Erter

Erter er blant våre eldste matplanter. I Asia ble vill ert ble spist allerede ca 10000 år før Kristus. I Norge er det kjent at erter ble dyrket på 1200-tallet. Vår eldste sort er Ringeriksert, som har kjent historie tilbake til ca 1820. Les mer om ertesorter som er eller har vært viktige i Norge i artiklene under.

Lomsert - gammel ertesort fra Lom i Gudbrandsdalen.
Lomsert - gammel ertesort fra Lom i Gudbrandsdalen. Foto: Åsmund Asdal
marieert.jpg
Maries erter spirer hos NordGen. Foto: NordGen
Plantepotrett: Jærerta - nesten glemt Planteportett: Om Marie og andre erter på vandring Bremer margsukkerert Engelsk sabel Ertesorten 'Tidlig grønn sabel'
Lomserter01.JPG
Lomsert er en gammel lavvokst ertesort fra Lom. Foto: Åsmund Asdal
IMG_1296.JPG
Frøavl av 'Tidlig grønn sabel' ved den nordiske genbanken i Alnarp. Foto: Åsmund Asdal

Helge Husby: JAPANSK MARGERT AV HUSBYS STAMME - og om gartnaren Erik P. Husby.

9.966 MB pdf

NGB 10778 II DK 2019.JPG
'Aslaug' er en brytsukkerert foredlet fram ved Norges landbrukshøgskole. Sorten er middels høy og har svært lange og kjøttfulle skolmer. Foto: NordGen
NGB 21659 IV 2019.JPG
'Ringeriksert' har i det nordiske Arctic Pea-prosjektet hatt planter med både hvite og rosa blomster. Foto: NordGen
NGB 11149 III.JPG
Jærert har hvite blomster, her fra forsøksfelt ved NIBIO Holt i Tromsø. Foto: NordGen
NGB 20043 hel planta I DK.JPG
Den lavvokste Lomserta i forsøksfelt i Danmark. Foto: NordGen
NGB 20043 II.JPG
Korte og tykke skolmer av 'Lomsert'. Foto: NordGen
NGB 7128 IV.JPG
Ertesorten 'Norrøna' i forsøksfelt i Tromsø Arctic Pea-prosjektet. Foto: NordGen
NGB 20121 IV DK.JPG
Ertesorten med navnet 'Marie' har hvite blomster. Foto: NordGen
NGB 20121 V DK 2019.JPG
'Marie' ert i forsøksfelt. Foto: NordGen

Erter er, i motsetning til grønnsaker som gulrot, løk og kålvekster en ettårig vekst, som er lett å formere. Det er også selve avlingen som brukes som såfrø. 

Erter er selvbestøvende, og stort sett får man rene linjer når man dyrker frø, dvs at alle planter i sorten er genetisk sett tilnærmet like. Det er en viss fare for at insekter kan forårsake kryssbestøvning, så ulike sorter bør dyrkes med en viss avstand når formålet er å produsere sortsekte frø.  

Stort mangfold

Nye sorter oppstår ved bevisst å krysse to ulike ertesorter eller linjer. Erter er en grønnsakslekt (Pisum) som det har vært interessant å krysse, noe som, sammen med at det er enkelt å dyrke frø, er en grunn til at sortsmangfoldet i erter har vært stort.
 
I gamle lærebøker og sortslister fra frøhandlere kan vi finne mange sortsnavn. Dessverre er mange gamle ertesorter blitt borte, men noen er bevart i den nordiske genbanken hos NordGen. Tilsammen er 18 ertesorter med Norge som opprinnelseland bevart hos NordGen.
Indahls 1911 erter og vikker.jpg
Utdrag av Indahls frøkatalog på Hamar fra 1911. Noen sorter har vi fortsatt, andre er borte for lenge siden.

Hvite til mat og fargede til fôr

Pisum-slekten inneholder mange arter, de fleste er hjemmehørende  i områdene mellom Middelhavet og India, inkludert Etiopia og Kaukasus. Dyrkede erter er stort sett av arten Pisum sativum, med to varianter av underarten P.s. spp sativum som de viktigste, henholdsvis P. s. ssp sativum var sativum, stort sett med hvite blomster til mat og P. s. spp sativum var arvense med fargede blomster til fôr.
 
Typer av erter er inndelt etter ulike systemer. Den svenske kulturvekstdatabasen SKUD (se lenke til venstre) foreslår denne inndelingen, blant annet etter bruksområde:
 
  • Sukkerert: Brukes som grønnsak og inkluderer sorter hvor hele belgen anvendes, ofte med umodne frø. Belgen er vanligvis flat.
  • Brytmargert: Anvendes som grønnsak, inkluderer sorter med tykke, trevlete belger hvor kun frøene anvendes. Frøene er skrukkete.
  • Fôrert: Brukes vanligvis som fôrvekst, unntaksvis som grønnsak. Inkluderer sorter hvor de tørka frøene mest anvendes som dyrefôr. Belger er vanligvis tynnvegga, frøene glatte eller mer sjelden noe skrukkete. Overgang til Kokeert-gruppen kan være uklar. Betegnelsen “Gråert” er vanlig for sorter med farga blomster. 
  • Kokeert: Anvendes som mat, inneholder sorter med gule eller grønne frø som tørkes og anvendes etter koking, typisk erter til ertesuppe.  
  • Margert: Brukes som grønnsak, inkluderer sorter med tynn belgvegg og skrukkete frø. Bare frøene anvendes.
  • Spritert. Brukes som grønnsak og inkluderer sorter der de ferske frøene anvendes (mer sjelden tørkes). Frøene er glatte, belgene har tynn vegg. Sorter med blå belger kalles for blåerter.

Sorter innsamlet i Norge

Ertesortene fra Norge som er bevart er: ‘Engelsk Sabel fra Grimstad Gartneri’, ‘Norrøna’ (også kalt 'Grøn Sabel linje 16'), ‘Kvithamar Brytsukkerert’, ‘Margsukkerert Bremer’, ‘Tidlig Grønn Sabel’ fra Norsk Frø og ‘Tidlig Grønn Sabel Berle’, ‘Norrlands Express’, ‘Aslaug’, ‘Lomsert’, ‘Slikkert’,’ Onel Niels’, ‘Signal’, ‘Ringeriksert', ‘Japansk margert’, ‘Jærert’, ‘Askerert’,’ Marie’ og nummersorten ‘G 11173’.

Noen av disse er omtalt i planteportretter andre steder på nettstedet og lenker finnes i venstre felt. Noen flere sorter omtales kort nedenfor.

'Japansk margert av Husby stamme' ble innsendt til Genressurssenteret i 2014, og deretter bevart hos NordGen. Erter av sorten ble funnet av elever i 6. og 7. klasse ved Tingvoll skole som gjennomførte prosjektet Jakten på plantearven

Elevene fikk erta av hobbydyrker helge Husby, som har tatt vare på ertene etter sin forfar Erik Pedersen  Husby (født 1854) som både var gårdsstyrer på Bjørnstjerne Bjørnsons gård Aulestad og hadde Amerika-opphold bak seg. Erta hadde han med seg fra Amerika til bygda Gyl i 123. Etter snart 100 år i Norge med mange generasjoner med utvalg og frøavl er erta blitt hva vi kaller en norsk landsort. Husby har skrevet en artikkel om erta som kan lastes opp via lenke til venstre.

'Tidlig Sabel'. Utgangspunktet for denne er et utvalg i sorten ’Engelsk Sabel’, som ble tidligere enn orginalsorten. Sorten ’Tidlig Sabel’ kom frem etter at professor Bremer ved Norges landbrukshøgskole i 1928 krysset pillertsorten ’Saxa’ med en av de utvalgte linjene eller stammene, nemlig ‘Engelsk Sabel’ Oppegård. Resultatet viste seg å ha minst 10-14 døgn kortere veksttid enn orginalsorten.

'Tidlig sabel' ble frøavlet på gartnerskolen på Dømmesmoen i årene 1936, -37 og -41. Sortens veksttid er 93 døgn fra såing til modent frø. Plantene er høye og skolmene er middels store, tilspissete og flate. Blomstene er hvite og sorten gir middels stor avling.

Låg margsukkerert. I 1922 utførte Bremer en krysning mellom margertsorten ’Witham Wonder’, som har membranholdige skolmer, og ’Engelsk Sabel Oppegård stamme’. Det viste seg at egenskapen for membran i skolmene var koblet til egenskapen ’låg vekst’. Slik oppsto sorten ’Låg margsukkerert’.

Dette er en halvhøg sort med hvite blomster. Belger og erter beholder farge og kvalitet lenge og kan derfor høstes over flere dager.

Kvithamar brytsukkerert. Bremer krysset i 1928 ’Låg margsukkerert’ med en fransk kvalitetsertesort med tykke skolmer og fikk frem en sort med bønnelignende tykke skolmer, som fikk navnet ’Kvithamar brytsukkerert’.

Sorten har snabelformede, saftige, tykkveggede og sprø skolmer. Plantene er lave, dvs. bare 60-70 cm høg og trenger bare litt oppstøtting.

Grønn Sabel 16. Fra den samme krysningen som gav 'Kvithamar brytsukkerert' kom det også fram linjer med ulik reaksjon på daglengde. Med kryssing av dagnøytrale linjer med langdagslinjer fikk professorene Bremer og Weiseth på NLH i 1958 frem en dagnøytral linje som fikk navnet ’Norøna’, som også går under navnet 'Grøn Sabel linje 16'.

Denne sorten ble lansert av Norsk frø under navnet ’Norøna’ bl.a. fordi den hadde større skolmer og ga mindre plukkearbeid enn andre sorter."Min mor var lige så øm over ærterne. De var festmad, hun henkogte dem i glas." 

Engelsk sabel, Grimstad gartneri. Det foregikk utvalg i Engelsk Sabel i mange produksjonsmiljø på Sørlandet. På Dømmesmoen der Statens gartnerskole lå, ble det i 1953 tatt vare på en særlig stor og pen enkeltskolme med 10 frø av Engelsk Sabel. Dette ble grunnlaget for 'Engelsk sabel, Dømmesmoen stamme'. I 1954 startet de også opp et linjeutvalg med 334 linjer som ble grunnlaget for 'Engelsk Sabel, Grimstad Gartneri'.

Dette er en høg sort med middels til store skolmer av svært fin kvalitet. Blomstene er hvite. Belgene skal høstes like før skolmene begynner å svelle. Da er de søtest. De forskjellige norske linjene har gitt fra 1000 til 2000 kilo skolmer per dekar. Frøene er gule. Engelsk sabel med ulike linjer var de mest dyrkede sukkerertsorter i mellomkrigsårene.

'Tidlig grønn sabel, Berle'. Berle var navnet på et gartneri i Bergen som solgte erter med dette sortsnavnet. Det er sannsynlig at Berle gartneri har drevet egen kontraktfrøavl på denne erten og brukt eget stammenavn. Opphavet til utvalget med dette navnet kan være et kjøp av ertefrø av 'Tidlig grønn sabel' fra et utenlandsk eller norsk frøfirma, som Berle så har oppformert og solgt under eget navn.

'Margsukkerert Bremer'. Sorten som er bevart under dette navnet er sannsynligvis samme sort som ’Låg margsukkerert’. I AS Norsk Frø's frøkatalog for 1930 er ’Bremers margsukkerert’ omtalt som en nyhet. I tillegg har forsøksleder Bremer omtalt den slik: ”Bremers margsukkerert er fremkommet ved krysning mellom Oppegård stamme av 'Engelsk sabel' og margerten 'Witham Wonder', etter gjennomført linjeutvalg hos foreldrene.

Sorten er lav (ca 60 cm) og kan klare seg uten eller med lite oppstøtting. Sorten har skrukkete, grønne margertfrø og lange spisse skolmer som alltid sitter to og to på hver stilk. Derfor er den hurtig å plukke. Skolmene holder seg lenge saftige og grønne og kan brukes lenge efterat frøene har vokset til. I skolmene utvikles 8 – 11 store velsmakende frø, og har gitt stor avling.”

'Tidlig sabel, Kvithamar I'. Denne sorten er nevnt av Bremer i Årsmelding fra Forsøksgården på Kvithamar i Trøndelag 1946 som ’…vår egen stamme av Tidlig sabel’.

'Tidlig grønn sabel, Norsk Frø'. På tilsvarende måte som sorten 'Tidlig grønn sabel, Berle' er dette sannsynligvis en 'Tidlig grønn sabel' som har oppstått ved at frøforetningen Norsk Frø har kjøpt frø som de har oppformert og solgt under eget navn.

'Aslaug' er en brytsukkerert som er basert på at professor ved NLH Marie Bragdø-Ås gjorde nye utvalg i gammelt foredlingsmateriale fra professor Bremers tid. Hun valgte ut de to beste linjene, hvorav den ene ble godkjent som ny sort og fikk navnet ’Aslaug’.

Sorten er en middels høy brytsukkerertsort, med svært lange og kjøttfulle skolmer. Sorten gir svært stor avling.

Landsorter

I tillegg til disse ertesortene som stammer fra foredling og har egentlige sortsnavn er også noen såkalte landsorter bevart i genbanken. En sort kalt 'Lomsert' er en gammel sort som, slik navnet sier, er dyrket i lang tid i Lom i Gudbrandsdalen. Lomserter er en lavtvoksende fôrert som er vedlikeholdt og utviklet ved at bønder i Gudbrandsdalen har dyrket og forbedret sorten i svært lang tid, kanskje i mer enn 100 år.

'Ringerikserter' er en landsort som det er dokumentert ble dyrket på Røyse gård på Ringerike allerede i 1823. Erta dyrkes forsatt og regnes dermed for å være Norges eldste dyrkede jordbruksråvare. Ringeriksertene er en grønnert, og som mange gamle landsorter har den varierende utseende og størrelse. En porsjon Ringerikserter har et karakteristisk utseende med erter i forskjellig grønnfarge.

Norges eldste

Ringerikserta var nesten forsvunnet, men heldigvis ble det oppdaget en pose erter på loftet på Nedre Fjelstad gård på 50-tallet. Ertene spirte og ble grunnlaget for produksjon av det som er blitt en tradisjonsrik delikatesse. Ertene er små og har fyldig smak. De er lettkokte og trenger kortere bløtleggingstid enn andre erter. Ringerikserter er i dag et beskyttet produktnavn.

'Jærerter en gammel ertesort, som ildsjeler på Jæren har bevart. De siste par årene har interessen for jærert økt og denne betraktes nå som en delikatesse. Flere bønder på Jæren dyrker nå Jærerter, som også er innlemmet i Slow Foods Smakens Ark, som en av få planteprodukter fra Norge. En artikkel om Jærerta finnes i høyre meny.

En annen landsort av hageert har fått navnet 'Onkel Niels' erter'. Onkel Niels var bonde på Sønder-Jylland, og dyrket denne gamle sorten av husholdningserter, som utmerker seg ved å ha svært store ertefrø. Plantene blir 1,5 til 2 m høye, og de fortsetter å blomstre og sette nye belger helt til frosten kommer. En av onkel Niels sine nieser har tatt med seg ertene til Norge og har dyrket dem her siden 1960-tallet.

Slikkert fra Italia

En 'Slikkert fra Våler' har også en interessant historie: På gården Langbakken i Våler bodde en 'Sakfører Svenneby'. Han giftet seg med ei dame fra Italia, og hun hadde med seg frø av slikkerter til Våler. En småbruker i nabolaget fikk på begynnelsen av 1900-tallet jobb på Langbakken som gartner og sjåfør. Han var ivrig hage-entusiast, og tok med seg litt ertefrø hjem og begynte å dyrke. Han hadde 8 barn. De fleste arvet hans interesse for hagearbeid, og det er etterkommere etter han som har tatt vare på sorten helt opp til i dag.

Slikkertene vokser fort og blir 2,5 meter høye. Plantene holder seg friske og sorten er lett å dyrke. Ertene spises på alle stadier, både unge som hele belger og de modne ertene som friske, kokt eller i ertesuppe. 

Til sist nevnes hageerta 'Marie' som opprinnelig kom fra Hurumlandet i Norge, men "utvandret" til Danmark og er blitt dyrket der i over 100 år. Hele historien om 'Marie' og andre "erter på vandring" kan du lese i en artikkel via menyen til venstre.

Arctic Pea

For å sikre framtidens matforsyning er det spesielt viktig å finne gode proteinvekster, noe erter (Pisum sativum) har et potensiale til å være. I det nordiske Arctic Pea-prosjektet er ca 50 sorter av erter som er bevart i den nordiske genbanken dyrket på tre nordlige steder i Norge, Sverige og Finland og et sted i Danmark.

Sortene er undersøkt med tanke på å finne genressurser som er egnet for planteforedling eller sorter som kan dyrkes og brukes direkte i de nordlige delene av Norden. Spesielt er blomstrings- og modningstid notert.