Bevaring in situ – Kulturplantenes ville slektninger

Bevaring av planter på sine naturlige voksesteder kalles in situ-bevaring. Dette er en dynamisk bevaringsform som gir plantene mulighet til å tilpasse seg klima- og miljøforandringer gjennom naturlig seleksjon. Kulturplantenes ville slektninger bevares best in situ i områder og i vegetasjonstyper de forekommer naturlig i.

Crambe-maritima_Hanko_Fitzgerald_Heli_NordGen
Strandkål (Crambe maritima) Foto: Heli Fitzgerald
KONTAKTPERSON
Allium_scorodoprasum_Bendelløk_Færder_Norsk_genressurssenter.JPG
Bendelløk (Allium scorodoprasum). Foto: Linn Borgen Nilsen

Ville slektninger til kulturplantene utgjør en viktig del av det plantegenetiske mangfoldet. De ville artene kan inneholde gener som gjør at de er tilpasset mer ekstreme former for vær og klima enn deres slektninger blant kulturplantene. Det kan for eksempel være gener for toleranse mot tørkestress, flom, saltstress, høy varme eller plutselig frost, samt tilpasning til vekstsesong og daglengde i nordområdene. 

Mat- og fôrplanter er grunnlaget for vårt landbruk. Ettersom klimaet og forholdene i landbruket endrer seg, vil mat- og fôrplanter med nye egenskaper bli nødvendig. Det tette slektskapet mellom kulturplanter og deres ville slektninger betyr at egenskaper som finnes hos de ville artene kan overføres til jordbruksplanter. På den måten kan dyrkede planter tilpasses nye forhold og krav. For å kunne nyttiggjøre seg verdien av disse ville slektningene i fremtiden, er det viktig at de er bevart og tilgjengelige for bruk. 

For plantegenetiske ressurser i vill flora i Norge er det utarbeidet en prioritert liste over 206 viltvoksende arter som enten er ville nytteplanter eller slektninger til slike, og da spesielt slektninger til plantearter som det drives foredling på eller som er viktige for norsk landbruk. Denne listen ligger til grunn for Norsk genressurssenters arbeid med in situ bevaring av ville nytteplanter. Vi har et særlig ansvar for de kulturartene som har opprinnelse i Norge. Dette gjelder for eksempel engmarkplanter. 

Liste over de prioriterte artene av ville slektninger til norske nytte- og kulturplanter finnes i vedlegg 5.1 i Norsk genressurssenters Nøkkeltall 2020. Lenke til publikasjonen nederst på siden.

Bevaringsområder for kulturplantenes ville slektninger

Den viktigste måten å bevare de ville slektningene på er å gi dem mulighet til å vokse i sitt naturlige miljø i naturen (in situ). Frø kan også lagres i frøbank (ex situ) for å oppformeres og plantes ut dersom bestander dør ut, men disse vil ikke nødvendigvis være like tilpasset endrede betingelser i naturen. 

Man bruker samme metoder for å bevare kulturplantenes ville slektninger som for ville planter generelt. Noen arter klarer seg fint uten tiltak, andre trenger aktiv skjøtsel av leveområdet. Eksisterende naturvernområder beskytter allerede mange arter. Derfor er det sannsynligvis den mest kostnadseffektive måten å beskytte de ville slektningene på. 

Forarbeidet for etablering av in situ bevaring av ville slektninger i verneområder i Norge er foreløpig gjort i Færder nasjonalpark. Av de 206 artene på den prioriterte nasjonale lista, er 110 arter funnet på en eller flere øyer i nasjonalparken og 51 av disse er spesielt foreslått for konkret in situ bevaring i nasjonalparken. Det er valgt ut syv øyer i nasjonalparken som er foreslått som bevaringsområde for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. 

Innledende undesøkelser viser at områder omkring Oslofjorden er Norges rikeste når det gjelder forekomster av planter som har aktuell eller potensiell betydning for planteforedling av matplanter eller som er direkte nyttbare planter for mat- eller landbruksproduksjon. Færder nasjonalpark står i en særstilling når det gjelder muligheter for opprettelse av et bevaringsområde for genetiske ressurser fordi floraen er særdeles rik og godt kartlagt.

Genressursbevaring er spesielt omtalt i vedlegg 12 til forvaltningsplanen for Færder.

Crop Wild Relatives – CWR

Kulturplantenes ville slektninger heter Crop Wild Relatives på engelsk og forkortes til CWR, en forkortelse som ofte også brukes i norske tekster.

Publikasjoner

Sammendrag

Rapporten gir oversikt over status for bevaringsverdige husdyr, skogtrær og kulturplanter i Norge for 2020. Sentrale begreper i genressursarbeidet for husdyr, planter og skogtrær er definert og forklart. For de bevaringsverdige husdyrrasene viser rapporten utviklingen over flere år for storfe, sau, kystgeit og hest og utviklingen av produksjonstilskuddsordningen for bevaringsverdige husdyrraser. Det er drøyt 30 arter av naturlig hjemmehørende skogtrær i Norge. Rapporten gir oversikt over hva vi har av informasjon om deres genetiske diversitet og bevaringsbehov samt bruk. Flere av disse artene finnes i ulike bevaringsområder spredd over hele landet. Bevaring av vegetativt formerte plantegenetiske ressurser skjer i klonsamlinger. Rapporten viser hvor disse ligger i landet og hva som er bevart der.

Til dokument

Sammendrag

Genressurser hos planter i vill flora vil få økende betydning for planteforedling og matproduksjon. Internasjonalt er det derfor stort fokus på å bevare genetisk mangfold innen ville nytteplanter og plantearter som er i slekt med dyrkede planter. Mange ville planter i norsk flora har verdi, enten direkte som dyrkbare nytteplanter eller de har gener for egenskaper som moderne planteforedling kan benytte til å utvikle plantesorter for framtidas landbruk. Vill flora fungerer slik som et stort reservoar av genetisk materiale, som det er viktig å bevare i naturen, blant annet fordi genotypene der får utvikle seg og tilpasse seg videre til endringer i klima og andre vokseforhold. Rapportert bruk av genetisk materiale fra viltvoksende planter i planteforedling har økt mye de siste tiårene. Et flertall av rapportene om slik bruk gjelder resistens mot plantesykdommer og skadeinsekter, men gener som koder for ulike typer av abiotisk stresstoleranse, avlingsøkning og forbedring av kvalitet blir også benyttet. Noen forsøk på å beregne den økonomiske verdien av genetisk materiale i naturlig flora er publisert. Det omfatter både beregninger for enkeltarter og bredere utregninger relatert til samlet matproduksjon og samfunnsøkonomi. Verdiene er store og det er viktig å synliggjøre dem, blant annet i en offentlig utredning om økosystemtjenester. Det vil gi ressursene økt status og det vil gjøre det lettere å få forståelse for å iverksette vernetiltak.