Anna Caroline Holene

Seniorrådgiver, Norsk genressurssenter

(+47) 948 27 598
anna.holene@nibio.no

Sted
Ås - Bygg R9

Besøksadresse
Raveien 9, 1430 Ås

Sammendrag

Alle de bevaringsverdige storferasene har i 2016 en økning i populasjonen fra 2015. Økningen skjer i ammekubestninger, mens antall kyr i mjølkekubestning er stabilt. De to største rasene, sidet trønderfe og nordlandsfe (STN) og vestlandsk fjordfe, har størst andel mjølkekyr. Oppland har flest kyr av disse rasene, tett fulgt av trøndelagsfylkene og Hedmark. De bevaringsverdige storferasene står i små og mellomstore besetninger og andelen økologiske besetninger og besetninger som bruker utmarksbeite er høyere enn for andre besetninger.

Sammendrag

Nøkkeltall fra 2015 om de bevaringsverdige storferasene viser at alle, så nær som en, har en økning i antall avlskyr det siste året. Vestlandsk raudkolle har en nedgang på 5 % som er alvorlig for en kritisk truet rase. Tall fra søknad om produksjonstilskudd viser at av de som får tilskudd til bevaringsverdige storferaser er det ca 30 % som får tilskudd til økologisk husdyrproduksjon og 80 % som får tilskudd til bruk av utmarksbeite. Tilsvarende tall for landsgjennomsnittet er hhv 4 % og 50 %.

Sammendrag

Genetiske ressurser er en avgjørende faktor for all mat- og landbruksproduksjon og en viktig del av vår kulturarv. Moderne foredlings- og produksjonsmetoder har økt volumproduksjonen dramatisk samtidig som det genetiske mangfoldet er kraftig redusert. Uansett landbruksproduksjon er det derfor viktig med målrettede tiltak for å sikre at framtidas produsenter og forbrukere har et tilstrekkelig genetisk mangfold å høste av når mat og andre landbruksprodukter skal produseres i morgendagens klima og under morgendagens rammevilkår. Det meste av norsk landbruksproduksjon i dag baserer seg på nasjonale genetiske ressurser. Vi har med dette en spesielt god beredskap for framtidig foredling og produksjon. Landbrukspolitikken og norske avlsorganisasjoner og foredlingsselskap må bidra til at denne situasjonen opprettholdes og gjerne forbedres. Næringer som i dag baserer seg på importert genetisk materiale, som grønsaksproduksjonen og fjørfenæringen, nyter i dag godt av internasjonale avls- og foredlingsfirmaers kompetanse og gode priser. Men siden Norge er et lite marked, har norske aktører innen disse produksjonene begrenset innflytelse på retningen av det internasjonale foredlingsarbeidet. Dette kan føre til at de må bruke genetisk materiale som ikke er optimalt for norske produksjonsforhold. I Norge begynte systematisk bevaring av nasjonale genressurser for mat og landbruk på 1970-tallet. Siden da er det opprettet genbanker, klon- og in-situ-samlinger av nasjonale genetiske ressurser. Norsk genressurssenter har ett rådgivende genressursutvalg innen hver av sektorene husdyr, kulturplaner og skogtrær. Genressursutvalgenes bredde i kompetanse og sammensetning bidrar til å sikre kvaliteten på Genressurssenterets arbeid. Karakterisering av genetiske ressurser som har liten kommersiell betydning i dag er viktig, men kostbart. Genressurssenterets prosjektmidler er en viktig finansieringskilde, men er ikke tilstrekkelig til å komme i mål med karakteriseringsarbeidet innen overskuelig tid. Genetiske ressurser bevares best gjennom bærekraftig bruk og i naturlige populasjoner. Ny næringsutvikling basert på nasjonale genressurser og etablering av genressursreservater i allerede etablerte verneområder har hatt en svak økning de siste årene. Det er viktig å styrke denne trenden. Nordisk samarbeid er sentralt i norsk genressursarbeid. Felles nordisk klima og produksjonsforhold har vært viktige faglige argumenter for å opprette en nordisk frøgenbank og etablere nordiske, faglige genressursnettverk. Norge viser stor aktivitet i internasjonalt genressursarbeid under konvensjonen for biologisk mangfold (Konvensjonen, CBD), og FAOs Kommisjon for genetiske ressurser for mat og landbruk (Kommisjonen, CGRFA) samt Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (Plantetraktaten, ITPGRFA). Norges mest kjente bidrag i internasjonalt genressursarbeid er å være vertsnasjon for Svalbard globale frøhvelv. Tilgang til genetiske ressurser og en rettferdig og likeverdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genressursene er viktige målsetninger i internasjonalt genressursarbeid. De neste årene vil det bli økt fokus på dette arbeidet både gjennom forbedringer av det multilaterale systemet under Plantetraktaten (ITPGRFA) og ved at Nagoya-protokollen for tilgang og utbyttedeling under Konvensjonen (CBD) vil tre i kraft. Derfor har også Kommisjonen (CGRFA) økt sitt engasjement innen dette området. En sammenstilling av alle strategiplanens mål og tiltak finnes i Vedlegg 5.

Sammendrag

Vi har sju norske storferaser og seks av disse har så små populasjoner at de regnes som truet. Norsk genressurssenter har det siste året tatt et krafttak for å få et fullstendig manntall over disse seks rasene ved å oppgradere slektskapsdatabasen Kuregisteret i samarbeid med Geomatikkseksjonen ved Skog og landskap. Men hva er egentlig en norsk storferase?