Vil forhindre grønn forørkning av utmarksområder

I områder med mye krekling, vokser det som regel lite annet. På kreklingens blader, finnes det nemlig små kjertler som inneholder giftstoffet Batatasin-III. Når det regner eller snør, faller giftstoffet til den allerede næringsfattige jorda. Her hoper det seg opp og hemmer blant annet røttene til nye spirer og funksjonen til viktige mikroorganismer.

Flere studier tyder på at kreklingen i takt med klimaendringene blir stadig vanligere i skandinaviske utmarksområder, noe som går særlig utover urter og gras. Når urte- og grasplantene forsvinner, minker også tilgangen på viktige beiteplanter for sau, rein og andre planteetere. For dem har nemlig ikke kreklingen særlig høy verdi som mat.

Nå skal forskere i samarbeid med reindriftsutøvere, sauebønder og forvaltningen se om det er mulig å stanse utviklingen til fordel for vekst av urter og gras som naturlig hører til.

– Det er ikke slik at vi vil ta bort all kreklingen, som jo har eksistert siden tidenes morgen og er en viktig kulturplante med gode bær, sier prosjektleder og professor ved UiT Norges arktiske universitet, Kari Anne Bråthen.

– Det vi vil oppnå er forhåpentligvis å få tilbake noe av det artsmangfoldet som eksisterte i noen utmarksområder før kreklingen tok helt over. Vi ønsker også å få svar på i hvilken grad dette er fornuftig forvaltning av beiteområder.

Fjernet krekling og overvåket jorda i ti år

Å få noe annet enn krekling til å vokse i kreklingjord, er ikke så enkelt.

– Selv ikke når kreklingen har blitt fjernet, med røtter og alt, har vi oppnådd at andre planter naturlig vokser der kreklingen var, forteller NIBIO-rådgiver og kreklingsekspert Victoria Gonzalez. Hun viser til forsøk hun gjorde i forbindelse med sin doktorgrad ved UiT, der krekling ble fjernet fra noen områder i 2009.

– I løpet av ti år var det nesten ingenting som vokste der, og i 2019 lå områdene der kreklingen var tatt bort fortsatt bare, sier hun.

I utgangspunktet trodde forskerne at mangel på tilvekst av andre planter i kreklingjord kunne skyldes mangel på frø i jorda, at frøbanken var fattig, eller at nye spirer ikke klarte å trenge seg gjennom det tette teppet som dvergbuskene utgjorde.

– Men heller ikke ved å så frø av stedstypiske arter direkte i jorda der kreklingen var fjernet, opplevde vi noe særlig vekst, sier Gonzalez.

Giften hemmer vekst

Neste steg for forskerne, var å undersøke om mangel på spiring kanskje kunne skyldes tørre jordforhold og kaldt klima. De tok derfor med seg kreklingjorda for innendørs vekstforsøk, og sammenliknet tilveksten av spirer i kreklingjord med spirer sådd i vanlig plantejord. Begge jordtypene ble utsatt for optimale og nøyaktig like lys-, fukt- og temperaturforhold.

Heller ikke dette hjalp. Etter tre uker vokste bjørk og andre områdetypiske arter i plantejorda. For kreklingjorda var det nesten ingen tilvekst å spore. 

– Giftstoffene i jorda blir altså værende i lang tid etter kreklingen er tatt bort. Derfor har vi nå igangsatt forsøk der kreklingjorda blir tilført jordforbedrende midler, forteller Gonzalez.

– Jorda der kreklingen vokser er jo veldig næringsfattig. Ved å tilsette jorda næringsstoffer håper vi å gjøre det lettere for stedstypiske frø av urter og gras å spire. Så fort de vokser seg litt til, er de sannsynligvis også mer standhaftige mot giftstoffet fra kreklingen.

Tett samarbeid med næringsutøvere

Forsøkene som startet opp sommeren 2020 utføres i samarbeid med utøvere innen reindriften og sauenæringa som holder til på fire forskjellige steder i Troms og Finnmark. NIBIO Svanhovd gjør også forsøk på egne områder, der kreklingen enten fjernes mekanisk, eller den brennes bort under kontrollerte forhold. Deretter blir det tilsatt ulike jordforbedrende midler, deriblant tang og tare, husdyrgjødsel og mineralgjødsel.

Prosjektleder Kari Anne Bråthen forteller at et viktig poeng er at tiltakene som eventuelt fungerer, både i dette arbeidet og i prosjektet for øvrig, er praktisk og økonomisk gjennomførbare for utøverne.

– Vi samarbeider med næringsutøvere som ser relevansen av det de er med på. Dette er viktig, særlig ettersom oppmerksomheten rundt krekling og artssammensetning av utmarksbeite generelt virker liten, sier hun.

– Det er jo litt absurd å skulle teste ut forvaltning av utmarksbeitene, men det vi ønsker er å finne ut om vi kan snu systemer der kreklingen overtar frodige, produktive områder med stort artsmangfold, legger hun til.

– Om dette i det hele tatt er mulig fra et forvaltningsperspektiv vil vi forhåpentligvis vite mer om i løpet av noen år.