På beitejakt med beitekart
Sau i blåbærbjørkeskog, Mestervik i Balsfjord. Foto: Finn-Arne Haugen.
Sau og andre beitedyr velger alltid det beste beitet. Uten kart og kompass. Men for husdyreierne vil et vegetasjonskart gi en god oversikt. Det gjør det lettere å velge og holde de beste beitene i hevd.
- I dag er det ikke nok beitedyr i utmarka til å holde alt areal i god beitehevd. Derfor er det viktig å prioritere hvilke områder det skal satses på. Det sier senioringeniør Finn-Arne Haugen i NIBIO. Instituttet kartlegger hvert år rundt 500 km2 utmark. Hittil er ti prosent av utmarka i Norge kartlagt.
- En del arealer holdes fortsatt i hevd, men svært mange steder er det dessverre slik at den aktuelle beitekvaliteten går ned fordi beitetrykket er for lågt, sier Haugen. Da starter prosessen med gjengroing, der planter med liten beiteverdi, skog og kratt overtar. I første fase vil urter og bregner komme inn og skygge ut graset på den beste marka.
- Derfor må utmarka skjøttes, og beite er det viktigste redskapet vi har til dette, poengterer Finn-Arne Haugen.
Gammel metode
Vegetasjonskartlegging foregår ved feltarbeid. Det viktigste verktøyet er verken satellitt eller drone, men et gammelt, enkelt og driftssikkert instrument. Nemlig et brett hvor en setter sammen to flybilder og bruker spesielle briller, et stereoskop, som gir en tredimensjonal effekt.
- Ja det er samme type briller og metode som er brukt i nærmere 50 år, ler Haugen.
Ute i felt bestemmer de vegetasjonstypene og tegner det inn på flybildet. Det ferdige kartet blir dermed en mosaikk av hele 45 ulike vegetasjonstyper. Det beskriver plantedekket i et område, og er det nærmeste en kommer et økologisk kart. Det kan brukes til flere formål, for eksempel dokumentasjon i forbindelse med utbygging eller andre inngrep, registrering av endringer eller vurdering og dokumentasjon av beiter.
- Formålet har variert, men i dag er kartlegging av beitekvalitet det viktigste, sier Finn-Arne Haugen.
Beite som ressurs
Utnytting av beiteressursene handler ikke bare om å ta vare på kulturlandskapet og opprettholde beitekvaliteten. Det har også stor betydning for tilveksten på dyra.
- Et lam som beiter i et godt beiteområde kan ha en gjennomsnittlig tilvekst på 300-350 gram per dag. På dårligere beiter kan tilveksten være betydelig lavere. God utnyttelse av utmarksbeitet kan dermed ha direkte betydning for økonomien i drifta, poengterer Haugen.
Det er flere faktorer som bestemmer utmarka sin kvalitet som fôr til dyra. Både mengden beiteplanter, plantenes næringsverdi og hvor mye av plantematerialet dyra tar opp og kan nyttiggjøre seg.
Best utnyttelse av beitet og best kultivering av vegetasjonen, og, får man ved flere dyreslag på beite. Storfe er best egnet til å kultivere areal med høge urter og bregner, mens sauen er mer den som vedlikeholder og hindrer disse artene å komme inn igjen. At geit er den beste krattrydderen er velkjent, men sau beiter gjerne lauv fra unge planter av bjørk og vier, særlig på forsommeren, og er dermed viktig for å hindre gjenveksten av skog og kratt.
KONTAKTPERSON
Fakta om vegetasjonskartlegging
I NIBIO sitt system for vegetasjonskartlegging er det definert 45 ulike vegetasjonstyper og 9 andre arealtyper. I tillegg registreres en rekke andre egenskaper ved vegetasjonen som f.eks. dekning av gras, lav og kratt.
Etter feltarbeidet blir flybildene scannet og vegetasjonsgrenser og signaturer digitalisert til digitale kart. Deretter avledes beitekvalitet som et eget karttema. Både vegetasjonskartene og beitekartene publiseres på NIBIO sin kartportal https://kilden.nibio.no
Nettseminar
Vil du vite mer om hvordan man vurderer beitekvalitet i utmark? Da kan du delta på nettseminaret som Nordnorsk landbruksråd arrangerer torsdag 28.11 kl. 10.00.
Møtet foregår via Skype, men du trenger bare PC/nettbrett med Internettilgang for å delta.
Meld deg på ved å sende e-post til: finn-arne.haugen@nibio.no
Lenker
NIBIO KildenVegetasjonstyper
MINDRE GODT BEITE
Lav- og lyngrik bjørkeskog, lavhei og kreklinghei: Dette er vegetasjon på næringsfattig og ofte tørt jordsmonn med lavarter og lyngarter som krekling, tyttebær, blokkebær og røsslyng.
GODT BEITE
Blåbærbjørkeskog: Her er det middels med næring og vann i jorda. Vegetasjonen er ofte dominert av blåbær og kan ellers kjennetegnes av grasarten smyle. Typen inneholder også andre gras og urter av betydning for beitekvaliteten.
Rishei: I fjellet er vegetasjonstypen rishei vanlig på lignende jordsmonn. Den kjennes igjen på mange av de samme artene som en finner i blåbærbjørkeskogen.
SVÆRT GODT BEITE
Engbjørkeskog: Dette er de mest produktive vegetasjonstypene og finnes på næringsrikt jordsmonn som ofte har frisk fuktighet. Det finnes ulike varianter av denne vegetasjonstypen, men de har til felles at kultiveringsgraden har mye å si for beitekvaliteten, altså hvor sterkt vegetasjonen er påvirka av beitedyr.
Høgstaudeeng: I fjellet er det vegetasjonstypen høgstaudeeng som inntar de mest produktive arealene. Som i skogen utvikles ulike varianter avhengig av beitepåvirkning.
ANDRE AKTUELLE VEGETASJONSTYPER
Myr: Det finnes flere myrtyper og en enkel inndeling kan gjøres ved å skille mellom myr dominert av gras og starr, myr dominert av lyngarter, og myr som er så blaut at de vanskelig å ferdes på (blautmyr). De tørreste delene av grasmyr regnes som godt beite, øvrige myrtyper er mindre godt beite.
Snøleier. I fjellet er snøleiene viktige beiteareal på seinsommeren. Dette er arealer der snøen smelter seint ut og tilfører dermed beitet friskt plantemateriale på en tid der øvrige arealer faller i beiteverdi. Snøleienes beiteverdi varierer. Lågurteng utgjør svært godt beite, grassnøleie godt beite og mosesnøleie mindre godt beite.
Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.
