Hopp til hovedinnholdet

Slik kan du ta vare på slåttemarka

P1000704_cropped

På Haugplassen på Raje i Kongsberg kommune er det spesielt artsrike enger som Arnfinn Tveita og sønnen Niri slår seint hver sommer. «Han skal få oppleve at dette er det normale, og hvordan og hvorfor vi gjør det», sier Arnfinn Tveita om barnebarnet Magnus, som deltar i slåtten fra bæremeisa på farfars rygg. Foto: Ellen Svalheim.

Ved hjelp av en ny veileder for restaurering og skjøtsel av slåttemark, kan stadig flere få kunnskap om hvordan vi kan ta vare på denne kulturhistoriske landskapstypen som kan bidra til å redde liv.

Det er lite igjen av de tradisjonelle slåttemarkene. Stadig trues disse engene av gjengroing og forfall, bl.a. fordi det mangler folk med kunnskap til å skjøtte engene. Økt fokus på artsmangfoldet i denne naturtypen, har satt i gang en restaureringstrend som forskerne mener gir håp for framtida.

– Det er imidlertid fremdeles mye jobb som gjenstår, forteller Ellen Svalheim, kulturlandskapsforsker i NIBIO og medforfatter av den nye veilederen for restaurering og skjøtsel av slåttemark.

– I veilederen gir vi folk råd om hvordan ei slåttemark best kan skjøttes, og hvordan man kan sette i gang restaurering av ei gjengrodd eller forfallen eng.

Begrenset bruk_Ved hesjen, 2013,Sidsel Christoffersen og er fra Ryghsetra i Nedre Eiker
Naturvernforbundet i Buskerud har årlig siden 1994 gjennomført slåttekurs på Ryghsetra i Nedre Eiker. Gjennom årene har flere hundre personer her fått lære om praktisk skjøtsel og verdiene som er knytta til naturtypen slåttemark. Disse engasjerte folka har så tatt med seg denne kunnskapen tilbake til sine hjemsteder og mange av dem skjøtter slåttemarker og arrangerer mindre slåttekurs i sine nærområder. Foto: Sidsel Christoffersen.

Når gjengrodd eng skal restaureres

– Å restaurere ei slåttemark betyr å sette i gang tiltak for å snu en trend med gjengroing, forteller Svalheim. Disse tiltakene er gjerne engangstiltak, eller de begrenser seg til en bestemt tidsperiode.

Dette skiller restaureringstiltak fra skjøtselstiltak, som blir gjentatt årlig eller med faste intervaller. Her ser du forskernes viktigste råd for restaurering:

  • Gjennomfør restaurering trinnvis over tid slik at jobben blir overkommelig.
  • Åpne opp og slipp lyset inn, både på enga og i kantsonen.
  • Fjern ryddeavfall og slå tilbake kraftfull ettervekst.
  • Gjør nødvendige tiltak mot mose der den dominerer, f.eks. sviing, utstrøing av aske og hard raking. Spre utover gjødsla som beitedyra har lagt igjen.
  • Så inn lokalt frø. Du kan også la nyslått gras fra ei artsrik eng i nærheten tørke på enga di.
  • Ta hensyn til insektene, fuglene, amfibiene og de små pattedyra. La det f.eks. stå igjen selje, rogn og andre trær som setter frukt og bær i kanten av enga. Fuktige miljø som dammer, bekker og grøfter, er også viktige for mange arter.
  • Vær oppmerksom på uønska arter. De kan spres med redskapene.
  • Ikke sprøyt med glyfosat.

 

Kjenn engas historie

– Måten enga ble skjøttet på tidligere, er avgjørende for det mangfoldet som finnes i enga i dag. Derfor er det viktig å kjenne til historien og forsøke å videreføre den, forteller Svalheim. Slik kan du opprettholde artsmangfoldet i enga.

For enger i hevd er saken grei. Her kan man lære av de som drifter dem i dag. Men mange slåttemarker har stått til forfall i mange år, og man må prøve å spore opp informasjon.

– Dette er spennende, mener Svalheim. Det kan være en eldre person som kjenner til hvordan enga ble skjøttet for 40-60 år siden. Er man heldig kan han eller hun svare på når slåtten vanligvis begynte, hvor lenge den varte, hvilke enger som ble slått først og sist, om enga ble beitet om våren og høsten, og i tilfelle av hvilke beitedyr.

Men noen ganger er det ingen å spørre. Enga kan ha ligget brakk så lenge at det ikke lenger er noen i live som kan fortelle engas historie. Hvordan skal man da gå fram?

– Det kan være viktig informasjon å finne i lokale bygdebøker, lokalhistoriske tidsskrifter og gamle bildearkiver, forteller Svalheim. Det lokale museet kan muligens også hjelpe. Gamle flybilder, teig- og utskiftningskart kan også gi nyttige opplysninger om hvordan arealene ble brukt tidligere.

 

Skjøtselsplanen for årlig skjøtsel

– En skjøtselsplan beskriver det biologiske mangfoldet som finnes i enga, og hvordan enga har vært skjøttet tidligere, forteller Svalheim. Den gir også en konkret plan for hvordan verdiene bør bli skjøtta framover.

Svalheim mener det er avgjørende for et godt resultat at fagpersonen som skriver skjøtselsplanen og som har kunnskap om verdifulle og spesielle arter, har en god dialog med grunneier som har verdifull informasjon om drifta på hver enkelt eng.

– På den måten får vi kobla naturfaglig kunnskap med praktisk og lokal kunnskap.

Hver eng har sin egen historie med lokale variasjoner og tilpasninger. Det er viktig å følge de lokale tradisjonene for å ivareta mangfoldet. Forskerne gir likevel noen generelle råd ved årlig skjøtsel:

  • Slåtten bør gjennomføres etter at de fleste plantene har blomstret ferdig og satt frø, gjerne i siste halvdel av juli eller i august.
  • Mat til insektene: Et artsrikt område med fortsatt god blomstring kan gjerne bli stående til senere slått.
  • La graset ligge og tørke i to til fire dager. Da slippes frøene ofte ut av frøkapslene.
  • Rak grundig for at frøene skal komme i kontakt med jorda og for å fjerne eventuell mose.
  • Fjern høyet fra enga.
  • Unngå tilførsel av gjødsel utenfra.
  • Etterbeite på enga utover høsten er veldig bra. Enkelte steder er det vanlig med vårbeite også, men da blir slåtten senere.
  • Unngå isolasjon av engene. Hold gjerne artsrike veikanter i nærheten ved like. Det er ellers av stor verdi at det finnes naturbeitemarker og hagemarker i aktiv bruk i nærheten.
  • Ikke bruk insektgift.
  • Ta hensyn til kulturminner. Rydningsrøyser, støttemurer og steingjerder representerer gode leveområder for insekter og andre artsgrupper. Det er derfor viktig at disse kulturminnene holdes lysåpne og ikke gror igjen.

 

Hva skjer når enga blir glemt?

– Hvis slått og beite opphører, vil enga se veldig fargerik og frodig ut de neste årene, men etter hvert vil høytvoksende arter ta over og busker og trær kommer inn, forteller Svalheim.

Det gjelder med andre ord å ikke la se lure av de engartene som gjerne øker i mengde de første årene, som ballblom, firkantperikum, skogstorknebb og mjødurt. For ei glemt slåttemark vil alltid gro igjen, og mangfoldet av planter vil gå tapt til fordel for de mest konkurransedyktige som tar over. Og er det et sted vi ikke ønsker å se «den sterkestes rett», så er det nettopp i den mangfoldige, livgivende slåttemarka.

15.jpg
Fakta om slåttemark

Slåttemark er ifølge Rødliste for naturtyper 2018, en kritisk trua naturtype. Den har status som utvalgt naturtype gjennom Naturmangfoldloven. Miljødirektoratet har siden 2009 arbeidet ut fra en egen handlingsplan for skjøtsel av slåttemark.

Les mer i den nye veilederen for restaurering og skjøtsel av slåttemark (lenke nederst i saken).

Medarbeidere: Ellen Svalheim ved NIBIO, Ingvill Garnås ved Kulturlandskapssenteret i Telemark, og Leif Hauge ved Høgskulen på Vestlandet.

IMG_1912_cropped.jpg
Niri Tveita (far til Magnus i bildet øverst) slår de flateste engarealene på Haugplassen med tohjulsslåmaskin. Mer ulendte eng og kantsoner slås med langorv. Foto: Arnfinn Tveita.
Begrenset bruk_Svalestjert_engtjæreblom_Roar_Linjord.png
På forsommeren blomstrer engtjæreblom Viscaria vulgaris og farger enga rosa og rød. Engtjæreblom er ei god nektarplante som besøkes av insekter innen flere artsgrupper, og dessuten tiltrekker seg mange sommerfuglarter. Her er det en svalestjert Papilio machaon som avlegger et besøk. Sommerfuglen finnes spredt over hele landet, men er sjelden bortsett fra på Sørlandskysten, enkelte steder på Østlandet og i indre Sogn. Larven til svalestjert lever på skjermplanter og foretrekker melkerot, kvann og sløke, som er planter som vokser fuktig. I tillegg til nektarplanter som engtjæreblom, som gjerne vokser tørt, er det derfor også viktig at det finnes fuktområder med disse skjermplantene der svalestjerten skal kunne leve. Foto: Roar Linjord.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

To document

Abstract

Slåttemark er en trua naturtype med status CR, kritisk trua på rødliste for naturtyper, 2018. Naturtypen har status som utvalgt naturtype, UN, gjennom Naturmangfoldloven. I 2009 fikk naturtypen egen handlingsplan der Direktoratet for Naturforvaltning, nå Miljødirektoratet, samme år startet oppfølging av handlingsplanen. Oppfølgingsarbeidet pågår fortsatt over hele landet. Etter ti år er det er høsta mye kunnskap og erfaring rundt restaurering og skjøtsel av slåttemark i Norge. Miljødirektoratet ønsket å sammenstille erfaringene og kunnskapen som nå finnes om ivaretakelse av slåttemark i Norge i en praktisk veileder til daglig bruk. I denne NIBIO-rapporten er det gjort en slik sammenstilling.

Abstract

Tradisjonelt var bruken av arealene omkring gårdene og i utmarka svært variert og strakk seg over store områder. Siden vinterfôret var den begrensende faktoren i forhold til hvor mange dyr man kunne livberge, ble fôret henta fra fjerne og nære slåttearealer. Disse arealene ble vanligvis også beita både vår og høst. Til sammenligning med den tradisjonelle bruken, blir mange slåttemarker i dag skjøtta på en sterkt forenkla måte. De slåtteengene vi har igjen er dessuten ofte små og ligger spredt i landskapet. Så spørsmålet blir hvordan vi best kan ta vare på de små flekkene vi har igjen med slåttemark for framtida?

Abstract

Slåttonna var en svært arbeidskrevende periode og kunne ta lang tid, gjerne 4-6 uker på arealene nær gården. Det var vanlig å gjøre unna slåtten på innmarka først, før man fortsatte å slå i utmarka og oppover i fjellet. Enkelte steder foregikk likevel slåtten på stø- lene først, fordi vårbeitinga medførte senere slått av innmarka. Utmarksslåtten eller markaslåtten kunne vare helt til frosten kom eller gjerne enda lengre. Med overgangen til kunsteng og kunstgjødsel ble avlingene på innmarka større, og seter- og utmarkslåtten etter hvert gjort overflødig.