En sau er ikke bare en sau

GHS-20100708-134252.jpg

Sau på utmarksbeite i Magnilldalen. Foto: Geir-Harald Strand.

Hvert år slippes rundt 2 millioner sauer på beite i utmarka, i tillegg har vi rundt 300 000 som går på inngjerdet beite. Ofte framstilles disse dyra som en ensartet saueflokk, gjerne litt dumme og med dårlige selvbergingsegenskaper. Men om man ser litt nærmere etter, oppdager man at også sauer er forskjellige.

Sauen var et av våre første husdyr. De eldste funnene er fra Nord-Iran, datert til ca. 6000 år fvt. De eldste funnene her til lands er fra Bergen, rundt 1500-1400 fvt. Siden den gang har man både drevet målrettet avl og innført nye raser. Dermed er ikke sauen så ensartet som man kanskje skulle tro.

 

Sauens funksjon og egenskaper

Det er to hovedårsaker til at vi holder sauen som husdyr: kjøtt og ull. Det norske folk elsker strikkejakker, ullfeller og lammelår. Tanken på at dyra går ute og koser seg i fjellet gjennom hele sommeren, gir en ekstra dimensjon. Kjøttet smaker ekstra godt og ulla er ekstra lun om man vet at sauen har hatt et godt liv. Det er imidlertid sådd tvil i folket om hvorvidt sauen har det godt i utmarka og i hvilken grad den er tilpasset et liv ute i det fri. Bildet av en sau som velter og blir liggende hjelpeløs på ryggen, som vaser rundt uten evne til å klare seg selv eller forsvare seg mot rovdyr, blir mer og mer tydelig for mange.

For naturen kan være tøff og en sau har ingen ting å stille opp med verken mot bjørn eller ulv. Kanskje har avlen vært rettet mer mot kjøtt og ull enn mot selvberging. Det er imidlertid store forskjeller mellom sauenrasene og mellom ulike individer innen samme rase. Kanskje kan fremtidens avlsarbeid både gi oss kjøtt på fatet og varme klær, samtidig som vi får en tøffere sau med bedre flokkegenskaper. Løsningen ligger i det genmaterialet vi allerede har tilgjengelig.

 

Et mangfoldig utvalg av sau

På Tjøtta i Nordland satte man sauen i fokus sist helg. Som en del av Forskningsdagene 2016 arrangerte NIBIO «Sauens helg» der seks ulike norske saueraser ble presentert. Publikum kunne se og ta på de ulike rasene; kjenne at ulla var forskjellig, se at noen var mer langbeinte eller nettere enn andre, og se at de reagerte ulikt på omgivelsene. Pensjonert saueforsker Arne Våbenø fortalte om sauerasene og om forskjellene som gir seg utslag i ulike mors- og flokkegenskaper, hvor hardføre de er og hvordan de klarer seg i utmarka.

Bilde1_Norvald Ruderaas.jpg
Norsk kvit sau er den vanligste sauerasen og utgjør over 70 prosent av alle sauer i Norge. Foto: Norvald Ruderaas, NIBIO.


Norsk kvit sau – tungvekteren – er med god margin den vanligste sauerasen vi har i Norge. Den er som regel hvit i ulla, har lang hale, og er gjerne den rasen de fleste av oss ser for oss når vi tenker på norsk sau. Den er også den tyngste rasen vi har. Den er en krysning mellom de norske rasene med britisk bakgrunn (dalasau, rygjasau, sjeviot og steigar), og utgjør rundt 73 prosent av alle sauer i Norge (jf. Sauekontroll 2015). Gjennom målrettet avl har avlslagene jobbet med å få fram en rase med god kjøttfylde og tett ull. Den er også svært fruktbar – nesten i meste laget. Problematiske lamminger og stor andel av kopplam, har medført at en del av avlsarbeidet derfor går på å begrense fruktbarheten.

Bilde2_Thomas Holm Carlsen.jpg
Gammelnorsk sau er den sauerasen som ligner mest på den første sauen som kom til Norge. Den kan beite ute hele vinteren på kysten og spiser gjerne lyng og tang. Foto: Thomas Holm Carlsen, NIBIO.


Gammelnorsk sau er den sauerasen som ligner mest på de aller første sauene som kom til Norge. Rasen blir også kalt utegangersau og villsau. Dette er ikke godkjente navn på rasen, men varemerker som hinter om noen særskilte egenskaper. I motsetning til de fleste andre norske rasene, kan gammelnorsk sau nyttiggjøre seg av lyng og annet energifattig beite. På kysten kan de derfor gå ute på beite gjennom hele vinteren. Det er heller ikke uvanlig at rasen beiter på tang som er vasket i land på øyer og fjæresteiner. I motsetning til annen sau, hvor ulla klippes og brukes til garn, «slipper» den gammelnorske sauen ulla si selv og det er ikke vanlig at denne brukes til garn.

Bilde3_Anna Rehnberg_Norsk genressurssenter.jpg
Gammelnorsk spælsau stammer fra den gammelnorske sauen, men ble ikke godkjent som egen rase før i 2002. Foto: Anna Rehnberg, Norsk genressurssenter.

Gammelnorsk spælsau stammer fra den gammelnorske sauen. Den ble ikke offisielt anerkjent som egen rase før i 2002. Den har vært i fokus med en egen gruppe med tilhengere siden 1950-tallet. De har hatt som mål å holde på egenskapene til den gamle spælsautypen, uten videre innblanding av gammelnorsk sau eller utviklingen til den morderne kvite spælsauen.

Bilde4_Anita Land.jpg
Rundt 1950 begynte man å avle fram en større spælsau med hvit ull og uten horn. Kvit spælsau er i dag den nest vanligste sauerasen i Norge. Foto: Anita Land.


Gammelnorsk spælsau og kvit spælsau har stort sett samme historie fram til ca. 1950. Avlen på den mer moderne spælsauen gikk i retning av større og mer kjøttfulle dyr, og ensretting mot hvite dyr uten horn. Kvit spælsau er kjent for å være hardfør og godt tilpasset det norske klimaet. Søyene er fruktbare, melker bra og tar godt vare på lammene sine. Den har et sterkt flokkinstinkt og er derfor lettere å samle enn norsk kvit sau som ofte beiter mer spredt i mindre grupper. Den kvite spælsauen utgjør rundt 10 prosent av sauene i Norge, og er dermed vår nest vanligste sauerase.
Bilde5_Liv Jorunn Hind.jpg
Farget spælsau er lik kvit spælsau i størrelse, men har fått beholde fargene til den gammelnorske spælsauen. Foto: Liv Jorunn Hind, NIBIO.


Farget spælsau er ganske lik kvit spælsau i størrelse og ulltype. Den er likevel kjent som egen rase siden man har latt den beholde de gamle brune og grå fargene som kjennetegner gammelnorsk spælsau.
Bilde6_Liv Jorunn Hind.jpg
Norsk pelssau er ettertraktet for den glansfulle, jevnt grå fellen. Foto: Liv Jorunn Hind, NIBIO.


Norsk pelssau er avlet for sin glansfulle og jevnt grå fell, og er ettertraktet for innen skinnproduksjon. Den ble godkjent som rase først i 1968, og er en krysning mellom svensk gotlandsfår og den gråblå varianten av spælsau. Den norske pelssauen er fruktbar og har gode moregenskaper. Selv om den er mer langbeint enn spælsauen, har den omtrent de samme slaktekvalitetene, og kjøttet er finmarmorert og saftig.

Bilde7_Anna Rehngberg_Norsk genressurssenter.jpg
Blæset sau er lett gjenkjennelig på den hvite stripen i ansiktet som har gitt den navnet. Foto: Anna Rehnberg, Norsk genressurssenter.


Med den hvite stripen i ansiktet, er blæset sau lett gjenkjennelig. Ullfargen er svart hos lam og ungsau, og den blir brunere eller gråere med årene. Halen er lang og svart med en hvit haletipp, og beina kan ha hvite sokker. I følge Norsk genressurssenter er det lite dokumentasjon om avlsarbeid og tiltak rundt rasen gjennom årene, så det er vanskelig å si med sikkerhet hvor rasen stammer fra. Men den har vært kjent i Rogaland siden 1920-tallet. For øvrig er rasen kjent for å ha gode moregenskaper og er en fruktbar rase.

Dette er et lite utdrag av det mangfoldet av sauer vi har beitende rundt om i Norge. Som vi kan få en liten anelse av, er noen avlet målrettet for produksjon av kjøtt eller ull, mens andre har fått beholde mer av de gamle kjennetegnene i utseende og egenskaper.
rasefordeling av søyer i norge.jpg
Rasefordeling av søyer i Norge.

 

Vår viktigste landskapspleier

Sauen gjør imidlertid mer enn å gi oss varme klær og nydelig mat. I følge kulturlandskapsforsker Thomas Holm Carlsen, er sauen den viktigste landskapspleieren vi har i Norge. Han har i et tiår jobbet med kulturlandskapet i blant annet Vegaøyan verdensarv i Nordland, og har sett hvilken konsekvens det har for landskapet når beitedyra forsvinner eller introduseres.

– Det er forskjell på beitemønster og hva de ulike sauerasene foretrekker å beite på. Men samlet sett er sauen allsidig i matveien og spiser både gress, urter, kratt og lyngarter. De holder landskapet åpent og reduserer gjengroing, sier han. Det betyr at man ved hjelp av sau i utmarka kan sikre framtida for trua naturtyper som naturbeitemark, kystlynghei og strandenger.

Ved hjelp av landskapspleien fra sauen, kan man få sikret leveområder for små og konkurransesvake arter som var vanlig å finne i kulturlandskapet tidligere, men som står i fare for å bli utkonkurrert etter hvert som landskapet gror igjen.

– Men sauen har en forkjærlighet for orkidéer, sier Carlsen. Det er et lite paradoks at sårbare og sjeldne arter som er avhengige av beite også står i fare for å bli spist av beitedyra selv.

– Blant annet derfor kan en god skjøtselsplan være viktig. Kanskje kan det gi fordeler å la et område få «hvile» ett år innimellom for å gi enkelte arter mulighet til å blomstre og frø seg, eller å sette inn andre beitedyr som storfe eller hest som har andre beitepreferanser enn sauen.

 

Kan sauen gjøres tøffere?

Det store tapene av sau til rovdyr er bevis for mange om at sauen ikke egner seg på utmarksbeitet. Siden sauens funksjon i utmarka er så viktig, hvordan kan man tilrettelegge for at de har de beste forutsetningene for å klare seg gjennom beitesesongen? Noe kan gjøres via avlsarbeid, mens i andre tilfeller kan det kanskje lønne seg å bytte sauerase.

– Spælsau og gammelnorsk sau er nok kanskje mindre utsatt for rovdyr siden de er mer årvåkne og holder seg mer i flokk, foreslår Arne Våbenø.

– Men alle sauer vil være lette bytter for de fleste rovdyr. Tenk for eksempel på hvilken fart og kraft rovdyra har.

Det er ikke vanskelig å se for seg at mot rovdyr som feller hjort og elg, har ikke en sau mye å stille opp med. Likevel er det altså noen raseforskjeller som kan være avgjørende for hvordan dyra klarer seg gjennom sommeren i utmarka. 

 

KONTAKTPERSON
Sauens helg på Tjøtta

Forrige helg arrangerte NIBIO Sauens helg på Tjøtta. Det var en festhelg for hele familien, viet til sau i Norge. Arrangementet var en del av Forskningsdagene 2016 der hovedtema er «Grenser». Følgelig ble det fokusert på blant annet forskjeller mellom ulike saueraser, lover og regler rundt inngjerding og utgjerding av sau, samt grensene mellom natur- og kulturlandskap og sauens påvirkning som beitedyr.
 

Bilde A_Liv Jorunn Hind.jpg Arne Våbenø forteller om seks av de norske sauerasene. Foto: Liv Jorunn Hind.

 

Bilde B_Liv Jorunn Hind.jpg Ulike husflidslag fra nærområdet viste hva ulla fra ulike saueraser kan brukes til. Foto: Liv Jorunn Hind.

 

Bilde C_Liv Jorunn Hind.jpg Den blæsa sauen Hjertrud med en særegen avtegning. Foto: Liv Jorunn Hind.

 

Bilde D_Liv Jorunn Hind.jpg Sauene på utstilling ble studert i detalj. Foto: Liv Jorunn Hind.

 

Bilde E_Liv Jorunn Hind.jpg Barneridning på trygge hester og ponnier. Foto: liv Jorunn Hind.

 

Bilde F_Liv Jorunn Hind.jpg Med iver i blikket og mat i munnen hadde denne pelssauen en spennende helg. Foto: Liv Jorunn Hind.

  

Fagrapport Tjøtta: Kartlegging av antipredatoratferd hos ulike saueraser

0.154 MB pdf

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.