Kjenn din fiende!

Kjenn din fiende sier visdomsordet. Det er et godt råd også for hageeiere. Ugras som finner veien inn i bedd og hager er ikke like, de tilhører ulike biologiske ugrasgrupper og har forskjellige formerings- og spredningsmåter og overlevelsesstrategier. Det betyr også at du må bruke litt forskjellige metoder for å bekjempe dem. 

Vi gir deg og gode tips for å bli kvitt fire ulike typer ugras som skaper trøbbel for mange hageeiere:

Luk løvetann

Både plen- og hageeiere plages med løvetannen. Det er ikke så vanskelig å bli kvitt den, men det krever litt innsats.

Løvetann er en flerårig plante med kraftig pålerot, bladrosett og hvit melkesaft. Årsaken til at løvetannen har blitt så utbredt er at plantene blomstrer og setter frø på noen få dager før gresset har begynt å vokse for alvor. Frøene sprer seg lett med vinden og spirer så snart de kommer i åpen jord. Avslåtte blomsterkorger kan i tillegg ettermodnes og lage frø med en spireevne på rundt 50 prosent.

Luking med løvetannklo er det mest effektive grepene du kan gjøre i hagen. Men pass på å få med nok av rota, hvis ikke spirer det nye skudd fra rotbiten som står igjen! Når det er god vekst i løvetannen, og blomsterknoppen dukker opp i senteret av rosetten og da er den enklest å ta opp.

For å unngå frøspredning er det lurt å bruke dekkemateriale i busk- og treplantinger. I plenen kan løvetann bekjempes med ugressmidlet ‘Ugresskverk Spray’.

Det er kanskje en trøst at løvetann har vist seg å være en nyttig plante ved at den fremmer biologisk mangfold i hagen. Insekter som villbier samler pollen i fra løvetannblomstene. Så du kan gjerne la noen planter stå og bidra til å opprettholde det biologiske mangfoldet i hagen.

Skvallerkål – en seig gjest å bli kvitt

Skvallerkål hører til gruppen flerårig vandrende planter med jordstengler, og kan være et plagsomt ugras det er vanskelig å bli kvitt. Har den først slått seg ned i hagen, kan det oppleves som et lite mareritt å få den bort.

Skvallerkålen som blomstrer mellom juni og september, sprer seg raskt med frø, og med jordstengler som lett rives i stykker ved jordbearbeiding og spres med jord. Jordstengelen følger også gjerne med trær og busker som flyttes med jordklump, og nye lysskudd vokser ut fra leddknutene.

Men det finnes flere tiltak for den som vil ta opp kampen! Skvallerkålen kan motarbeides ved å hindre passiv spredning av jordstengler ved flytting av jord.

Ved stadig hakking og luking eller ved dekking med tykk, svart plast eller papirsekker i tykke lag, kan du også sulte ut jordstenglene. Dekking med plengras eller halm er ofte ikke effektivt nok.

Skvallerkål er resistent mot de fleste ugrasmiddel. Men det er mulig å bekjempe den med luking. Jorstenglene ligger nemlig ikke særlig dypt, og kan lukes for hånd, eller spas opp med greip når jorda er laglig. Man lærer fort å kjenne igjen jordstenglene av denne planten.

Slik stopper du krypsoleien

Krypsoleien kan se uskyldig nok ut, med sine fine gule smørblomster, men den har et lurt triks for å spre seg i hagen. Den vandrende stengelen gjør at den kan danne kloner ved siden av morplanten og hindrer andre planter i å vokse. Slik kryper den raskt videre inn og ut av bedd og opp og ned skråninger, og tar seg til rette slik at andre vekster ikke får plass.

Men med litt kunnskap om planten og planlegging av blomsterbedet kan du imidlertid sette en stopper for denne vandringen.

Krypsoleie hører til den biologiske gruppen flerårig vandrende med rotslående stengler. Hver bladrosett har en kraftig trevlerot som rett og slett kan kuttes av øverst i rota med en skarp ugrashakke.

Selve røttene til krypsoleie kan ikke sette nye skudd, men pass på at rosettene ikke kan sette nye røtter. I tillegg må du følge med på at det du luker tørker inn og ikke spres til et nytt sted der den kastes, for eksempel i en komposthaug. Da kan rosettene slå rot, skyte nye utløpere som og rotfestes på et nytt sted.

Andre tiltak som anbefales er god drenering. krypsoleie har nemlig et konkurransefortrinn foran mange andre planter når jorda er våt.

Groblad – hjelper ikke å tråkke

Ingen ugras tåler bedre å bli tråkket på enn grobladet - til stor frustrasjon for de fleste hageeiere. Faktisk drar den nytte av det, fordi da klistrer de klebrige frøene seg fast til sksålen og sørger for at planten sprer seg. Slik har planten funnet veien til plener og grasmark. I dag opptrer groblad som ugras i plener, hageganger, tun og i gammel eng og beite i nesten hele Norge.

Groblad tilhører den biologiske gruppen flerårig stedbundne ugras med rotstokk.

Frøspiringen er vanligvis god og frøene inneholder limstoffer som gjør de klebrig når det er vått.

"Da klistrer de seg fast til mennesker og dyr, til redskaper og vognhjul, kort sagt overalt. Og slik blir de blindpassasjerer overalt der landbrukskulturen drar frem. 'Blekansiktenes fotspor' kalte indianerne groblad - den fantes ikke i Amerika før den europeiske landbrukskulturen kom dit" (Fægri 1970). 

Dersom du vil forebygge vekst av groblad, er det svært viktig å bruke ugrasreint plenfrø og engfrø. Har du først fått den, er luking og ‘plenrens’ effektive tiltak. Enkeltplanter kan lukes med løvetannklo, eller lignende skarp redskap. Det holder å skjære av plantene rett under bladrosetten, da røttene ikke setter nye skudd. I plener og annen grasmark kan du bruke ferdigblandet ”plenrens”.