Hva forteller plantene om naturen rundt oss?

Du har sikkert hørt hvor viktig det er å bevare det biologiske mangfoldet med ulike planter, insekter, fugler og dyr i naturen vår. Du har kanskje også hørt om den store nedgangen av pollinerende insekter, og hvordan dette kan true verdens matproduksjon.

Men for å bevare må vi ha kunnskap. Vi må ha kunnskap om hvilke planter som finnes hvor, om det er mange av dem, om de står i fare for å dø ut, og hvordan vi på best mulig vis kan ta vare på mangfoldet.

Denne kunnskapen får vi fra profesjonelle kartleggere og erfarne observatører som bruker utallige timer, dager, uker, måneder og år i felt. Mye av den kunnskapen vi har om artene er det noen som fysisk har trasket over det ganske land for å hente inn – over myrer og fjell, gjennom kratt og skog, eng og hei, steinur og strandsump.

Kartleggerne dokumenterer sine funn ved å legge dem inn i Artsdatabankens nettside Artsobservasjoner.no. Her er det viktig at også de vanligste artene registreres, ikke bare de sjeldne.

Kartlegger naturtyper i Norge

Thomas Holm Carlsen er forsker og naturkartlegger hos NIBIO Tjøtta. Han koordinerer det landsdekkende naturkartleggingsprosjektet Natur i Norge (NiN), og bruker selv utallige timer i felt gjennom året.

– Å kartlegge naturtyper er veldig komplekst, forteller Carlsen.

Totalt opererer kartleggerne med 57 faktorer, såkalte lokale komplekse miljøvariabler for å beskrive norsk natur (LKM). Ut fra hvilken sammenheng de står i, gir disse faktorene masse informasjon om naturtyper, tilstand og mangfold.

– I skog for eksempel, er det tre av disse hovedfaktorene som skal vurderes. Det er kalk, uttørkingsfare og kildevannspåvirkning. Kalkinnholdet i jorda en av de viktigste faktorene som påvirker plantesammensetningen, sier Carlsen.

– Vi sorterer etter fire hovednivåer med kalk. Dette er en artsjakt. I den mest kalkfattige skogen finner vi hovedsakelig blåbær, men også arter som smyle, skrubbær og skogstjerne. Når vi i tillegg finner hvitveis og gaukesyre, vet vi at det er litt mer kalk i jorda. Kommer vi inn i en del av skogen som i tillegg har arter som markjordbær, hengeaks og blåveis, indikerer det at vi befinner oss nok et trinn opp på kalkstigen. Da er vi inne i den såkalte lågurtskogen. Og så, på det høyeste kalknivået finner vi kalklågurtskogen, som i tillegg til de andre nevnte artene også har arter som trollbær, myske, vårerteknapp og krattfiol.

Det var én faktor. Da er det bare 56 igjen før en naturtype kan beskrives etter forskernes standard.

Arter forteller en historie

Hver enkelt plante tolkes med andre ord ikke helt for seg selv, men må ses i sammenheng med andre arter og naturen rundt. For eksempel kan sammensetningen av ulike arter si mye om hvordan mennesker har brukt naturen tidligere. Beiting, slått, oppdyrking, gjødsling og såing vil sette spor i naturen, også mange år etter at drifta har opphørt.

– Et eksempel som de fleste kan kjenne igjen, er at mye bjørkekratt i ei seminaturlig eng betyr at enga ikke lenger brukes som før, og at den gror igjen, forteller Carlsen.

– Om du har litt mer kunnskap om arter, kan ei eng med høyt innslag av for eksempel krypsoleie, hvitkløver og engsyre, indikere at enga har vært gjødslet og drevet intensivt. Derfor er mangfoldet mindre her enn i ei ugjødslet eng. I ei ugjødslet eng kan vi finne arter som blåklokke, engkvein, karve, ulike beitemarksopp og blåknapp – arter som ellers forsvinner når jorda blir for næringsrik.

Naturtype i balanse

Naturen er i stadig endring – både med og uten menneskelig påvirkning. Men natur i endring kan indikere en ubalanse, eller i det minste endret bruk. Og når naturen endres betyr det at noen arter kommer til, mens andre går ut.

– Når en naturtype eller et økosystem er i balanse, er den best rustet til å ivareta seg selv og artsmangfoldet. Man kan si at en gammel naturskog med mye død ved på bakken, naturlig foryngelse og trær i ulik alder, har oppnådd en optimal balanse. Den har en naturlig utvikling med begrenset menneskelig påvirkning, som et sirkulært bærekraftig økosystem, forteller Carlsen.

En slik selvoppholdende balanse krever først og fremst at vi mennesker lar naturen være mest mulig i fred. Det er også årsaken til at slike områder er verneverdige. På den andre siden har noen av våre mest artsrike naturtyper oppstått nettopp gjennom menneskelig bruk. Disse krever at vi fortsetter denne bruken for at naturtypene fortsatt skal kunne være i balanse.

– En gammel, tradisjonell slåttemark er balansert gjennom tradisjonell bruk med sen slått og uten bruk av næringsrik gjødsling. Hvis denne blir lagt brakk vil den gradvis gro igjen og utvikle seg mot skog. Da vil vi miste alle artene som er knyttet til slåttemarka, arter som blant annet er svært viktige for ulike pollinerende insekter.

Men ikke all endring er uønsket eller alvorlig. Endring blir et problem når arter eller naturtyper trues. Det er viktig at vi får oversikt over negative trender så raskt som mulig, mens det ennå er mulig å sette inn tiltak for å berge naturtypen og artene som lever der.