Fortellingen om folka og landskapet

DSCF8162

Forsker og forfatter Ellen Svalheim. Foto: Elise Krey Pedersen.

Vi skal rundt 6 000 år tilbake i tid for å finne de eldste sporene etter dyrking og husdyrhold i Norge. I en ny bok forteller forsker Ellen Svalheim historien om de som forvandlet landskapet slik at det ble mulig å overleve her nord. Og løsningen for et bærekraftig norsk landbruk i dag, mener hun ligger hos de som jobber for å bringe denne rikdommen inn i framtida.

I boka «Folka og landskapet», har kulturlandskapsforsker Ellen Svalheim samlet sine erfaringer fra 25 år med forskning og kartlegging i kulturpåvirket inn- og utmark. Hun beskriver hvordan det står til med artsmangfoldet i slåttemarker, naturbeiter, kystlyngheier, skogs- og utmarksbeiter og en rekke andre kulturmarker, samt folka som jobber for å bevare mangfoldet for framtiden.

Vi tok en prat med Svalheim om hennes motivasjon for å skrive om dette tema. Svaret ligger i et miljøengasjement som handler om i hvilken tilstand vi vil overlevere kloden til neste generasjon. 

Figur_166_Ingvill_og_Olav.jpg
I Hjartdal og Svartdal finnes mange artsrike kulturmarker og gamle styvingstrær. Ingvill Marit Buen Garnås er daglig leder ved Kulturlandskapssenteret i Telemark. Sammen med Olav Tho, orienterer hun om verdiene knytta til lauvingstrær og hvordan de bør skjøttes. Foto: Ellen Svalheim.

Et sted mellom fortid og fremtid

Vi begynner forfra. Kulturlandskapet ble formet som et resultat av behovet for å utnytte naturens ressurser til mat og beiteareal til husdyra. Norge er et land med begrenset areal egnet til dyrking av menneskemat som korn og grønnsaker. Til gjengjeld har vi store utmarksarealer som er svært godt egnet til beite for sau, geit og ku. Via beitedyra blir graset i utmarka til mat på bordet.

Det tidlige landbruket var preget av god ressursutnyttelse, men også tungt kroppsarbeid. Så kom 1900-tallet med økende krav til effektivisering for å fø en stadig økende befolkning. Svalheim oppsummerer:

– Landbrukseiendommer ble slått sammen til større bruk, vi fikk kunstgjødsel som gjorde at vi kunne produsere mye mer mat på mindre areal, vi avlet og foredlet både planter og dyr for størst mulig produksjonspotensial, vi mekaniserte jordbruket, hesten ble byttet ut med traktor, osv. Alt dette er kjent. Og det er på grunn av dette at vi har kunnet brødfø oss i Norge, poengterer hun.

– Men i etterkant av disse store endringene, er det viktig at vi ikke glemmer naturgrunnlaget som er grunnen til at vi har kunne bosette oss her nord. Kun 3 % av Norge er fulldyrka areal, mens 45 % regnes som nyttbart beite for husdyr. Det er en driftsform vi har benyttet oss av i årtusener, og som har vist seg bærekraftig for en rekke robuste økosystem med rikt biologisk mangfold.

Hvorfor skulle vi ikke videreføre denne drifta, undrer Svalheim, som ikke har noen kjøttskam når det kommer til grasetene husdyr, spesielt ikke til de på utmarksbeite.

Figur_115_Kolbjørn_og_Vegard.JPG
Kolbjørn (til venstre) og Vegard Ulvund tar en skrå pust i bakken. Hvert år slår familien Ulvund 35 til 40 mål i bratt terreng. Vegard og Kolbjørn har sammen med søstrene Mari og Åsne, vært med i gårdsdrifta helt fra de var små. Vegard som er eldst har planer om å ta over drifta og bygger nå hus på Ulvund. Det blei ikke noe flytting ned på flatmark på han likevel, slik han hadde ønske om da han gikk i barnehagen. Foto: Anne Lise Brommeland Ulvund.

Framtidsretta sauenæring

– Jeg tror debatten rundt klimaregnskap og rødt kjøtt viser hvor lett det er å hoppe på noen raske slutninger fra andre utgangspunkt enn vårt eget, sier Svalheim. Vi må tenke på hvilke naturforhold vi har her i Norge. Med det i mente er jeg ikke i tvil om at vi må fortsette med produksjon av kjøtt og melk basert på ressursene i utmarka også i framtida. «Folka og landskapet» kan ses på som et innspill i denne debatten, som en korreks til kostholdsråd som jeg opplever som lettvinte.

Svalheim oppfordrer oss til å lære av utmarksbeitebasert husdyrhold, som for eksempel sauenæringa. Mesteparten av produksjonen skjer i utmarka. Dette er kortreist matproduksjon fra nærmiljøet, og dyra følger sine instinkter og får beite fritt. Det er god dyrevelferd. Men det fordrer at vi ikke avler oss bort fra husdyrraser som evner å benytte seg av de naturgitte beiteressursene i landet vårt.

 

Veven rakner

Mange av kostholdsrådene Svalheim sikter til, er basert på internasjonale rapporter med analyser på bakgrunn av helt andre naturgrunnlag enn vi har i Norge. Og det går ikke, mener Svalheim.

– I Norge har vi som sagt 3 % fulldyrka areal. Det gir oss et ganske annet utgangspunkt enn andre vestlige land, som for eksempel OECD-landa, hvor dyrkbart areal i snitt utgjør 40 % av landarealet. Det betyr at vi har vært, og er fremdeles, mye mer avhengig av å bruke utmarka her til lands. Og ikke bare har det fungert, det har også vist seg å være svært viktig for å bevare det biologiske mangfoldet, sier Svalheim.

Så kan vi lure, hvorfor er natur- og artsmangfoldet egentlig så viktig?

– De gamle kulturmarkene er på mange måter genbanken til det norske landbruket, forteller Svalheim. Her finnes ville utgangssorter for mange kulturplanter som fôr-, krydder- og andre nytteplanter. Vi kan trenge disse når vi skal utvikle nye sorter som takler framtidige klimaendringer.

– Vi kan rett og slett ikke overleve uten dette mangfoldet, fortsetter hun. Det er et fint bilde å se på biomangfoldet og økosystemet som en vev. Når vi begynner å trekke tråder fra veven, altså at arter dør ut, så kan hele veven rakne. Og det er nettopp det de internasjonale rapportene viser: det er så store arealendringer på jorda at det truer livsgrunnlaget vårt. Nettopp derfor er det så viktig å finne ut av hva som har fungert og holdt liv i oss tidligere.

Derfor forteller Svalheim nå historien om folka som etter hennes mening gjør de riktige grepene for å bevare trådene i veven. Målet er å løfte dem fram slik at de både kan inspirere og veilede andre.

Figur_149_I_fjøset_Østre_Hauge.JPG
Mary Friestad og Jan Petter Gjertsen driver intensivt med melke- og kjøttproduksjon på Østre Hauge på Lista i Farsund. Her er de i sitt nye fjøs. Utenfor de fulldyrka innmarksarealene, holder ungdyra deres i hevd meget artsrike naturbeitemarker med tusenårige beitetradisjoner Foto: Ellen Svalheim.

Ikke bare opp til gamle menn med ljå

Hvem er så disse folka som prioriterer mangfold og tradisjonsdrift i en tid der kvantitet og effektivitet er et mål og et krav.

– Jeg har en kjepphest, avslører Svalheim. Jeg vil vise at det er veldig mange ulike typer mennesker som bidrar til å ta vare på biomangfoldet gjennom ekstensiv drift. Det er ikke bare gamle menn med ljå på nedlagte småbruk. Det er også aktive bønder som driver både intensivt og ekstensivt, dvs. som klarer å ivareta mangfoldet der det finnes. De har gjerne full produksjon på innmarksarealene samtidig som de er bevisste på å utnytte større arealer rundt gården og i utmarka til beiting.

– Det er likevel viktig å poengtere at de viktigste bidragsyterne er de små og mellomstore bruka. De bruker større deler av arealene på eiendommen, viderefører gamle driftstradisjoner og gjør en stor innsats for å bevare rikt artsmangfold.

 

Den avgjørende dialogen

– Når jeg er ute og kartlegger sammen med grunneiere, blir jeg stadig overraska over den kunnskapen de har om eiendommen sin og om hvordan arealer har blitt drifta opp gjennom tidene. Dialogen mellom oss kan gå sånn at jeg sier: «Å, se her har vi jo ei plante som er veldig sjelden», og forklarer litt om den. Så forteller de hvordan området har vært brukt, og jeg blir litt klokere på hva planta trenger for at den fortsatt skal være der. Så sier kanskje de: «Å, du verden. Jeg visste ikke at jeg hadde sånne verdier på eiendommen min», og føler på stolthet over det. Og gjennom dialog blir vi enige om hva som kan være aktuelt å fortsette med for å ta vare på verdiene.

Denne dialogen høres kanskje enkel ut, men den er helt avgjørende, mener Svalheim. For det er grunneierens skjøtsel og kunnskap som er inngangsporten til å ta vare på mangfoldet. Deres kunnskap om hvordan området har blitt brukt, forklarer hvorfor de verdifulle kulturmarkene fremdeles er her i dag.

Figur_150_vandring_Haugestranda.JPG
Beitedyra til Mary Friestad og Jan Petter Gjertsen, holder i hevd de gamle og artsrike naturbeitene nede på Haugestranda på Østre Hauge, Lista. Her går de sammen med botaniker Oddvar Pedersen fra Naturhistorisk museum ved UiO, i et historisk landskap med funn av bosettinger datert tilbake til steinalder og gravhauger fra bronsealder og jernalder. Foto: Ellen Svalheim.

Sterkt miljøengasjement

– Jeg er veldig miljøengasjert, og det engasjementet blir egentlig bare sterkere og sterkere jo eldre jeg blir, forteller Svalheim. Jeg tenker at det er viktig at vi er bevisste på i hvilken tilstand vi overleverer kloden til neste generasjon. Da må vi hjelpe hverandre til å forstå hva det er viktig å bygge videre på og ta med oss inn i framtida.

Vi har klart å leve i et bærekraftig forhold til økosystemene rundt oss i tusener av år. Men nå er veven i ferd med å rakne. Naturgrunnlaget gir oss alle forutsetninger for å drive bærekraftig. Men da må vi våge å gå litt baklengs inn i framtiden. Ellers kan det være lett å glemme hvor vi kommer fra.

– Jeg mener vi må løfte opp disse folka som år etter år jobber jevnt og trutt for mangfoldet. De som kjenner naturgrunnlaget, som bygger på gammel kunnskap og som fortsetter å ivareta verdiene vi trenger for å overleve. Det er de som har stafettpinnen nå.

KONTAKTPERSON
69875086_1527704177371865_3739060337324851200_o.jpg
Forlagets omtale av "Folket og landskapet"

I flere tiår har biolog og forsker Ellen Svalheim vandret i den sårbare, kulturavhengige naturen i Norge sammen med de som kjenner landskapet aller best, nemlig brukerne. For kulturlandskapsverdiene har jo blitt til gjennom folka sitt nærvær i landskapet gjennom årtusenene, og de er avhengig av en fortsatt skjøtsel. Nå har hun skrevet bok om denne vandringen som tar deg helt med til kongens slott, og til spørsmålet: Hvordan hindre at det kulturavhengige artsmangfoldet går tapt nå i effektiviseringens og mekaniseringens tidsalder? For avhengigheten er gjensidig. Det var mangfoldet som bokstavelig talt gjorde det mulig for oss å overleve i dette landet. Det kan også være nøkkelen til å overleve i framtida. Slik er kunnskap om det kulturavhengige, biologiske mangfoldet avgjørende for vår ferd mot ei bærekraftig framtid.

Ellen Svalheim (f. 1963) er forsker ved NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi). Hun står bak «Arvesølvmodellen», en forvaltningsmodell som tar sikte på å bevare og sikre artsmangfoldet i det kulturavhengige landskapet for framtidige generasjoner. Hun er også koordinator for den nasjonale handlingsplanen for slåttemark, som drives etter denne modellen.

IMG_8663.JPG
Ellen Svalheim på feltarbeid. Foto: Harald Bratli.
Ellen Svalheim. Foto_Hanne Sickel_cropped.jpg
Forsker og forfatter Ellen Svalheim på feltarbeid i kulturlandskapet. Foto: Hanne Sickel.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.