Villeple

villeple_hoved
Sauer er glade i villepler. Frøene spirer etter å ha gått gjennom sauens fordøyelsessystem, sannsynligvis har større pattedyr vært viktige spredningsvektorer for villeple. Foto: Per Arvid Åsen 

Har du lyst på et eple bør du kanskje styre unna villepler, som er så sure og beske at kjakene knyter seg. Men du skal tenke på villeple når du knasker de gode norske sortene.

Villeple (Malus sylvestris) er Vest-Europas ville epleart. Våre dyrkede hageepler stammer ikke fra villeple, men genetiske studier viser at lokal innkrysning av villeple til hageeple har hatt stor betydning for utvikling av eplesorter i Europa.

I Norge er villepletrærne i ferd med å forsvinne. Villeple er knyttet til kulturlandskapet og trenger lys og åpen plass for å trives. Sannsynligvis er gjengroing den største trusselen mot villeple i Norge, så vel som i resten av Europa. Det betyr også at vi er i ferd med å miste viktige genetiske ressurser som kan være verdifulle i foredlingsøyemed.
 

Hvor vokser villeple?

I Norge vokser villeple spredt langs kysten fra Østfold til Nord-Trøndelag. På Inderøy finnes trolig verdens nordligste forekomst av villeple. Villeplet vokser først og fremst i åpent kulturlandskap, i skogkanter, veikanter, engkanter, åkerholmer, strandkratt og åpent svaberg. I skog blir villeplene fort skygget ut av andre mer hurtigvoksende trær, - og dør. Derfor er gjengroing av kulturlandskapet sannsynligvis den største trusselen for villeple i Norden.
 
Trærne er relativt små, 8-10 meter høye og frittstående. De har ofte et virvar av greiner, og greinene har torner. Behåring på undersiden av bladene er en viktig karakter for å skille villeple fra hageeple (Malus domestica). Villeple mangler behåring på undersiden av bladene, noe som hageeple har. Alle mulige overganger finnes derimot. Viktige karakterer for å identifisere et ”reint” villepletre er manglende hår på undersida av bladene, tynne årsskudd, greintorner, uryddig vekst og epler som er mindre enn 3,5 cm og mer eller mindre uspiselige, sure og beske.
 

Historien til villeple

I arkeologiske utgravninger i Europa er det funnet villeple tilbake til steinalderen og mye taler for at villeple også ble innført til Norden i steinalderen. I Osebergskipet fra 820 ble det funnet en bøtte med villepler. Størrelsen på disse eplene er mindre enn dagens villepler, men utseende er likt. Om disse var dyrket eller innsamlet fra naturen vet vi ikke, men det kan ikke være noen tvil om at frukten ble brukt.
 
I 1555 får vi av Olaus Magnus skriftlig bekreftelse på at villepler ble anvendt til most. Klostre var pionerer i fruktdyrking og villeple ble gjerne brukt som podestamme. I norske planteskolekataloger fra 1895-1902 kan man lese at villeplestammer for poding ble solgt i tusenvis, og materialet var variert. Vi må altså regne med at helt siden middelalderen har villeple spredd seg i form av gjenstående podestammer, der det foredlede eplet har gått ut.
 
Frøspredning av foredlede sorter til naturen, og hybridisering mellom villeple og hageeple, har sikkert også bidratt til å skape genetisk variasjon i villeple. Så hvor vilt vårt villeple egentlig er, kan man stille et stort spørsmålstegn ved. Genetiske mønstre som kan knyttes til innvandringshistorie er sikkert også svært vanskelige å finne siden historien er komplisert med mange mulige opphav. 
 

Villeplet sin rolle i utviklingen av lokale eplesorter

Villeple hybridiserer altså med hageeple. Eple er utkryssende, noe som betyr at villeple er avhengig av å ha andre trær i nærheten for å sette frukt. Studier fra Danmark viser at de fleste trærne blir pollinert av trær innen en radius på ca 25 meter, men også trær relativt langt unna kan bidra med pollen.
 
Det har vært vist at humler og bier, som er de insektene som i hovedsak pollinerer epler, kan sørge for pollinering, selv mellom trær som vokser kilometer fra hverandre. Humler og bier flyr da også mellom ulike arter, og mye tyder på at innkrysning av villeple til hageeple har hatt betydning for utviklingen av lokale sorter i Europa.
 

Utveksling av gener

Den historiske genutvekslingen mellom de to artene har blitt undersøkt ved å analysere kloroplast-DNA som endrer og utvikler seg relativt langsomt og som dermed gir innblikk i historiske prosesser langt tilbake i tid. I en Belgisk studie fant man at noen områder i DNAet til kloroplastene hos hageeple og villeple som vokste i det samme området, ofte var like, – og ofte unike for området. Dette tyder på at innkrysningen av villeple har bidratt til å utvikle lokale sorter av hageeple.
 
Hvis en undersøker genetisk diversitet hos gamle kultivarer av hageepler, ser man at de har en mye større diversitet enn moderne kultivarer. Et breiere utvalg i foredlingen før, sammenlignet nå, kan forklare dette. Hybridisering med villeple kan også være en faktor. Villeplenes genetiske ressurser kan ha verdifulle egenskaper og innkryssing i foredlingspopulasjonene kan øke diversiteten og gi opphav ny nye gode eplesorter. Eksempelvis kan nordlige populasjoner av villeple være særlig interessant når det gjelder foredlingen av kuldetolerante sorter.
 
KONTAKTPERSON
villepler.PNG
Epleslekten hører inn under rosefamilien. For ca 50 millioner år siden, skjedde det en fordobling i genomet som førte til utviklingen av epleslekten, og utviklingen av det karakteristiske eplet. Eplet er egentlig ikke en ekte frukt, men en oppsvulmet blomsterbunn som omgir fruktene, eller frøene, inne i kjernehuset. Foto: Per Arvid Åsen
villepleblomster.PNG
Blomstene kan stort sett ikke bestøve seg selv, de er utkryssende. Med en stor blomst som utgjør en fin landingsplass for insektene, god duft og mye pollen, lokker blomstene til seg humler og bier. Foto: Per Arvid Åsen
Planteportrett: Villeple - truet av gjengroing