Naturbeitemarker
Grasrik naturbeitemark i fjellet. I bakgrunnen er det også grasrike rasmarker. Foto: Bolette Bele
Denne naturtypen omfatter arealer som har blitt beita over lang tid. Mange av disse områdene ble tidligere slått og høsta til vinterfôr, men dette er en bruksform som opphørte for flere tiår siden. I dag blir derfor mange av disse områdene kartlagt som naturbeitemarker. Generelt er all semi-naturlig eng (slåttemarker, beitemarker) i Norge en sårbar naturtype (VU).
Arealer som i lang tid kun har blitt beita, domineres av grasarter og de har vanligvis et lavere innslag av urter enn det man finner i velhevda slåttemarker. Artsmangfoldet kan likevel være stort, og spesielt kan innslaget av beitemarksopper være høyt. Naturbeitemarkene har dessuten ofte et høyere innslag av ett- og to-årige arter som jevnlig må etablere seg fra frø, slik som bakkesøte og bittersøte.
Siden beitedyrene vraker de planter de ikke liker, vil vegetasjonen er ofte bli flekkvis nedbeita. Planter med bitterstoffer, som er litt giftige eller som har torner blir gjerne stående igjen. Derfor finner man ofte et større eller mindre innslag soleier, tyrihjelm og tistler i slike beitemarkene. Dette er arter man ikke ønsker å ha i store mengder, og av og til kreves det målretta tiltak for å holde dem i sjakk.
