Høstingsskog

Høsting av lauv til fôr har vært en viktig del av den utstrakte bruken av utmarka vi har hatt helt siden jordbrukets barndom her i landet for 5000–6000 år siden. Det å høste lauv er en eldre høstingsform enn slått og høyberging, av den enkle grunn er at en ikke hadde behov for spesielt utvikla redskap av jern til dette. Det er funnet lauvkniver med egg av flint, og det heter blant annet «å bryte lauv».

Styving og stubbelauving har vært vanlig over hele landet. Stubbelauving er når en høster greiner med bladverk fra stubbeskudd av ulike lauvtreslag. Norske høstingsskoger er blant de nordligste i verden, og Norge er et av de få landa i Europa som fremdeles har slike skoger skapt av ei lang historie med tradisjonelt høstingsjordbruk.

Høstingsskogene representerer både biologiske og kulturhistoriske verdier. De er viktige leveområde for mange arter, deriblant mange vedboende trua sopp, mose og lav. Dessuten finnes gode leveområder for en rekke insektarter.

I 2011 utforma Direktoratet for naturforvaltning et faggrunnlag for høstingsskog med tanke på å få på plass en handlingsplan for naturtypen. Siden da har en rekke høstingsskoger og andre naturtyper med styvingstre fått oppfølging gjennom Miljødirektoratets ordning for trua naturtyper.