Økt kjøttproduksjon med flere dyr i nord

Storfe kan være et godt alternativ i rovviltområder.

Foto: Geir Harald Strand.

De siste årene har det vært en nedgang i produksjon av kjøtt fra norsk storfe. Samtidig har etterspørselen fra forbrukerne økt. Forskerne i NIBIO har sett på suksessfaktorene som skal til for å løse utfordringen.

Produksjonen av norsk storfekjøtt var historisk lav i 2012. Når etterspørselen fra forbrukerne økte i samme perioden, medførte det økt import fra utlandet. Fremdeles er det et underskudd av norsk storfekjøtt i det norske markedet, og i 2016 har Nortura estimert et behov for import av hele 81 300 tonn storfekjøtt fra utlandet. Det betyr at det er et potensiale for å øke selvforsyningsgraden av storfekjøtt i Norge.

 

Søker etter suksessfaktorer i nord

I en ny rapport fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), har forskerne kommet med tips til hvordan nye brukere kan oppnå god kjøttproduksjon ved bruk av storfe i Nord-Norge. Inger Hansen jobber på NIBIO Tjøtta og er en av forskerne som har prøvd å finne løsninger i våre tre nordligste fylker.

– Vi besøkte 12 nordnorske bruk som ligger i toppsiktet med hensyn til produksjon, helse, dyrevelferd og driftsøkonomi, sier hun.

– Gjennom intervju av brukerne og en gjennomgang av fjøsene, identifiserte vi noen suksess- og risikofaktorer som kan komme nye brukere til gode. Hensikten er å bidra til å øke den totale kjøttproduksjonen på sikt.

Det er mange måter å drive kjøttproduksjon på. I dag utgjør melkekua (NRF) rundt 75 prosent av den norske kjøttproduksjonen fra storfe. Resten kommer fra raser avlet til kjøttproduksjon, såkalte ammekyr.

kjøttproduksjon-beitearealer.jpg
Egnede beitearealer en av de viktigste forutsetningene for god drift. Foto: Grete Jørgensen/NIBIO.

Utnytting av det nordnorske beitepotensialet

I følge de nordnorske brukerne som ble intervjuet, er egnede beitearealer en av de viktigste forutsetningene for god drift. Store, gårdsnære arealer er en økonomisk fordel både for de som driver med melkekyr og ammekyr. I dag utnyttes kun 3,5 prosent av Norges landareal til landbruk, mens man kunne brukt omtrent to tredjedeler.

– Av dette landbruksarealet er rundt halvparten hovedsakelig egnet til dyrking av gress. Særlig gjelder dette i arktiske strøk hvor klimaet gjør at vekstvilkårene for korn og en del andre matvekster er for tøffe. Skal vi utnytte disse arealene til matproduksjon, må graset først gå gjennom en dyremage, sier Hansen.

– Beitebasert husdyrproduksjon er derfor spesielt egnet i Nord-Norge, og en fin måte å få utnyttet potensialet vi har i utmarka. Om vi blir bedre på å utnytte beiteressursene som finnes i utmarka, kan man oppnå en økonomisk god driftsform, samtidig som at man får god dyrevelferd og bidrar til å pleie kulturlandskapet.

I områder med store problemer med tap av sau til rovdyr, kan storfe også være et godt alternativ som beitedyr i utmarka. Men dette er store dyr som kan by på andre problemstillinger ovenfor turfolk og grunneiere.

 

Kastrater på beite

Men ikke alle dyra får komme ut på beite om sommeren. Etter første beitesesong står ungoksene fra både melkekyr og ammekyr til oppforing inne i fjøset. Disse er unntatt kravet om sommerbeite. Forskerne på NIBIO Tjøtta har foreslått å kastrere oksene for å forenkle drifta, både med tanke på dyrevelferden og utnytting av beiteressursene. Kastratene vil dermed kunne gå på beitet sammen med resten av flokken.

– Denne produksjonsformen er lite utprøvd i Norge og den vil kreve store beitearealer, men mulighetene er der.

Ung-okser.jpg
Det er utfordrende med okser på beite. Forskerne foreslår at ungoksene som oppfores til slakt kan gå ute med resten av flokken som kastrater. Foto: Grete Jørgensen/NIBIO.

Vanskelig med en felles anbefaling

– Det er store driftsmessige forskjeller fra gård til gård som gjør at det vanskelig å anbefale ett system til alle brukerne. Det som likevel kjennetegner suksessen til de dyktige brukerne, er at de finner måter å utnytte gårdens og eiendommens ressurser maksimalt på, poengterer Hansen.

Det betyr at det til en viss grad vil være individuelle tilpasninger som utgjør suksesskriteriene til nye brukere. Men én ting er alle enige om – beitearealene er viktig.

KONTAKTPERSON
Om prosjektet

Tittel: Økt storfékjøttproduksjon i Nord-Norge
Prosjektleder i NIBIO: Inger Hansen
Periode: 2015-2016
Finansiering: Fylkesmennene i Nordland, Troms og Finnmark

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Sammendrag

Formål: Prosjektets hovedmål var å utvikle vitenskapelig baserte anbefalinger for funksjonelle og enkle driftssystemer for nordnorsk storfékjøttproduksjon, med spesielt fokus på rimelige fjøsløsninger, beiteutnytting og dyrevelferd i et arktisk klima. Materiale og metoder: Rådgivingstjenesten i storfékjøttkontrollen (Nortura) og Mattilsynet gav oss en oversikt over aktuelle eksempelbruk i Nordland, Troms og Finnmark. Brukene skulle være av de beste i landsdelen på produksjon, helse, dyrevelferd og driftsøkonomi. Totalt 12 eksempelbruk ble plukket ut og kontaktet via e-post og telefon. Brukene var fordelt på driftsformene a) oppfôring av innkjøpt kalv (1), b) kombiner melk- og kjøttproduksjon (2), c) ammekuproduksjon med salg av kalv (6) og d) ammekuproduksjon med egen oppfôring av kalvene (3). To eksempelbruk i Finnmark, fire bruk i Troms og seks bruk i Nordland ble besøkt fra april til juni 2015. Dyras adferd, helse og miljøet i fjøset ble registrert. I tillegg ble det gjennomført grundige semistrukturerte intervjuer med gårdbrukerne. Hvert besøk varte fra to til tre timer. Opplysninger om driftsøkonomi ble ettersendt og behandlet konfidensielt som datagrunnlag til bacheloroppgave ved Nord Universitet (leveres november 2016). Rimelige og anbefalte fjøsløsninger: Ni av 12 brukere som vi besøkte, startet storfekjøttproduksjon for å utnytte gårdens ressurser og for å holde jord og bygninger i hevd. De fleste brukerne utnytter gamle driftsbygninger, gjerne i tillegg til nye. God plass (større enn arealkravet per dyr), godt reinhold og godt grovfôr synes å være viktigere enn bygningens beskaffenhet i seg selv. Kaldfjøs (løsdrift) med liggebåser og mulighet til å gå inn og ut året rundt er en ønsket løsning for mange av ammekuprodusentene...