Økt kjøttproduksjon med flere dyr i nord

Produksjonen av norsk storfekjøtt var historisk lav i 2012. Når etterspørselen fra forbrukerne økte i samme perioden, medførte det økt import fra utlandet. Fremdeles er det et underskudd av norsk storfekjøtt i det norske markedet, og i 2016 har Nortura estimert et behov for import av hele 81 300 tonn storfekjøtt fra utlandet. Det betyr at det er et potensiale for å øke selvforsyningsgraden av storfekjøtt i Norge.

Søker etter suksessfaktorer i nord

I en ny rapport fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), har forskerne kommet med tips til hvordan nye brukere kan oppnå god kjøttproduksjon ved bruk av storfe i Nord-Norge. Inger Hansen jobber på NIBIO Tjøtta og er en av forskerne som har prøvd å finne løsninger i våre tre nordligste fylker.

– Vi besøkte 12 nordnorske bruk som ligger i toppsiktet med hensyn til produksjon, helse, dyrevelferd og driftsøkonomi, sier hun.

– Gjennom intervju av brukerne og en gjennomgang av fjøsene, identifiserte vi noen suksess- og risikofaktorer som kan komme nye brukere til gode. Hensikten er å bidra til å øke den totale kjøttproduksjonen på sikt.

Det er mange måter å drive kjøttproduksjon på. I dag utgjør melkekua (NRF) rundt 75 prosent av den norske kjøttproduksjonen fra storfe. Resten kommer fra raser avlet til kjøttproduksjon, såkalte ammekyr.

Utnytting av det nordnorske beitepotensialet

I følge de nordnorske brukerne som ble intervjuet, er egnede beitearealer en av de viktigste forutsetningene for god drift. Store, gårdsnære arealer er en økonomisk fordel både for de som driver med melkekyr og ammekyr. I dag utnyttes kun 3,5 prosent av Norges landareal til landbruk, mens man kunne brukt omtrent to tredjedeler.

– Av dette landbruksarealet er rundt halvparten hovedsakelig egnet til dyrking av gress. Særlig gjelder dette i arktiske strøk hvor klimaet gjør at vekstvilkårene for korn og en del andre matvekster er for tøffe. Skal vi utnytte disse arealene til matproduksjon, må graset først gå gjennom en dyremage, sier Hansen.

– Beitebasert husdyrproduksjon er derfor spesielt egnet i Nord-Norge, og en fin måte å få utnyttet potensialet vi har i utmarka. Om vi blir bedre på å utnytte beiteressursene som finnes i utmarka, kan man oppnå en økonomisk god driftsform, samtidig som at man får god dyrevelferd og bidrar til å pleie kulturlandskapet.

I områder med store problemer med tap av sau til rovdyr, kan storfe også være et godt alternativ som beitedyr i utmarka. Men dette er store dyr som kan by på andre problemstillinger ovenfor turfolk og grunneiere.

Kastrater på beite

Men ikke alle dyra får komme ut på beite om sommeren. Etter første beitesesong står ungoksene fra både melkekyr og ammekyr til oppforing inne i fjøset. Disse er unntatt kravet om sommerbeite. Forskerne på NIBIO Tjøtta har foreslått å kastrere oksene for å forenkle drifta, både med tanke på dyrevelferden og utnytting av beiteressursene. Kastratene vil dermed kunne gå på beitet sammen med resten av flokken.

– Denne produksjonsformen er lite utprøvd i Norge og den vil kreve store beitearealer, men mulighetene er der.

Vanskelig med en felles anbefaling

– Det er store driftsmessige forskjeller fra gård til gård som gjør at det vanskelig å anbefale ett system til alle brukerne. Det som likevel kjennetegner suksessen til de dyktige brukerne, er at de finner måter å utnytte gårdens og eiendommens ressurser maksimalt på, poengterer Hansen.

Det betyr at det til en viss grad vil være individuelle tilpasninger som utgjør suksesskriteriene til nye brukere. Men én ting er alle enige om – beitearealene er viktig.