Kartlegger karplanter i jordbrukslandskapet

For NIBIO-forskerne Hanne Sickel og Ulrike Bayr blir det gjerne noen lange dager i felt hver eneste sommer. Dette er et av årets høydepunkt. De får oppleve vakker natur og bli kjent på nye steder i vårt langstrakte land. Denne gang skal de to botanikerne være ute i ti dager. Planen er å kartlegge seks ulike prøveflater før de vender tilbake til kontoret på Ås.

Overvåkingsflater over hele landet

Overvåkingen av karplanter er en del av det nasjonale 3Q-programmet, en kryptisk forkortelse som egentlig står for «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap». Til sammen skal forskerne kartlegge vegetasjonen på 97 overvåkingsflater som er fordelt over hele landet. Hver flate er på 1 km². Målet er å fange opp variasjon og endringer i jordbrukslandskapet som resultat av arealbruk.

Innenfor disse overvåkingsflatene er det plukket ut 569 permanente vegetasjonsruter. Rutene er plassert ut tilfeldig på beitemark eller tidligere jordbruksareal - det forskerne kaller villeng. Antall ruter innen hver flate varierer, men det skal være minst fem.

Hanne Sickel forklarer at vegetasjonsrutene ble kartlagt for første gang i perioden 2004-2008, senere ble de kartlagt på nytt i perioden 2011-2018.

– Vi har akkurat startet på tredje omdrev i 3Q-programmet. Det betyr at de rutene vi besøker i år også ble besøkt for om lag ti og tjue år siden.

Hver forsøksrute er 64 kvadratmeter

Hver forsøksrute er åtte meter lang og åtte meter bred. Hjørnene er markert med et lite metallrør, men disse er ikke alltid like enkle å finne når det har gått ti år siden forrige besøk.

– Vi bruker håndholdt GPS og gamle bilder på nettbrett for å finne fram til ruta, forteller Bayr.

– Deretter benytter vi en metalldetektor for å finne de små rørene som er stukket godt ned i bakken. Noen ganger kan dette ta like lang tid som selve kartleggingsarbeidet.

Så snart hjørnene er funnet, blir sidelinjene og diagonalene markert med hyssing. Deretter blir ruta fotografert fra alle himmelretninger, før kartleggingen kan starte.

Vurderer dekningsgrad i ulike vertikale sjikt

En viktig del av kartleggingsarbeidet går ut på å vurdere dekningsgrad i ulike vertikale sjikt. Forskerne deler vegetasjonen opp i bunnsjikt, feltsjikt, busksjikt og tresjikt.

– Bunnsjiktet består gjerne av mose og lav som vokser helt nede på bakken. I feltsjiktet finner vi det meste av gras, urter og blomsterplanter. Her finner vi også lavvokste skudd av busker og trær, som ikke er høyere enn en meter. Busksjiktet strekker seg fra en til tre meter, mens tresjiktet består av trær som er høyere enn tre meter.

– Min viktigste kartleggingsoppgave er å gjøre en visuell vurdering av dekningsgrad i de ulike sjiktene, forklarer Ulrike Bayr.

– Dette er ikke alltid like enkelt, men hyssingen som markerer sidene og diagonalene er et viktig hjelpemiddel for å få et mest mulig nøyaktig estimat. Dekningsgraden vurderes i prosent.

Registrering av arter

Samtidig som Ulrike vurderer dekningsgrad, registrerer Hanne Sickel alle artene av karplanter som finnes i ruta. Hun teller ikke hver enkelt plante, i stedet vurderes forekomsten av hver enkelt art på en skala fra 1 til 5, der 1 utgjør en dekningsgrad på inntil 6,25 prosent, mens 5 utgjør en dekningsgrad på 50 til 100 prosent.

– Mange av artene kommer bare opp i den laveste dekningsgraden. Det er nemlig mer vanlig å være sjelden enn å være dominant, forteller botanikeren.

Forskerne forteller at det kan være betydelige forskjeller fra flate til flate og fra rute til rute. Noen beitemarker er kultiverte, de kan være dyrket, sådd og hardt gjødslet. Da blir det ikke veldig artsrikt.

Det kan også ha skjedd ganske store endringer i løpet av en tiårs periode.

– Når for eksempel tidligere beiter har ligget brakk i ti års tid, kan det komme inn dominerende arter som bringebær og brennesle – enkelte steder også fremmede arter som hagelupin, ugrasklokke eller rødhyll. Tidligere jordbruksareal er ofte næringsrike arealer som gir svært gode vekstforhold, forteller Bayr.

– I går kartla vi for eksempel en rute der det ikke lenger ble beitet. Der vokste det bare tett i tett med skvallerkål. Senere på dagen kartla vi en rute med hele 53 ulike arter. Det er rekord så langt i år!

Hva kan resultatene brukes til?

Endringene mellom første og andre omdrev ble presentert i rapporten: «Plantesamfunn i beitemarker og brakklagte enger - observerte endringer over 10 år og betydningen for pollinerende insekter».

Rapporten fokuserte en del på så kalte pollinatorplanter og hvordan beitemarkene endret seg over tid.

– Det var nedslående å se at en god del av beitemarkene var brakklagt siden 3Q-programmet startet opp. Når dette skjer gror landskapet igjen og da forsvinner jo mange av de blomsterplantene som er viktige for blant annet humler, bier og sommerfugler.

– Vi har også registrert at vi fanger opp klimaendringer, forklarer Sickel.

– På Vestlandet ser vi at arter som lyssiv og knappsiv har blitt et problem flere steder. Begge tåler mye fuktighet og drar fordel av et fuktigere klima. De kan trekke oksygen ned i røttene og derfor tåler de å stå med røttene i vann. Disse artene er imidlertid dårlige beitearter.

– De aller fleste grasartene tåler ikke fuktighet på samme måte. Derfor blir de i økende grad utkonkurrert. Vi ser med andre ord at de økte nedbørsmengdene påvirker beitemarkene og beitekvaliteten på Vestlandet.

Ser konsekvenser av landbrukspolitikken

Materialet bidrar også med viktig statistikk fra beitemarker over hele landet. Dette er viktig for å forstå effekten av ulike tilskudd og virkemidler i landbrukspolitikken.

– I 3Q-prosjektet overvåker vi ikke bare karplanter. Vi har også en lignende overvåking av fuglelivet i jordbrukslandskapet. I tillegg registrerer vi humler og dagsommerfugler på et mindre utvalg av flatene. Det er viktig å følge med på utviklingen av det biologiske mangfoldet.

Feltarbeidet gir oss data på et mer detaljert nivå og er et viktig supplement til flybildetolking.

Forskerne er ikke redd for å bli utkonkurrert av ny teknologi som droner og kunstig intelligens.

– Biologiske data vil aldri gå av moten. Det vil alltid være behov for fagfolk til å samle inn data ute i felt, avslutter Bayr og Sickel.