Hvordan skjøtte kystlynghei for hubro?

Hubro 1

Foto: Hubro (Bubo bubo). Foto: Georg Bangjord/SNO.

Kystlyngheia i Norge har utviklet seg gjennom flere tusen år med beite og regelmessig lyngsviing. I dag er kystlynghei et viktig leveområde for flere trua og sårbare arter, deriblant vår største ugle.

I en ny studie har forskere fra NIBIO og Møreforskning sett nærmere på hvordan kystlynghei kan skjøttes uten at dette går på bekostning av hubro og andre viktige arter som lever her.

- Dersom det finnes hekkende hubro i området må skjøtselen tilpasses, forteller forsker Pål Thorvaldsen ved NIBIO Tjøtta. Hensynet til hubro ivaretas gjennom forlenget rotasjonsintervall, flytting av tidspunkt for lyngsviing og regulering av beite for utegangersau. Dette er tilpassinger som kan gjennomføres uten at det går på bekostning av andre verdier i naturtypen.

Thorvaldsen1
Kystlynghei kan karakteriseres som et menneskeskapt skogløst landskap dominert av røsslyng. Foto: Pål Thorvaldsen.

Kystlynghei – en truet naturtype

Kystlynghei kan karakteriseres som et menneskeskapt skogløst landskap dominert av røsslyng.

- I Norge er kystlynghei en truet naturtype, forteller forsker Liv Guri Velle ved Møreforskning i Ålesund.  Naturtypen finnes kun ytterst langs kysten, der vinteren er mild og det er fuktig hele året. Dette landskapet er imidlertid truet av gjengroing og skjøtsel er helt nødvendig for at naturtypen skal ivaretas.

Skjøtselen optimaliserer både beitekvalitet og naturverdier. Det blir gjerne anbefalt at 3-6 % av lyngheiarealet blir svidd hvert år. Dette tilsier et rotasjonsintervall med regelmessig lyngsviing hvert 15. – 30. år.

- All lyngsviing skal skje på frossen eller fuktig mark i perioden fra midten av september til midten av april. Normalt foregår lyngsviing i januar, februar og mars, forteller Velle.

Et godt helårsbeite for utegangersau er karakterisert av en mosaikk mellom grasmark og kystlynghei, der kystlyngheia er representert i ulike aldersfaser. Der de klimatiske forholdene setter begrensninger på vinterbeiting, bør beitesesongen starte tidlig om våren og forlenges utover høsten. Anbefalt beitetrykk er mellom 0,8 og 1,2 morsau (sau + lam) pr. ha. godt skjøttet kystlynghei når det er tatt hensyn til impediment (områder uegnet for beite).

 

Hubroen drar fordel av skjøtsel, men er sårbar for forstyrrelser

Norges største ugle, hubroen, lever stort sett en skjult tilværelse og er i dag en av våre aller mest truede fuglearter. Tidligere var den utbredt over store deler av landet, men i dag har den sin viktigste utbredelse langs kysten fra Agderfylkene til og med Nordland.

I likhet med mange andre bakkehekkende fugler foretrekker hubroen gjerne en tørr reirplass med god beskyttelse fra vær, vind og reirpredasjon. Den liker å ha godt utsyn, og reiret plasseres gjerne på ei fjellhylle med overheng, under en stein eller en einerbusk. Hubroen benytter de samme hekkeplassene år etter år, og det er eksempler på gode reirplasser som har vært benyttet mer eller mindre sammenhengende i 4000 år.

Hubroen hevder territorium allerede fra februar, og egglegging kan begynne seint i mars i sør og i april i nord. Gjennom hele hekkeperioden er hubroen svært var for forstyrrelser. Ugla hekker ikke hvert år og ett hubropar kan veksle mellom flere alternative reirplasser for å unngå problem med parasitter og få bedre tilgang til byttedyr.

Lyngsviing
Regelmessig lyngbrenning er nødvendig for god skjøtsel av kystlynghei, men kan også være en kraftig forstyrrelse for bekkehekkende fugl som hubro. Foto: Siri Haugum/Universitetet i Bergen.

Lyngsviing

- Lyngsviing er en kraftig og temmelig dramatisk forstyrrelse, påpeker Thorvaldsen. Ved gjentatte og kraftige forstyrrelser ved reirplass vil hubroen sky dette reiret og flytte til en annen og dermed mindre optimal reirplass, eller eventuelt avstå fra hekking dette året. Fra flere studier er det imidlertid vist at hubro har bedre hekkesuksess i territorier med åpen vegetasjonsstruktur. Dette gir større variasjon i byttedyrsammensetting.

Hubroen drar med andre ord fordel av denne type landskapsskjøtsel, så lenge det ikke foregår i hekketida.

Sau
Utegangersau på beite kan i enkelte tilfeller gi konflikt med hubro dersom den tar i bruk reirhyllene til liggeplass. Foto: Pål Thorvaldsen.

Beiting med utegangersau

Utegangersau har i enkelte områder ført til konflikt mellom hubro og beitenæringa. I motsetning til andre saueraser beiter utegangersauen ute hele året, og kan da fortrenge hubro fra reirhyllene i den mest sårbare perioden om våren. Enkelte steder kan også beitetrykket bli for høgt slik at byttedyr som f.eks. vånd forsvinner fra området.

 

Slik kan skjøtselen tilpasses

- Med noen enkle grep kan skjøtselen av kystlynghei tilpasses hubroens behov, forteller Pål Thorvaldsen og Liv Guri Velle. Her er de viktigste rådene fra forskerne:

• Ved oppstart av skjøtselsplanarbeid i store og sammensatte lokaliteter der det kan forekomme hekkende hubro, eller andre sårbare og freda arter, skal Fylkesmannens Miljøavdeling eller Statens Naturoppsyn (SNO) kontaktes.

• Avstå fra lyngsviing nært inntil reirplass. Sett heller i gang rydding dersom det er behov for å stoppe tilgroing.

• Flytt lyngsviing til sein høst eller tidlig vinter (november-januar). Observasjonelle studier har vist at høstsvidd lynghei har minst like god revegetering etter lyngsviing som sviing i mars eller april. For å unngå unødvendige forstyrrelser for hubro skal lyngsviing være avsluttet før nyttår i sør og før utgangen av januar i nord.

• Forleng rotasjonssyklusen. Korte intervall mellom lyngbrenning er ikke anbefalt i et hubroterritorium. Intensivt skjøtta lyngheier utvikler mindre vegetasjonsstruktur, og blir da dårligere egnet for mange av hubroens byttedyr. I hubroterritorier bør en etterstrebe mosaikker av områder med ulik rotasjonssyklus. I de delene der en legger til rette for forlenget rotasjonssyklus kan denne økes til opp mot 30 år i sørlige deler av Norge, og 40 år i nordlige deler.

• Beskytt reirplasser mot utegangersau. Utegangersau skal fortrinnsvis stenges ute fra reirhyllene der dette lar seg gjøre. Alternativt kan en gjerde bort deler av beiteområdet for å holde sau borte i perioden fra januar til juni. For å sikre dyrevelferd kan det bygges leskur i betryggende avstand fra hekkeplass.

• Unngå for intensiv beiting. Dette er negativt både for kystlynghei og hubro.

• Bruk skjøtselsplan og inngå gjerne samarbeid med ornitologisk fagmiljø eller SNO for å øke kunnskapen om området og artene som lever der.

KONTAKTPERSON
Fakta om hubro

Hubro (Bubo bubo) er vår største ugle. Den kan bli opptil 75 cm lang og veie 4 kg. Vingespennet kan bli opptil 1,8 m. Hubroen har karakteristiske oransje øyne og lange øretopper. Kan forveksles med hornugle, men denne er mye mindre.

I Norge har hubroen sin viktigste utbredelse langs kysten fra Agder til og med Nordland. I innlandet foretrekker den kupert skogsterreng med bergvegger og bratte lier. Langs kysten kan den imidlertid også hekke i treløse områder og på flate holmer i nærheten av sjøfuglkolonier.

Den norske bestanden omfatter trolig 350-600 par og Nordland har i dag Europas tetteste bestand av hubro. Arten er karakterisert som sterkt truet på den norske rødlista, og har fått egen handlingsplan. Tap av habitat og elektrokusjon regnes som de viktigste årsakene til hubroens tilbakegang her i landet.

Hubroen lever primært av smågnagere (inkl. vånd) og sjøfugl, men kan også ta hare, fisk, frosk og andre fuglearter. Arten er territoriell og territoriet kan være fra 1,5 – 80 km2 stort.

Godt skjøttet kystlynghei, her fra Tarva i Bjugn kommune. Foto: Pål Thorvaldsen.
Finansiering

Studiet har vært finansiert av Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Nordland og NIBIO Tjøtta.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Til dokument

Sammendrag

Kystlyngheiene er en flere tusen år gammel naturtype, som er svært karakteristisk og gjenkjennes som et åpent landskap dominert av røsslyng Naturtypen finnes i de ytterste kyststrøk, i et vintermildt og fuktig klima. I hele utbredelsesområdet er naturtypen i sterk tilbakegang. Tilbakegangen skyldes bl.a. oppdyrking, nedbygging, gjengroing og skogplanting. Naturtypen er vurdert som sterkt truet (EN)både i Europa og i Norge, og i og fikk i 2015 status som Utvalgt naturtype og beskyttet av Naturmangfoldloven. Kystlynghei er viktig leveområde for flere trua og sårbare arter, deriblant hubro (EN) (Bubo bubo) som er en av våre mest trua fuglearter. Hubro fikk egen handlingsplan i 2009. Fra å være en art med utbredelse over store deler av landet, har den nå sin viktigste utbredelse i kystområda fra Agderfylkene til og med Nordland. Dette er i stor grad sammenfallende med utbredelsen av kystlynghei. Dermed utgjør kystlynghei potensielt et viktig habitat for hubro, selv om arten også finnes i helt andre naturtyper.........

Til dokument

Sammendrag

Kystlynghei er eit kulturlandskap som i dag er på raudlista over norske naturtypar. Ein av dei største trugslane er opphøyr av tradisjonell beitebruk og lyngsviing, og ein har i dag fleire lyngheier i dårleg hevd. Interessa for kystlynghei er aukande, men er det mogeleg å gjere gamle kystlyngheier om til gode beiteområder igjen?

Til dokument

Sammendrag

Lyngsviing er ei viktig skjøtselsform for å legge til rette for gode beiteforhold i kystlyngheia. Kunnskap om kva slags artar som veks fram etter sviing og kor fort desse artane kjem tilbake, er viktig for å få god bruk av beita og eit godt husdyrhald over tid. Undersøkingar frå norske kystlyngheier syner at vegetasjonen kjem raskare tilbake etter lyngsviing i sør enn i nord. Det bør derfor sviast hyppigare i sør enn i nord.

Til dokument

Sammendrag

Gammalnorsk sau er eit vanleg husdyrslag i kystlyngheia. Mange har gammalnorsk sau i utegangardrift der tilhøva ligg til rette for dette, særleg langs kysten på Vestlandet og nordover. Kunnskap om kva sauen beiter gjennom året, og om kvaliteten på dei enkelte beita er viktig når ein skal tilpasse dyretalet til beitegrunnlaget.