Hvordan sikre sauene i utmarka?

Kari Stensgaard

Hvert år slipper tusenvis av sauer og lam ut på beite. Bønder, forskere og forvaltning samarbeider om å ta vare på dyra i utmarka. Foto: Kari Stensgaard.

Trodde du at sauebønder slipper dyra sine ut på sommerbeite og bare krysser fingrene for at flest mulig kommer tilbake om høsten? Det høres jo helt uansvarlig ut! Og det ville det også vært. Om det var sant.

Sannheten er at det ligger mange tiår med hardt arbeid bak. Bønder, forskere og forvaltning har samarbeidet og jobbet systematisk med å finne gode løsninger på hvordan vi kan ta vare på husdyra på utmarksbeite.

 

Hvilken nytte gjør sauen i utmarka?

Tusenvis av sauer beiter seg hvert år over øyer, gjennom skoger og over fjellheimer. Det har effekt på landskapet. Beitedyra hindrer gjengroing av busker og trær og bidrar til økt artsmangfold. Minst 29 % av artene på Norsk rødliste 2015 er knyttet opp mot beiteavhengige naturtyper. Det betyr at det kan ha ganske alvorlige konsekvenser om beitedyrene forsvinner fra disse områdene.

Og mens sauene eter seg gjennom utmarka, sparer bonden mye på alternative fôrkilder. Hjemme på innmarka dyrkes graset så dyra skal få mat til vinteren når de er trygt tilbake i fjøset. Denne driftsformen gir gjensidig nytteeffekt og et sluttprodukt som er bærekraftig produsert med god dyrevelferd.

Villsau på innmarksbeite, Dordi Mogstad
Mens sauene beiter i utmarka kan bonden dyrke vinterforet på innmarka. Det er likevel vanlig at flokken for en liten periode på innmarka om våren, før de slippes ut i utmarka. Det gir blant annet lammene tid til å lære seg å følge mora. Foto: Dordi Mogstad.

Gjeting – et tilbakelagt kapittel

Inger Hansen er NIBIO-forsker og leder av Norsk viltskadesenter. I snart tretti år har hun fulgt rovviltproblemtikken på nært hold og samarbeidet med bønder og forvaltning om å finne gode driftsløsninger for bufe.

På studieturer rundt om i verden har hun erfart hvordan gjetere i Tanzania, Israel, USA og Italia beskytter bufeet sitt mot løve, ulv og bjørn. Men veien hjem fra verden til Norge er lenger enn avstanden på kartet, og det er ikke alle løsninger som er overførbare.

- På 1940-tallet var gjeterkompetansen stor også i Norge, forteller Hansen. Kunnskapen ble videreført mellom generasjonene og det var til og med egne lærlingeordninger for gjetere. I prinsippet innebar gjeting at man fulgte flokken og hadde kontroll på den både dag og natt.

Slik gjeting har nesten ikke blitt praktisert i Norge i etterkrigstiden. Hovedårsaken er den generelle utviklingen i samfunnet med økte krav til effektivisering i landbruket, samt strengere krav til arbeidsmiljø og lønninger. I tillegg var rovviltbestandene lenge svært lave, og behovet for gjetere ble mindre. Gradvis mistet vi derfor mye av den gamle gjeterkompetansen.

Villsau_1_Skjaervaer
Gammelnorsk sau har mindre kjøttfylde, men sterkere flokk- og fluktinstinkt enn norsk kvit sau. Foto: Thomas Holm Carlsen.

Saueraser med svakere flokkinstinkt

Selv om det ikke lenger er vanlig med gjetere i Norge, er rutinemessig tilsyn på utmarksbeite en viktig del av drifta. Værforhold kan redusere mat- og vanntilgangen, og sauene kan bli skadet og syke. Derfor følger bøndene med dyra sine gjennom beitesesongen for å sørge for at de har det bra. I dag er slike tilsyn mest effektive når man har med seg hund. For en saueflokk er ikke som den engang var.

– De fremavla rasene norsk kvit sau og spælsau, er de vanligste i norsk saueproduksjon. De er større og har mer kjøttfylde en den gammelnorske sauen. Til gjengjeld har de svakere flokkinstinkt og vandrer gjerne i mindre grupper med stor geografisk avstand. Det gjør tilsynsarbeidet utfordrende, forteller Hansen.

– Stadig flere bønder setter radiosendere på søyene. Senderne gir bøndene en pekepinn på hvor de kan finne enkeltindivider. Senderne kan også gi varselsignal dersom sauen blir liggende stille unormalt lenge.

Det kan gi et viktig varsko om at det kan ha kommet rovdyr inn i beiteområdet, og at tiltak bør iverksettes. Det er utarbeidet noen tiltak som forskerne mener hjelper i ulike situasjoner.

Rovdyrsikkert_gjerde_1
Rovviltavvisende elektriske gjerder kan være nødvendig i enkelte områder hvor beitedyra trenger ekstra beskyttelse mot rovdyr. Standarden inkluder tilpasninger rettet mot ulike rovdyrarter. Det er viktig å holde det ryddig rundt gjerdet så gress og greiner ikke forstyrrer strømgangen rundt gjerdet. Foto: Inger Hansen.

Strømgjerder tilpasset rovdyr

Forskerne i NIBIO har bidratt til å utarbeide standarder for såkalte rovviltavvisende elektriske gjerder. Disse settes opp på egnede beitearealer, gjerne i utmarka.

– Elektriske strekkgjerder med liten avstand mellom trådene, eller sauegjerder supplert med elektriske tråder, har vist seg å være veldig effektive mot rovvilt, forteller Hansen. Hun vil likevel ikke garantere at gjerdet er 100 % rovdyrsikkert.

Gjerdene inkluderer ulike tilpasninger rettet mot ulike rovdyrarter som man ønsker å gjerde ut.

– For eksempel er gaupa god til å klatre, og man må unngå å sette opp gjerdet inntil trær eller store steiner som gaupa kan bruke for å komme seg over gjerdet. Ulven er god til å hoppe, og gjerdet skal være minst 120 cm høyt. Det som avgjør om ulven hopper er likevel ikke høyden i seg selv.

En riktig plassert snutetråd er gjerne det første møtet en nysgjerrig ulv får med gjerdet, og det kan være avgjørende. Det samme gjelder for bjørn og jerv. Ulven er i tillegg god til å smyge seg mellom trådene i gjerdet. Derfor skal det, ifølge standarden, være maks 20 cm mellom de nederste trådene i gjerdet. Det kan også holde ute løshunder og rødrev.

Hansen påpeker at størrelsen på det inngjerda arealet kan ha mye å si.

– Dersom gjerdeanleggene blir for store vil de hindre naturlige trekk for både hjortedyr og rovdyr. Det øker behovet viltet har for å komme over. Og kommer rovdyr innenfor et gjerdeanlegg, kan skadesituasjonen brått bli alvorlig.

Pyreneerhund_sau_1
Vokterhundene ligner på sauene og vokser opp som en del av flokken. På inngjerdet beite kan de ha stor forebyggende effekt dersom det skulle komme rovdyr innenfor gjerdet. Foto: Inger Hansen.

En ulv i fåreklær

Vokterhundene ligner sauene i farge og størrelse, men skulle det komme en ulv innenfor gjerdet blir forskjellen tydelig. De store pyreneerhundene har vokst opp sammen med sauene, ser på seg selv som en del av flokken, og beskytter den «med nebb og klør» mot inntrengere. Godt trente hunder på inngjerda beiter der sauene holder seg noenlunde samlet, kan gi en tapsforebyggende effekt opp mot 100 %, også i områder med mye rovdyr.

– Rovviltavvisende gjerder har god effekt dersom de settes opp forskriftsmessig og har et rutinemessig ettersyn og vedlikehold, sier Hansen.

Likevel er motstanden i næringa stor, og det er noen negative aspekter.

– Vedlikehold er ressurskrevende. Å ha beitedyra gående lenge på et avgrenset område krever arealer som tåler beitetrykket og gir dyra nok mat. Det blir viktig med en god plan for å få bukt med mage- og tarmparasittene som er uunngåelige på et begrenset areal. I tillegg påvirker det vegetasjonen når beitedyra tas bort fra de tradisjonelle beiteområdene hvor de tidligere har bidratt til artssammensetningen.

Peiling_2
Stadig flere bønder setter radiosendere på søyene på utmarksbeite, forteller forsker Inger Hansen i NIBIO. Det gjør det enklere å finne den spredte flokken, både under tilsyn og sanking. Foto: Inger Hansen.

Sent slipp og tidlig sanking

I løpet av beitesesongen er det ulike perioder som normalt sett gir høyere risiko for rovdyrangrep. Det er særlig om våren når lammene er små, og om høsten når rovdyrene er mest aktive.

Å utsette tidspunktet for når sauene slippes i utmarka, gir lammene lengre tid til å vokse seg større, og til å lære å følge mora bedra. For overgangen er stor fra fjøs til beite, og det tar litt tid å lære seg at mor ikke lenger bare står i ro på samme sted.

– Resultater fra tapsundersøkelser viser at i gaupeutsatte, og særlig i rødrevutsatte områder, øker sannsynligheten for overlevelse hos lam på beite signifikant med økende slippvekt, forteller Hansen.

Også tidlig sanking kan være effektivt, både om det er planlagt eller i akutte tilfeller som følge av rovdyr på beite.

 – Jerv og bjørn er mest aktive om høsten, og det kan være aktuelt å planlegge en tidligere sankedato enn normalt, mener Hansen. På gaupe og ulv vil ikke dette tiltaket ha noen særlig effekt siden de normalt sett har jevn aktivitet gjennom hele beitesesongen.

– De mest effektive tiltakene er de som skiller rovvilt og beitedyr i tid eller rom. Dette betyr en mer styrt beitedrift, enten på inngjerda beiter, seint slipp eller tidlig sanking. Totalt gir det reduserte antall dager på utmarksbeite og dermed færre potensielle møter mellom rovvilt og bufe. Dette er ikke sauenæringa særlig positive til, siden slike tiltak begrenser beiteretten og utnytting av utmarksressursene.

Lam_kadaver_spist
Det verste en sauebonde kan oppleve er å komme over slike kadaver fra flokken sin. Det gjelder å dokumentere dødsårsak for å kunne iverksette effektive tiltak. Foto: Inger Hansen.

Kostbare tiltak med støtteordninger

De fleste av disse skadeforebyggende tiltakene kan utføres i kombinasjon, og de medfører store utgifter for bøndene. Siden tiltakene er rettet mot rovdyr som er vernet eller fredet i norsk natur, har forvaltningen tilrettelagt støtteordninger hvor bøndene kan søke om å få delfinansiert enkelte prioriterte tiltak.

Noen gang hjelper det ikke hva man gjør. Når ulykka er ute kan de hardest rammede besetningene i verste fall bli halvert. Det verste en sauebonde kan oppleve er å komme over det ene etter det andre kadaveret i flokken sin. Den økonomiske faktoren som kommer i tillegg kan være kroken på døra for videre drift.

– De siste årene har tapsprosenten gått ned, samtidig som antall rovdyr har økt. Årsaken til reduserte rovvilttap er iverksetting av forebyggende tiltak, men også at sauedrifta legges ned i de mest rovdyrutsatte områdene, avslutter Hansen.

KONTAKTPERSON
Bakgrunnstall fra 2017

Antall sau og lam sluppet på beite: 2 009 187

Totaltap: 106 487 (5,3 %)

Første november er fristen for å søke om erstatning for beitedyr drept av fredet rovvilt. De som søkte denne ordningen i 2017, hadde et totaltap på ca. 38 500 dyr, og fikk erstattet ca. 18 400 (47 %), i underkant av halve tapet.

Foruten rovdyr kan tap skyldes sykdom og uhell. I følge Sauekontrollen var dødsårsaken ukjent i over halvparten av tilfellene i 2017. Det betyr at det er stor usikkerhet i tapsårsak.


Kilde: Resultatkontrollen for gjennomføring av landbrukspolitikken. Budsjettnemnda for jordbruket, 12.04.2018

I enkelte rovdyrbelastede områder kan det være aktuelt å flytte sauene til et mindre belastet beite, som på fjellet eller på øyer. Foto: Lise Hatten.
Hvor blir det av de sauene og lammene som forsvinner sporløst fra utmarksbeitet? Noen rovdyr gjemmer byttet blant steiner og ur så det blir nesten umulig å finne. Disse blir til mørketall i statistikken. Foto: Inger Hansen.

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.