Fant gamle grønnsakfrø og erter i fryseren

Statens forsøksgård for grønnsaker ble etablert på Kvithammar i 1923. Den gang var det sparsomt med sorter tilpasset norske forhold, og arbeidet med foredling og sortsutvikling av grønnsaker var derfor blant forsøksgårdens viktigste oppgaver i flere tiår.

Midt på 1970-tallet gjennomgikk Kvithamar betydelige endringer, da stedet ble omgjort fra forsøksgård innen hagebruk til forskningsstasjon for jord- og plantekultur. Fokuset på grønnsakforskning ble gradvis redusert, samtidig som nye arbeidsområder fikk økt oppmerksomhet.

Gamle frø ble med på flyttelasset

Da NIBIO for noen år siden flyttet deler av forsøksvirksomheten sin fra Stjørdal til Steinkjer, var det mye rart som ble med på lasset. Hundre år med forskningshistorie får ikke plass i en koffert.

Overingeniør Nils Ragnar Skjørholm jobber til daglig ved NIBIO sin forsøksstasjon på Tuv i Steinkjer. Han forteller hva som skjedde da de begynte å rydde i det gamle materialet.

– I en fryser fant vi store mengder frø i flasker, plastposer og papirposer, forteller Skjørholm. Det hele var ganske uoversiktlig. Da vi begynte å pakke dem opp så vi at mange av frøene var gamle, noen nesten 70 år.

– Før vi kunne gjøre noe mer, ble frøene flyttet over i aluminiumsposer som lot seg forsegle. Alle frøene ble veid opp og det ble laget en systematisk oversikt over hva vi faktisk hadde.

Det viste seg etter hvert at det meste var grønnsakfrø av lokale sorter med tilknytning til Trøndelag, hovedsakelig kålrot og hodekål. Skjørholm forteller at frøene stammet fra forsøk der man blant annet så på effekten av ulike lagringsmetoder. Konklusjonen var at det beste var å fryse dem ned.

Viktig å ta vare på gamle sorter

– Vi har vært i kontakt med den nordiske genbanken NordGen som var svært interessert i frøene fra Kvithamar. Flere av sortene fantes ikke i deres samlinger fra før.

Blant alle de andre frøene fant forskerne også en bitteliten pose med noen få erter. På etiketten sto det «Margert frå Gyl» og årstallet 1996. Heller ikke denne sorten fantes i NordGen sitt arkiv.

Stor variasjon av lokale erter

- Vi har en lang tradisjon for dyrking av erter i Norden, forteller forsker Ingunn Vågen ved NIBIO Landvik. Her i landet vet vi at ertedyrking har vært vanlig siden 1200-tallet, og en gang i tiden hadde mange bygder og gårder sine egne frøstammer av erter som de holdt ved like. På denne måten har genmaterialet over tid blitt tilpasset til lokale klima- og dyrkingsbetingelser.

I årenes løp har Vågen vært involvert i flere forskningsprosjekt for å skaffe mer kunnskap om de gamle ertesortene. Hun forteller at de gamle kulturarvsortene av erter representerer et utrolig stort og spennende mangfold av størrelse, form, farge og ikke minst smak. 

- Ved å øke kunnskapen om de gamle sortene kan en finne plantemateriale med verdifulle egenskaper som kan inngå i foredling av nye, fremtidige sorter. Når klimaet endrer seg kan det for eksempel åpne seg nye muligheter for områder som per i dag ikke er egnet til dyrking av proteinvekster.

NordGen har tatt vare på en del sorter

– Dessverre har mange av de gamle ertesortene trolig blitt borte, forteller fagleder Linn Borgen Nilsen ved Norsk genressurssenter i NIBIO.

Senteret koordinerer kompetanse og aktiviteter innen bevaring og bruk av nasjonale genetiske ressurser og har til oppgave å overvåke status og medvirke til en effektiv forvaltning av genressursene i husdyr, nytteplanter og skogtrær. 

– En type erter som kalles gråerter, var tidligere mye brukt i Norge. Omkring 1950-tallet var mange stammer av gråerter vanlige i frøhandelen, men få av disse er bevart og tilgjengelige i dag. Samtidig ser vi at interessen for disse historiske sortene øker, både blant forskere og hobbydyrkere.

Borgen Nilsen forteller at den nordiske genbanken NordGen har tatt vare på frø fra mer enn 2 000 ulike erter. Om lag 20 av disse har Norge som opprinnelsesland.

– Hvis det er andre som sitter på frø som har ligget lagret i flere tiår, er det bare å ta kontakt med oss på Norsk genressurssenter. Det er aller best hvis frøene har vært frosset, men det viser seg at for eksempel erter kan overleve veldig lenge uansett.

Spirte etter tretti år

Tilbake på Tuv forteller Skjørholm noe som egentlig skulle være en hemmelighet:

– Nysgjerrig som jeg er plantet jeg to av ertene i en blomsterpotte. Dette var imidlertid før jeg visste at disse ertene trolig var de eneste av sitt slag i Norge.

Nå viser det seg at den ene av ertene har spirt og ser ut til å trives i potten sin. Hvis planten setter frø i løpet av sommeren, har overingeniøren trolig berget en sort som ellers ville ha forsvunnet for alltid.