Endringer i jordbrukslandskapet gir vanskeligere kår for humler og bier

a-bie-front-DA_20190427-151224_cropped

En tredel av bieartene i Norge er truet av utryddelse. Foto: Dan Aamlid

Plantesamfunnene i jordbrukslandskapet endrer seg. De siste ti årene har stadig flere beiter og ville blomsterenger blitt liggende brakk. Dette er dårlig nytt for pollinerende insekter – og for oss.

NIBIO er ansvarlig for det nasjonale programmet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap», det såkalte «3Q-programmet».

– Systematisk overvåking av karplantefloraen er en viktig del av 3Q-programmet, forteller NIBIO-forsker Christian Pedersen.

Karplantene har svært stor betydning for de aller fleste landlevende dyr, inkludert oss mennesker. I en ny rapport har forskerne sett nærmere på fire plantesamfunn: naturbeitemark/utmark, moderat gjødslet beitemark/fukteng, gjengroende jordbruksareal og kulturbeiter/forstyrret mark. I alle disse plantesamfunnene, bortsett fra kulturbeiter/forstyrret mark, ser man en tendens til at landskapet gror igjen mens engartene forsvinner.

I samtlige av plantesamfunnene går viktige arter for humler og bier tilbake.

Naturbeitemarker og moderat gjødslede beitemarker er ofte blomsterrike vegetasjonstyper. Tap av disse er en stor trussel for villblomster og pollinerende insekter – som bier. Biene er igjen en veldig viktig del av matproduksjonen. Det er flere årsaker til at bier og humler forsvinner fra jordbrukslandskapet: landskapsendringer, intensivert jordbruk med monokultur og bruk av plantevernmidler, gjengroing, og i tillegg effekter av klimaendringer.

– Kostbare tiltak må til, for det vil bli enda dyrere å ikke gjøre noe, forteller Pedersen.

endringsbilde.jpg
Det øverste bildet fra 2006 er av en villeng i Tana kommune i Troms og Finnmark. I det nederste bildet fra 2017 er villenga omgjort til monokulturell dyrket mark. Foto: Christian Pedersen

Villbiene truet av mindre mangfold

Omtrent en tredel av maten vår er avhengig av bestøvning fra pollinerende insekter. 80 prosent av nytte- og villplantene er avhengig av det samme.

Både i Norge og internasjonalt er det et viktig politisk mål at matproduksjonen må øke for å komme befolkningsøkningen i møte. Stortinget vil ha et bærekraftig norsk landbruk og bevare det biologiske mangfoldet. Samtidig reduseres bestandene av pollinatorer over hele kloden. I Norge er en tredjedel av våre rundt 200 biearter truet av utryddelse.

– For å kunne sikre et godt næringsgrunnlag for pollinerende insekter er det viktig å bevare artsrikdommen og mangfoldet av blomsterplanter i norsk natur. Er plantesamfunnet mangfoldig og artsrikt vil det ofte også inneholde arter som blomstrer til forskjellige tider. Da sikres pollinatorene god næringstilgang gjennom hele sesongen, forklarer Pedersen. Han fortsetter:

– I økosystemer med høy artsrikdom er det ofte slik at tap av enkeltarter ikke nødvendigvis er like alvorlig som i artsfattige økosystemer. Slik er det også i jordbrukslandskapet. Derfor er det viktig å ivareta landskap med forskjellige vegetasjonstyper som innehar et mangfold av blomsterbestander. Disse vil da bidra til gode og stabile insektbestander, både lokalt og regionalt.

 

Nå er det «enten/eller»

Overvåking av jordbrukets kulturlandskap er tid- og ressurskrevende. Derfor må forskerne innskrenke arbeidet til å omfatte de arealtypene som er særpreget for jordbrukets kulturlandskap og som er antatt å være spesielt utsatt for endringer over tid.

– Den sterkeste utviklingstrenden i kulturlandskapet er todeling av bruksmåte for innmarksbeite og gårdsnært beite. Tidligere fantes det en balanse mellom arealer som var intensivt utnyttet, ekstensivt utnyttet og ikke utnyttet. Nå ser vi en nedgang i ekstensivt utnyttede arealer, noe som fører til et «enten/eller»-landskap. Det vil si et landskap hvor visse arealer blir intensivt utnyttet, mens resten etter hvert gror igjen. Samtidig blir tidligere brakklagte areal tatt i bruk igjen, men da fortrinnsvis til de mer intensivt drevne kulturbeitene. Alt dette har stor betydning for det biologiske mangfoldet av karplanter, og for pollinatorene, fremholder Pedersen.

– Noen tenker at gjengroing av jordbrukslandskapet er en fordel fordi naturen «tar tilbake» det vi har tatt fra den. Men de fleste artene i kulturlandskapet trenger lysåpne vokseplasser, og de har ytterst få alternative naturlige leveområder igjen. Vi må heller ikke glemme at det kulturpåvirkede landskapet kanskje er det økosystemet der mennesket og natur er tettest knyttet sammen. Mange arter er avhengig av dette samspillet. Et samspill som i Norge går flere tusen år tilbake i tid.

Men nå er dette samspillet mellom kulturavhengige arter og menneskelig aktivitet i stor ubalanse, forteller Hanne Sickel, en annen NIBIO-forsker som har bidratt til rapporten.

– Hele 146 av de 446 karplantene som er oppført på den nasjonale rødlista i Norge finnes i jordbrukslandskapet og i restbiotoper i kulturlandskapet, slik som kantsoner, åkerholmer og seminaturlig eng og hei. Disse artene går tilbake grunnet endringer i jordbruket og annen menneskelig påvirkning, påpeker hun.

– Antall beitedyr i Norge er relativt stabilt. Problemet er at dyrene fordeles på større besetninger og blir stadig sterkere geografisk avgrenset. Dermed gror de tidligere moderat brukte arealene igjen, og plantemangfoldet på disse arealene krymper. De mer intensivt drevne arealene med store besetninger fører til stort beitetrykk og effekter av tråkk. På slike arealer er det bare de mest beite- og tråkktolerante artene som tåler belastningen, forklarer Pedersen.

– Et slikt «enten/eller»-landskap fører i begge tilfeller til svekket biologiske mangfold, og det får til syvende og sist konsekvenser for oss. Selv om det er mange årsaker til at insektene forsvinner er det viktig at vi i alle fall opprettholder leveområdene deres.   

 

Kostbare tiltak, men dyrere å la være

I rapporten foreslås en rekke tiltak for å stoppe tilbakegangen av viktige karplanter og pollinatorer.

– Beitetrykket og besetningene må fordeles geografisk, både lokalt og regionalt. Vi må opprettholde så mye beitemark som mulig, og med mindre besetninger der beitetrykket er for høyt.  Da vil vi samtidig minske behovet for tilførsel av gjødsel ut over det dyrene selv produserer. I områder der produksjonen legges om til mer fulldyrket areal bør man etablere eller skjøtte tilsvarende areal med engpreg, slik at karplantemangfoldet opprettholdes og gir leveområder for blant annet pollinerende insekter og insektetende fuglearter.

– Dette er tiltak som går på tvers av sterke politiske føringer som vil premiere produksjon fremfor skjøtsel av areal. Der gjelder kilo korn og kjøtt, eller liter melk. Men skal vi ta vare på insektene og plantemangfoldet trenger vi også å skjøtte areal gjennom arealtilskudd. Man får tilskudd til hogst av skog i bratt terreng som ofte skjuler de siste natur- og urskogene. Hvor fornuftig er det? Om vi vil kan vi heller gi støtte til skjøtsel av beite- og slåttemarker i bratt terreng som inneholder de siste artsrike, gjødselfrie blomsterengene der humla og villbiene fortsatt suser.

– Vi kan også gi støtte til mindre arealer som ikke alene gir høy produksjon av kilo og kjøtt, men til gjengjeld flere pollinatorer. Et variert kulturlandskap er i seg selv et produkt som er summen av kilo kjøtt og korn, liter melk, artsmangfold av blomsterplanter, summende og brummende insekter, flaksende fuglevinger og mye, mye mer som vi ikke klarer å se med det blotte øye. Det vil koste litt, men alternativet er mye dyrere på så mange måter. Det dreier seg om prioriteringer og omdisponeringer, avslutter Christian Pedersen.

KONTAKTPERSON
2-3-15.jpg
OM 3Q-PROGRAMMET

Overvåkingsprogrammet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap», populært kalt 3Q, har pågått i regi av NIBIO siden 1998. Målet har blant annet vært å overvåke arealbruk og arealendringer, samt å følge med på hvordan dette påvirker biologisk mangfold i form av fugler og karplanter.

Ved å sammenligne flybilder fra ulike år kommer endringene tydelig frem. Forskerne kan se hvordan antall og størrelse på åkerlapper endrer seg, hvordan nye veiprosjekter dukker opp, hvordan gårdstun og gårdsveier utvides, og hvordan kantsoner og gårdsdammer forsvinner fra landskapet.

I programmet overvåkes blant annet endringer i arealbruk og endringer i plantesamfunnenes artssammensetning mellom to kartlegginger med omtrent ti års mellomrom (2004-2008 og 2011-2018). Den systematiske overvåkingen av karplantefloraen omhandler til sammen 97 overvåkingsflater der hver flate er på 1 km2.

Flatene er fordelt i jordbrukslandskap over hele landet. Innenfor disse overvåkingsflatene er det lagt ut 569 permanente vegetasjonsruter, hver på 64 m2, på beitemarker og i villenger.

For karplantene presenteres informasjon om:

  • Endringer observert i arealbruk og arealtilstand på overvåkingsflatene
  • Identifiserte plantesamfunn på overvåkingsflatene
  • Endringer i plantesamfunnene og antall arter
  • Endringer i forekomst av plantearter som er viktige for pollinerende insekter
  • Utviklingen for truede og sårbare arter
  • Utviklingen for fremmede arter med høy økologisk risiko

a-3q-i-felt.jpg
NIBIO overvåker plantemangfoldet i beiter og villeng over tid, som en del av det landsomfattende 3Q-programmet. Her kartlegges et utvalg på omtrent 1000 overvåkingsflater spredt over hele landet i aktive jordbrukslandskap. Foto: NIBIO
a-firkantperikum-DSC_0159.jpg
Når skjøtsel av enger opphører gror de igjen. Høytvokste arter overtar før busker og trær kommer til. Økt forekomst av firkantperikum øker allerede i de første årene etter bruksopphør og er et tidlig tegn på at engvegetasjonen er i ferd med å gro igjen. Foto: Bolette Bele

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

Sammendrag

I denne rapporten presenteres resultater fra den systematiske overvåkingen av karplanter som er en del av det nasjonale programmet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap» (3Q). Vi identifiserte fire plantesamfunn: Naturbeitemark/utmark, moderat gjødslet beitemark/fukteng, gjengroende jordbruksareal, kulturbeiter/forstyrret mark. For alle plantesamfunnene bortsett fra kulturbeiter/forstyrret mark fant vi en gjengroingstendens med økt innslag av skogsarter eller sene suksesjonsarter og hvor engartene forsvinner. I gruppen kulturbeiter/forstyrret mark har vi derimot registrert en mer intensiv bruk av arealene. Viktige arter for humler og bier går tilbake i alle de fire plantesamfunnene vi har identifisert. Andelen av truede arter og fremmede arter med høy økologisk risiko er relativt lav i rutene. Selv om tilbakegangen er negativ for mange arter knyttet til naturbeitemarker finnes det forvaltningstiltak som kan bedre forholdene for flere av artene som er i tilbakegang.