Utenlandske treslag

Utover det forstlige formålet har en rekke utenlandske trær blitt plantet som prydtrær i hager og parker.

Historisk startet utprøving av utenlandske treslag i Norge alt på 1700-tallet, da Johann Georg von Langen innførte eik og bøkenøtter fra Danmark i 1739. På denne tiden ble edelgran også plantet på Meheia utenfor Kongsberg, og lerk ble innført til Nordmøre ca. år 1800. En rekke utenlandske treslag er prøvd med varierende hell i Norge, men de mest utprøvde har vært sitkagran, kontortafuru (vrifuru), lutzgran (krysning mellom hvitgran og sitkagran), fjelledelgran, europeisk og sibirsk lerk. I dag må det søkes om tillatelse for utplanting av utenlandske treslag til Fylkesmannens miljøvernavdeling, i henhold til «Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål».

Det mest populære utenlandske treslaget forstlig sett her i landet har vært sitkagran (Picea sitchensis Bong. Carr.) som første gang ble innført i 1874, men som særlig ble plantet fra 1950 til 1990, i den mest aktive skogreisingsperioden. I dag er det ca. 50 000 hektar sitkagran i Norge, og mye av den som ble plantet før 1970 er med sin raske vekst allerede hogstmoden. Disse arealene befinner seg for det meste i kystkommuner fra Vest-Agder og opp til Troms. I Nordland er det plantet til 137 000 dekar.

Sitkagran er en svartelistet art i Norge, men samtidig en ressurs. Treet klarer seg godt langs det tøffe norske kystklimaet og lager le for sjøsprut og vind. Siden treet vokser raskt i kyststrøk binder det også mer karbon enn vanlig gran. Sitkabestandene som er plantet ut i Norge binder i dag 600 000 tonn CO₂ årlig. Tresorten har vært brukt som sagtømmer og konstruksjonsvirke, og er også å finne i verdens største sjøfly, «The Spruce Goose».