Sorter og offisiell sortsliste

Plantene som har gitt opphav til kulturplantene finnes i naturen ulike steder i verden. Plantene som dyrkes er som regel svært ulike de vi finner i naturen, selv om det er samme art. Men fordi de ville plantepopulasjonene har stor genetisk variasjon har det vært mulig å få fram planter med kombinasjoner av gener og egenskaper som gjør dem egnet til matproduksjon.

 

Det finnes millioner av plantesorter i verden. Bare av ris regner man med at det finnes 2-300.000 sorter. Man regner at verdens genbanker tilsammen har lagret ca 1,5 millioner ulike plantesorter. Ved årsskiftet 2012-2013 var over 750.000 av disse lagret i Svalbard Globale Frøhvelv, som en sikkerhet for primærlagringen som skjer i nasjonale, regionale eller internasjonale genbanker. Mange gamle sorter og landsorter er dessverre også tapt for alltid.
 
I Norge benyttes både norske og utenlandske sorter. I de viktigste jord- og hagebrukskulturene, - der det er spesielt viktig å ha godt tilpassede sorter, sørger norsk foredling for norske sorter. Utenlandsk planteforedling tilbyr hvert år mange nye sorter av mange arter, også av arter som foredles i Norge.

 

Gjennom mange tusen år med jordbrukskultur er dyrkingsverdige genotyper avlet fram ved at bønder har valgt ut planter med gode egenskaper og så dyrket videre på dem. Slik har bøndene langsomt fått bedre og mer velegnede planter til sin dyrking. Slike sorter blir kalt landsorter. Fordi de oppsto i en tid da gårdene og bøndene var selvforsynt med såfrø, settepotet og annet, hadde gjerne hver bygd eller gård sine landsorter som var spesielt tilpasset vokseforholdene på stedet der de har fått utvikle seg.
 
På slutten av 1800-tallet startet man med moderne og systematisk planteforedling kombinert med genetisk kunnskap og forskning. Da fikk jordbruket etterhvert moderne sorter som ble tilbudt fra små og store foredlingsselskaper og fra forskningsinstitusjoner og universiteter. Den viktigste nyvinningen var at man krysset genotyper, sorter og landsorter med gode egenskaper med hverandre og laget nye plantesorter av det beste avkommet.

 

En definert plantesort har et eget navn, og den er forskjellig fra andre sorter. Et omfattende regelverk administrert av Mattilsynet regulerer ulike forhold som angår plantesorter. For det første må en plantesort være godkjent og registrert på den nasjonale sortslista eller på sortslista for et EU-land, for at det skal være tillatt å omsette frø eller settepotet. Det finnes også en felles EU sortsliste fra EU Kommisjonen.
 
Godkjenning krever at sorten gjennom nyhetsprøving har vist at den er forskjellig fra allerede eksisterende sorter. Videre må sorten, for å komme på norsk sortsliste, i en verdiprøving ha bevist at den har tilfredsstillende dyrkings- og bruksverdi i Norge.

Mattilsynet behandler søknader om godkjenning av plantesorter for opptak på norsk offisiell sortsliste. Plantesortsnemnda fungerer som rådgivende organ for Mattilsynet i dette arbeidet.  Formålet med godkjenningen er å bidra til at sorter som markedsføres i Norge er best mulig tilpasset norske forhold.

 

Sorten må bestå en såkalt DUS-test for å vise at den er Distinkt, dvs. ulik andre sorter, Uniform, dvs. at alle individene i f.eks. en frøprøve gir ensartede planter av sorten og Stable, hvilket betyr at den beholder sine egenskaper og karaktertrekk fra generasjon til generasjon. Testen kalles på norsk SES-test, som står for skillbar, ensartet og stabil. Det er Plantesortsnemnda som behandler søknader om oppføring på sortslista. Se lenke nedenfor der også en oppdatert norsk sortsliste er tilgjengelig.
 
Nye sorter kan få rettsbeskyttelse. Det betyr at sortseieren, som oftest foredlingsselskapet, kontrollerer frøproduksjon av sorten, noe som gir muligheter for inntekter og insitament for fortsatt foredling. Sortseierens rettigheter er i Norge regulert av Lov om Planteforedlerrett som er utformet i overenstemmelse med regler i Den internasjonale konvensjonen for beskyttelse av plantenyheter UPOV.

 

UPOVs regler er utarbeidet i ulike versjoner. Norge følger UPOV konvensjonen fra 1978 som blant annet tillater at bønder  benytter såfrø de har dyrket selv. Nyere versjoner av UPOV, som de fleste industrialiserte land følger, pålegger bøndene å kjøpe nytt såfrø hvert år eller betale royalty til sortseieren for frø fra egen produksjon. Lenke til Lov om planteforedlerrett nedenfor.
 
Avslutningsvis bemerkes at reglene er ulike for ulike arter og plantegrupper. Nøyaktig informasjon kan innhentes fra Plantesortsnemnda, se lenkene til venstre øverts på siden.