Høgstaudeeng

Snødekket er stabilt og kan være tjukt, men smelter likevel ganske tidlig ut. Typen opptrer på fattig til middels næringsrik mark, men får sin største utbredelse og de rikeste utformingene på næringsrik grunn.
 
Dette er en artsrik og frodig vegetasjonstype med høg produksjon av biomasse. Typen har derfor ofte blitt utnytta til slått og beite gjennom lang tid. Regelmessig høsting fører til at vier, bregner og høgstauder trenges tilbake til fordel for grasarter og beitetålende urter. I mange områder er derfor typen mer grasrik enn den vil være i naturtilstand.

Karakteristisk for typen i innlandet er et vierkratt, mest lappvier og sølvvier, over et sjikt av høge urter og gras. I de fattigste utformingene dominerer arter som smyle, sølvbunke, engsoleie, engsyre og skogstorkenebb. Ved bedre næringstilgang kommer det inn typiske høgstauder som tyrihjelm, kvitbladtistel, kvann, ballblom, kvitsoleie, turt m.fl. Urter fra lågurtenga kan også få høgt innslag. Mosedekket er sparsomt utvikla og lav finnes normalt ikke.
 
Mot kysten avtar vierinnslaget og bregnedominerte utforminger overtar, først og fremst med fjellburkne. Åpne enger dominert av arter som skogstorkenebb, ballblom og turt er svært vanlig i Nord-Norge, men finnes også sørover. Ved bredden av større bekker og på flate elveoser, kan det opptre høgstaudesamfunn med stor og kraftig grønnvier og fuktighetskrevende høgstauder som enghumleblom og mjødurt.
 
Et tett sjikt av vier eller bregner kan hindre lystilgang til marka. Bregnene kan også være årsak til stort strøfall. I slike tilfeller kan felt- og botnsjiktet være dårlig utvikla, og urter og gras vil bare finnes på lysåpne parti.

Utheva skrift: Dominerende arter

Finnes i hele fjellkjeda i lågfjellet og i åpne glenner i høgtliggende skog.