Ugrasløvetann

Vill Plante Løvetann C 12.05.08
Ugrasløvetann er en av mange småarter av løvetann. Den blomstrer med en flott, gul blomsterkurv.
Foto: Finn Måge/Norsk genressurssenter, NIBIO

Ugrasløvetann (Taraxacum sect. Ruderalia) vokser på nær sagt alle typer kulturpåvirket mark, men den trives best på lysåpne og næringsrike voksesteder.

De fleste løvetenner formerer seg uten kjønnet formering, og kan produsere fertile frø uten befruktning. Denne formeringsmåten resulterer av og til i små forandringer (mutasjoner) i arvemassen. Dette kan føre til at det dannes avkom med et utseende som avviker fra morplanten. Slekten løvetann består derfor av et stort antall småarter som det er svært vanskelig i holde rede på.
 
Men variasjonen innenfor slekta er relativt stor, og de fleste småartene kan plasseres i grupper eller seksjoner som det er lettere å forholde seg til. Den absolutt største og vanligste gruppa er ugrasløvetann-seksjonen. Karakteristisk for ugrasløvetennene er at de ytre korgdekkbladene etterhvert blir nedbøyde. Dette skiller dem fra de mer eksklusive løvetann-seksjonene, som har tiltrykte eller utoverrettede ytre korgdekkblad.
 
Ugrasløvetann er en flerårig plante med kraftig pålerot, bladrosett og hvit melkesaft. De gule kurvene sitter enkeltvis på bladløse stengler. Løvetann formerer seg med frø som spres med vinden.

Voksested

Ugrasløvetann vokser på nær sagt alle typer kulturpåvirket mark, men den trives best på lysåpne og næringsrike voksesteder. Den fremmes av både beite, slått og tråkk, og er mange steder så dominerende i enger, beitemarker og plener at den bidrar til å farge landskapet gult på forsommeren. Ugrasløvetennene er trolig kommet til Norge i forholdsvis ny tid.

Utbredelse

Ugrasløvetenner er vanlige i kulturlandskapet over hele landet, men de er stort sett fraværende i naturlig vegetasjon. Ugrasløvetenner finnes vidt utbredt i tempererte deler av den nordlige halvkule, men de er også spredt med kulturen til den sørlige halvkule; Sør-Afrika, Sør-Amerika og Oseania.

Tradisjonell bruk og nytteverdi

Til tross for at ugrasløvetann har mange og allsidige nytteverdier er den i stor grad betraktet som et plagsomt ugras. Når den først har etablert seg er den vanskelig å bli kvitt. Både kyr og hester vraker løvetann, men bladene egner seg som fôr til kaniner.
 
Blad fra løvetann brukes som urindrivende middel og virker på høyt blodtrykk ved å redusere kroppens væskemengde. Løvetannrot skal være et effektivt middel til fjerning av giftstoffer. Den hjelper lever og galle med å fjerne avfallsstoffer, og stimulerer nyrene til å fjerne giftstoffer gjennom urinen.
 
Den har stor terapeutisk virkning på mange sykdommer, bl.a. forstoppelse, hudlidelser som kviser, eksem og psoriasis, og revmatiske sykdommer som osteoartrititt og ekte gikt. Både blad og røtter har tydelig virkning på galleblæra og brukes til forebygging av gallestein. Løvetann har høyt innhold av vitaminer, mineraler og sporstoffer.
 
I mange europeiske land dyrkes løvetann som en høyt verdsatt ingrediens i salater. For å fjerne bitterstoffene dekkes bladene over en stund før de plukkes. Roten kan også spises, f.eks. gratinert eller i gryte sammen med andre grønnsaker. Før bruk må røttene forvelles og vannet slås bort. Røttene er brukt som kaffe-erstatning. Blomstene kan brukes til å lage vin.

Løvetann har mange navn

Løvetann er kjent under mange lokalnavn; bl.a. gullbost, koppeloppe, skabb, hårkall og kveldsåva. I andre land har den fått navn etter sine vanndrivende egenskaper; pisseblume, pissenlit og piscia inletto. Ingen annen plante er mer brukt i barnelek; blomstene ble brukt til fletting av kranser, stilkene til å lage ringer, lenker og halsbånd. Løvetann er kommuneblomst for Mosvik kommune i Nord-Trøndelag.

Kilde

Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
KONTAKTPERSON
jyl0425.JPG
Ugrasløvetann er den største og vanligste gruppe løvetenner og den er vanlig i kulturlandskapet over hele landet. Foto: John Y. Larsson/NIBIO