Storblåfjær

Storblåfjær
Storblåfjær kan trives i mange ulike voksemiljø. Foto: Gunnar Engan/NIBIO

Storblåfjær, Polygala vulgaris, er en lavvokst flerårig plante som normalt blir 10 - 20 cm høy. Den blomstrer fra juni til august.

Den har smale, skruestilte blad og vanligvis blå blomster i en toppstilt klase. I Norge har storblåfjær to nære slektninger som den ligner mye på; på Vestlandet kan den forveksles med heiblåfjær, Polygala serpyllifolia, i kalkområder på Østlandet og i Trøndelag med bitterblåfjær, Polygala amarella.
 
Når storblåfjær vokser i relativt sur jord blir blomstene rødfiolette. Flere plantearter med blå blomster har fargestoffer som skifter farge avhengig av miljøet, et velkjent eksempel er hortensia. Albinoformer av storblåfjær med hvite blomster er ikke sjeldne.
 
Blåfjærartene har kompliserte blomster med en sinnrik mekanisme for å hindre selvpollinering. Humler og bier som besøker blomstene får ikke pollen på seg før de har vært i berøring med arret og er blitt innsmurt med et klebrig sekret. Når de trekker snabelen ut av blomsten fester pollenet seg til dette sekretet. Når de besøker en ny blomst blir pollenet avsatt på arret til denne. Frøene til blåfjær har et oljerikt vedheng (elaiosom) som lokker maur til å samle og spre frøene.

Voksested

Storblåfjær er variabel, og opptrer i flere former med ulike krav til voksemiljø. I deler av landet er den tydelig noe basekrevende, og vokser da på veldrenerte tørrbakker, slåttenger og åpen skog på noe kalkrik grunn. Andre steder vokser den i næringsfattig myr. På Vestlandet finnes den på sanddyner, og i kyststrøk nordover trives den i lyngheier med relativt sur jord.

Utbredelse

Storblåfjær er vanlig i sørlige deler av Øst-landet og i kyststrøk nord til Bodø og Hadsel. I nordlige innlandsstrøk er den fraværende eller sjelden. Storblåfjær er vanlig i hele Europa, bortsett fra Island, der den mangler helt, og Hellas. Den er sjelden i Finland og helt i øst, og er bare så vidt funnet i Vest-Asia.

Tradisjonell bruk og nytteverdi

Selv om storblåfjær er en vakker plante med en nydelig blåfarge som mange må ha lagt merke til, er den lite brukt som nytteplante. Den inneholder bitterstoffer som angivelig skal kunne øke mengden brystmelk hos ammende mødre. Dens engelske (milkwort) og danske (mælkeurt) navn tyder på at dette har vært en utbredt oppfatning, men det er ikke viten-skapelig bekreftet.

Storblåfjær brukes bare sjelden i europeisk urtemedisin, men den skal være nyttig til behandling av åndedrettslidelser som kronisk bronkitt, bronkittastma og kikhoste. Den inneholder saponiner med slimløsende virkning. Planten skal også ha svettedrivende og urindrivende virkning. I større doser fungerer planten som brekkmiddel.

Flere navn

De norske blåfjærartene er så like hverandre at det ikke er skilt mellom dem i norsk navnetradisjon. Navnet blåfjær kan være gammelt og stedegent, men opprinnelsen er usikker. Noen få andre navn på planten er notert, bl.a. prinsefjær, blålilje, dukken i gresset, kyrkjeblom og likblom (den skal ha vært brukt i likkranser).

Kilder

Fægri, K. 1970. Norges planter 1 - 3. Cappelens Forlag, Oslo.
Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
KONTAKTPERSON
Storblåfjær 3.jpg
Fargen på storblåfjær kan variere avhengig av miljøet den vokser i. Foto: Gunnar Engan/NIBIO