Sløke

Sløke
Sløke blomstrer med små hvite blomster i en hvelvet eller nesten halvkuleformet skjerm.
Foto: Gunnar Engan/NIBIO

Sløke, Angelica sylvestris, er en flerårig plante som kan bli opptil 2 meter høy. Sløke blomstrer i juli - august, med små hvite blomster i en hvelvet eller nesten halvkuleformet skjerm. Stengelen er hul.

Sløke minner mye om kvann (Angelica archangelica). Kvann har nesten kulerund blomsterskjerm, med grønngule kronblad. Sløke har en bred og dyp fure på oversiden av bladskaftet, som kvann ikke har. Kvann er en enda mer robust plante, med grovere sagtanna blad.
 
Sløkeblomstene har en svak, emmen lukt. Blomstene pollineres av humler, fluer og biller. Fruktene har tydelige oljekanaler og hinneforma vinger som mangler hos kvann. Plantene kan derfor lett artsbestemmes også om vinteren.

Voksested

Sløke trives best på fuktig, middels næringsrik og dyp jord. Den vokser i fuktige enger og beitemarker, i sumpskoger, myr- og vannkanter. Sløke kan vokse i nær sagt alle jordtyper, den er nøytral til pH i jorda, og den kan finne seg til rette både i full sol, halvskygge og skygge.

Utbredelse

Sløke er vanlig i hele landet opp til snaufjellet, men i østre deler av Finnmark er det langt mellom voksestedene. Sløke er utbredt i hele Europa, men i Spania, Portugal og Hellas er den sjelden. Utbredelsen strekker seg langt inn i asiatisk del av Russland. Den finnes også spredt i Tyrkia og Kaukasus.

Tradisjonell bruk og nytteverdi

Sløke er skarpere i smaken enn kvann, og den er derfor mye mindre brukt som matplante. Toppskuddet av unge planter kan imidlertid brukes i salater eller kokes. Opphakkede blader skal være en god tilsetning til rabarbrasuppe og rabarbragrøt.
 
I folkemedisinen er sløke brukt til husdyr som middel mot diaré. En te trukket på rota skal virke styrkende og beroligende for hjerte og nerver.
 
Den hule stengelen har vært mye brukt i barneleker. På Vestlandet brukte de den som pusterør til å blåse rognebær, einebær, erter o.l. gjennom. Den ble også mye brukt til å lage blåseinstrumenter av ulike slag, enten som lur eller fløyte. Men barna fikk ikke spille for mye på den, da ville det blåse opp til styggevær.
 
En annen mye utbredt skikk har vært å lage pumper, såkalte sprøyter, av stenglene. Ved å skjære av stengelen like under et ledd ble den ene enden tett. I den tette enden stakk de et hull som vannet kunne pumpes opp gjennom, ved hjelp av en pinne med ulldott i enden som ble stukket ned i stengelen. Ved å sette sammen flere stengler kunne barna også lage kompliserte vinkelheverter og lange vannrør.

Andre navn på sløke

Navnet sløke, eller sløkje, er mest brukt på Østlandet og Sørlandet. I flere områder hvor fjellkvann er vanlig, var det den som ble kalt for sløke. Sløke ble kalt for geitsløke, eller sjeldnere hundesløke, for å skille mellom de to artene. Forstavelsene geit- og hund- er ment i nedsettende betydning, og hentyder at sløke var mindre verdt enn kvann. Andre navn på planten har bl.a. vært geitlur, sprøytegras, skogstut, skvette, mosabørsa og geitkvann.

Kilder

Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
KONTAKTPERSON
Sløke hele planten.jpg
Sløke trives best i fuktige områder. Foto: Gunnar Engan/NIBIO