Marianøkleblom

Marianøkleblom har såkalt dimorf heterostyli; blomstene finnes i to ulike typer. Noen planter har lange, andre har korte grifler. Heterostyli er en raffinert måte plantene benytter for å sikre krysspollinering - at ikke pollen fra samme individ treffer eget arr. Insekter som besøker en langgriflet blomst får plassert pollenet på hodet slik at den bare kan feste det på arret til en kortgriflet blomst, og motsatt.

Marianøkleblom vokser i tørre enger, skogkanter og åpen skog på baserik grunn. I områder med kalkfattig berggrunn vokser den ofte rikelig på skjellsandavsetninger nær kysten.
 
Marianøkleblom og andre plantearter med bladrosett i bakkenivå er avhengig av god lystilgang for å trives. Derfor greier den seg best i kortvokst vegetasjon. På areal som er i ferd med å gro igjen vil den etterhvert tape i konkurransen med andre planter og bli borte. Derfor er den også i markert tilbakegang mange steder der beitedyr og slåtteredskap ikke lenger bidrar til å holde høyvokst vegetasjon borte

Marianøkleblom har en sørøstlig utbredelse i Norge, med flest forekomster i lavlandet østafjells og i områdene rundt Trondheims-fjorden. Den finnes ellers spredt langs kysten nord til Nordland. Totalutbredelsen omfatter de fleste land i Europa og vestre deler av Asia.

Marianøkleblom har hatt anvendelse i folks daglige virke. Antall blomster i blomsterstanden skulle vise hvor stor årets kornavling skulle bli. I Norden ble den brukt til mjødkrydder, i England til vin. Den skulle også virke beroligende og hjelpe mot leddsmerter. Saft av marianøkleblom plukka i morgenduggen ga vakker hud. Den ble også brukt mot forstyrrelser i sentralnervesystemet, mot melankoli, hodepine og podagra.
 
I dag brukes den som slimløsende og urindrivende middel. Røttene til marianøkleblom brukes mot tørr bronkitt og ved utilstrekkelig slimproduksjon. Saponinstoffene virker irriterende på slimhuden, øker dermed slimproduksjonen og utløser hosterefleksen.
 
Konsentrerte primulasaponiner virker sterkt på de røde blodcellene. Cellemembranen løses opp, og det røde blodfargestoffet hemoglobin frigjøres. Innholdsstoffene fra marianøkleblom finnes i mange ferdige hostemedisiner.

Fra gammelt fortelles det at Jomfru Maria mista sine nøkler til himmelens port ned på jorda. Der engelen fant dem, vokste det opp marianøkleblom. Nesten alle lokale navn på planten sikter til dens likhet med et nøkkelknippe; Maria nøklebånd, jomfru Maria nøklebånd, marinøkkel, mainøkler, nøkleblom m.fl. Rundt Mjøsa er den også kalt for teblomme.
 
Marianøkleblom er kommuneblomst for Råde kommune i Østfold og Ørland kommune i Sør-Trøndelag.

Fægri, K. & Danielsen, A. 1996. Maps of Distribution of Norwegian Plants III. The southeastern element.Bergen.
Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.