Kubjelle

Blomstene pollineres hovedsakelig av bier. For å hindre selvbestøving utvikler plantene arret før den produserer pollen. Når biene flyr fra blomst til blomst vil de ha med seg pollen fra tidligblomstrende individer som de legger fra seg på arret til de som er noe senere ute. Når frøet er modent fortsetter griffelen å vokse, og utvikler seg til et langt og hårete flygeredskap som gjør planten godt tilpasset vindspredning.

 

Kubjelle krever et tørt og sommervarmt klima, og vokser typisk på sandige tørrenger ikke langt fra sjøen. Den trives best på åpne, naturlige voksesteder med nøytral til basisk, humusfattig jord. I områder med kalkrike bergarter kan den også vokse i bergsprekker. Der den finnes i masseforekomster har den også spredt seg til sandige veikanter, parkeringsplasser og tørre plener.

 

Kubjelle har sin hovedutbredelse i østlige deler av Europa, til Svartehavet og det Kaspiske hav i sørøst. Den har sin nordvestligste utpost i Norge, den nordligste på Hovedøya ved Oslo. I Vestfold finnes den på Bastøy i Horten, på Vasser, Sandøy og Mo i Tjøme, på Vallø, Slagentangen (innenfor gjerdet til Essoraffineriet) og Torgersøya i Tønsberg .

Også i Østfold finnes den i dag bare på øyer, men den er merkelig nok ikke kjent fra Hvaler. Kubjelle finnes på Skjeløy i Fredrikstad, alle tre Sletterøyene i Råde, Eløya, Kollen og Danmark i Rygge.

Den har tidligere hatt flere voksesteder der den ikke er gjenfunnet i senere år, bl.a. på øyer utenfor Sandvika i Bærum, Jeløya i Moss, Larkollen i Rygge og Vold i Horten. Kubjelle har i dag flere gode forekomster innenfor eksisterende naturvernområder, men noen steder har den vært i tilbakegang på grunn av for sterkt beitepress.

 

 

Halvorsen, R. & Fagernæs, K.E. 1980. Sjeldne og sårbare plantearter i Sør-Norge. I. Kubjelle (Pulsatilla pratensis). Blyttia 38:3-8.
Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.