Kattefot

jyl0227
Kattefot har lubne små blomster.
Foto: John Y. Larsson/NIBIO

Kattefot, Antennaria dioica, er en plante med tette bladrosetter på bakken og lubne kurver samlet i toppen av en som regel kortvokst stengel. Den blomster fra mai til juli.

Plantene kan bli opptil 25 cm høye, normalt 10 - 15 cm. Fra bladrosettene dannes korte utløpere som slår rot og danner nye rosetter. Derfor vokser katte-fot ofte i store sammenhengende matter. Den har egne han- og hunplanter. Hanplantene har korte og brede kurver som vanligvis er hvite. Hunplantene har smalere og lengre kurver som er mer eller mindre rødlige. Rosettbladene er hvitlodne på undersida, av og til lodne også på oversida, men som oftest snaue.

Voksested

Kattefot har små krav til næringsinnhold og pH i jorda, men den greier seg bare på lysåpne og tørre vokseplasser med liten konkurranse fra andre arter. Den trives aller best på grunnlendte knauser og tørre bakker med sandholdig jord, som enten beites av husdyr eller er så skrinne at mer høyvokst vegetasjon ikke får fotfeste.

Kattefot går ofte sterkt tilbake om beitepresset opphører og voksestedene gror igjen. Mange steder der kattefot var vanlig for få tiår siden er den nå blitt relativt sjelden, særlig i lavlandet østafjells. Når avstanden mellom voksestedene blir for stor vil plantens muligheter for kjønnet formering og frøproduksjon bli sterkt redusert. Dette kan føre til utarming av genmaterialet, og redusert overlevelsesevne på sikt.

Utbredelse

Kattefot er ganske vanlig eller vanlig i stort sett hele landet. Den går også høyt til fjells, og er funnet så høyt som 2000 moh i Lom. Kattefot finnes i de fleste land i Europa, men er sjelden eller mangler lengst sør. Den vokser i vestre og søndre deler av Russland, og grenselandene mot sør, helt til Stillehavskysten og Aleutene.

Tradisjonell bruk og nytteverdi

Som nyttevekst har kattefot lenge vært en kulturhistorisk kuriositet. Den har vært brukt av leger som middel mot brystsyke, men ble etter hvert funnet å være uvirksom. I norsk folke-medisin var planten tidligere mye brukt, særlig mot utslett og andre slags hudsykdommer.

Et par lokalnavn, antueldgras og gustegras, viser raskt vei til bruken. Antueld er en populari-sering av St. Antons ild, en sykdom som forårsakes av meldrøyeforgiftning. Meldrøye er en sopp som vokser på matkornet og fører til kraftig sammentrekning av blodkarene. Manglende blodforsyning fører videre til utslett og sår, og i seinere stadier til koldbrann i armer og bein.
 
Navnet gustegras er avledet av en sykdom kalt alvgust eller elvesleik. Kontakt med overnaturlige vesener, alver, var regnet som sykdomsårsaken. Sykdommen er det vi i dag kaller helvetesild (herpes zoster). Etter hvert som meldrøyeforgiftningene ble sjeldne, over-førte man navnet antueld i stor grad til helvetesilden. Denne bruken var typisk norsk og bygde på signatur-læren. Barn har brukt kattefot til å flette kranser, som holdt seg selv om de tørket. Slike kranser har også vært laget at voksne til pynt.

Utseende gir navn

De fleste navnene på denne planten sikter til dens utseende, og er ulike varianter av kattefot/kattelabb og harefot/harelabb. Av navn som sjeldnere er brukt kan nevnes bikkjelabb, revelabb, kråkefot, fløyelspute, evighetsblomst, antueldgras og gustegras.

Kilder

Bele, B. & Norderhaug, A. 2004. Kulturmarksarter på vikende front. Kattefot Antennaria dioica som studieart. Grønn kunnskap Vol.8.xxx.
Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
KONTAKTPERSON