Hestehov

Hestehov
Hestehov er en av de aller tidligste vårblomstene.
Foto: Gunnar Engan/NIBIO

Hestehov (Tussilago farfara) er en av de aller tidligste blomsterplantene. Den har sin beste blomstringstid i april - mai, men på spesielt gunstige voksesteder kan den dukke opp allerede tidlig i mars.

Hestehov er en flerårig plante som normalt blir 10 - 20 cm høy. Stengelen har om våren rødbrune skjellblader og en kurv med gullgule blomster i toppen, som blir forlenget og nikkende etter blomstring. Først når blomstene har visnet kommer de karakteristiske nyre- eller hjerteformede bladene opp av jorda. Disse er grønne på oversida og hvitfiltede under.
 
Hestehov formerer og sprer seg med frø og med krypene jordstengler, og kan danne tette bestander. Hestehovens blomsterknopper anlegges allerede om høsten, og de kan derfor springe ut rett etter at snøen har smeltet, eller når telen er i ferd med å slippe taket i det øverste jordlaget.
 

Voksested

Hestehov trives best på fuktig og leirholdig jord. Før mennesket økte dens livsmuligheter er det sannsynlig at dens primære voksesteder var langs bekke-kanter og elvebanker i leirjords-bygdene. I dag vokser den hovedsakelig på jord som er blitt blottlagt av mennesket; innmark, vei- og jernbaneskråninger, åkerkanter, grøftekanter og lignende, alltid på tung jord. Den kan være et plagsomt ugras på dyrka mark.
 

Utbredelse

Hestehov har i nyere tid spredt seg med kulturen til så godt som hele landet. I ytre kyststrøk på Vestlandet nord for Rogaland er den imidlertid fraværende de fleste steder. I mange bygder der hestehov ikke tidligere var naturlig viltvoksende, har den spredt seg i forbindelse med vegarbeid.
 
Totalutbredelsen til hestehov omfatter mesteparten av Europa, bortsett fra store deler av Spania og Portugal. Til Island har den kommet i nyere tid. Utbredelsen strekker seg et godt stykke østover i Russland og sentrale deler av Asia. Den har også noen få voksesteder i Nord-Afrika. Hestehov er spredt med kulturen til østre deler av Nord-Amerika.
 

Tradisjonell bruk og nytteverdi

Slektsnavnet til hestehov, Tussilago, kommer av ordene tussi = hoste, og agere = drive bort. Dette viser til plantens tradisjonelle bruk som et middel mot hoste. Hestehov som urtete er brukt som hostemiddel i mer enn 2500 år, og bladene er også blitt røkt for å lette åndedrettet.
 
Hestehov er et effektivt bløtgjørende og slimløsende middel, og har i Europa vært et av de mest populære midlene mot brystlidelser. Selv om urten primært brukes til å behandle åndedrettsplager som bronkitt, hoste og astma, kan den også anvendes som gurglevann til å dempe betennelser i munnens slimhinner.
 
Virkningen av hestehov skyldes primært plantens slimløsende effekt. Den er velegnet til mange slags luftveislidelser, f.eks. forkjølelse. I de senere år er det innført restriksjoner på inn-vortes bruk av hestehov. Det skyldes at planten inneholder en viss mengde av pyrrolizidin-alkaloidet senkirkin, et stoff som har vist seg å kunne gi kreft og leverskader ved inntak i større mengder. Brukt i moderate mengder gjennom en begrenset periode skal det ikke være noen fare forbundet med å drikke hestehov-te. Hele planten skal ha styrkende virkning på immunsystemet, og den skal inneholde steroler som bidrar til å redusere kolesterolprosenten i blodet.
 
Utvortes kan bladene anvendes som omslag ved årebetennelse, leggsår, brannsår, hevelser og ved muskel- og nervesmerter. Behandlingen virker lindrende og helende, noe som nok både skyldes de sårhelende garvestoffene i bladene, og innholdet av sink, et stoff som har vist seg å ha betennelseshemmende effekt.
 
Hestehov ble tidligere benyttet som fargeplante. Den gir grågrønne eller gule til brune farger, og med jernvitriol som beisemiddel kunne man få fine grånyanser.
 

Andre navn på hestehov

Et annet mye brukt navn på hestehov er leirfivel. Dette navnet, med varianter, har sitt sentrum i Trøndelag. På Østlandet og Sørlandet er hestehov det mest brukte navnet på planten. Av lokale dialektnavn kan nevnes leirbost, leirblekke, leirskreppe, mælblad, tælablom, hesteblom, gullbost og paddehatter.
 

Kilde

Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
KONTAKTPERSON