Gulaks

I lavlandet blomstrer gulaksen allerede i mai. Den vokser i tuer med strå som normalt er mellom 15 og 30 cm høye. Det er gulaks som gjør at tørt høy lukter så godt. På fjellet, og fra Trøndelag og nordover også i lavlandet, vokser fjellgulaks, Anthoxanthum nipponicum, som er svært lik gulaks. Fjellgulaks har blankere og smalere, som regel noe mørkere aks, med 2 - 4 mm lang snerp som stikker langt ut av småakset. Gulaks har bare 1 mm lang snerp.

Gulaks vokser på mange typer frisk til tørr, åpen mark. Den er mest vanlig i kulturmark som beitemark, slåttenger og kantvegetasjon, men finnes også i beita, åpen skog og lyngheier. Gulaks kan vokse på ulike jordtyper i både sur og basisk jord, men konkurreres ut om næringstilførselen blir for stor.
 
Gulaks ble funnet i 255 av 563 analyseruter (45,3 prosent) i Skog og Landskap sitt landsdekkende overvåkingsprogram for karplanter i slåtte- og beitemark, og var den ellevte vanligste plantearten i disse analyserutene.

Gulaks er vanlig i lavlandet og dalførene nord til Troms, mer sjelden i Finnmark. Gulaks er vanlig i hele Europa, bortsett fra kystnære områder ved Middelhavet. Den finnes spredt i nordlige deler av Asia, og har spredt seg med kulturen til Nord-Amerika.
Høydegrense i Norge er ikke oppgitt, fordi den tidligere ikke ble skilt ut fra fjellgulaks, som er funnet helt opp til 2130 meter i Jotunheimen.

Gulaks er blitt lagt merke til fordi den utvikler seg tidligere på året enn de fleste andre gras, fordi den er så vanlig på tørre bakker og enger, og fordi den lukter så godt. Den ble ofte samlet i store koster og hengt på veggen eller satt i glass for godlukten sin skyld. Den kunne også legges i skuffer for å gi god lukt til tørklær og lignende.
 
Gulaks er det graset som oftest ble brukt til en barnelek der de ville finne ut hvor kjæresten skulle komme fra. En trekker i den øverste delen av et ungt grasstrå så at det løsner inne i sliren tett over øverste leddknute, en vender det opp ned, og den myke saftige delen blir trukket mellom tommerfingernegl og pekefinger så at en saftdråpe blir presset ut.
 
Den siden som saftdråpen heller mot, viser retningen kjæresten skulle komme fra. Strået skulle holdes nøyaktig loddrett, ellers var det juks. Til dels er det blitt sagt at hvis dråpen holdt seg på toppen uten å renne til noen kant, skulle en bli ugift. Denne leken var hovedsakelig utbredt på Vestlandet, men også på Østlandet og i Trøndelag.
 
Gulaks ble også brukt til å lage te av. Tørkede bunter av planten ble kokt i 10 minutter, silt av og tilsatt sukker. Denne skikken var vanlig kjent og brukt i Nord-Gudbrandsdalen, og planten ble rett og slett kalt for fjellte. Den beste teen skulle være fra gras som vokser i fjellet, da sannsynligvis fjellgulaks.

Henrik Wergeland kaller gulaks for Guulax eller Trysildthe i sitt skriv fra 1831: "Den norske bondes kundskap om de læge-, farve, garve, samt giftplanter der voxe paa hans jord". Av andre navn på gulaks nevner Ove Arbo Høeg frengras, luftgrasbonk, friargras, gjentestrå og kjærestegras.

Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.