Engsoleie

Bladene er flika med 3 til 5 hovedfliker, men uten skafta midtflik som hos krypsoleie Rananculus repens. Krattsoleie, Ranunculus polyanthemos, kan ligne mye på høyvokste former av engsoleie, men denne har rifla blomsterskaft, som oftest mer finflika blad og dobbelt så store blomster.

 

Variasjonsbredden hos engsoleie er dårlig utredet, men fjellformen (fjellengsoleie) er liten og storblomstra, med som regel snaue stengler og blad. Den vanlige engsoleien har oftest tiltrykt behåring på stengel og bladskaft, mens kystformen (kystengsoleie) og den nordøstlige formen (russeengsoleie) har sprikende behåring, den første med tett gulbrun behåring, den siste med glissen hvit behåring.
 
Som de fleste andre soleier er engsoleie noe giftig, og dyrene vraker den på beite. Giftstoffene forsvinner imidlertid etter at den er slått, så engsoleie i høy og silofõr er heldigvis ikke skadelig for dyra.

Engsoleie vokser på frisk eller noe fuktig, helst kulturpreget mark, som gamle slåttenger, beitemark og ulike typer kantvegetasjon. Men den finnes også i mer naturlig vegetasjon som strender, åpne skoger og grasheier i fjellet.
 
Engsoleie ble funnet i 353 av 563 analyseruter (62,7 prosent) i Skog og Landskap sitt landsdekkende overvåkingsprogram for karplanter i slåtte- og beitemark, og var den femte vanligste plantearten i analyserutene.

Engsoleie er vanlig i hele landet. Fjellformen går høyt til fjells. Engsoleie er utbredt i hele Europa bortsett fra Hellas og de sørligste områdene ved Middelhavet. I nordlige deler av Asia har den usammenhengende forekomster østover mot Stillehavskysten, og er spredt med kulturen til Nord-Amerika. Høydegrense i Norge: Op, Lom 1870 moh.

Når et barn kommer bort til deg med en soleieblomst, sannsynligvis fra engsoleie, og vil sette den under haka di, vet nok de fleste nordmenn hva spørsmålet vil bli: Liker du smør? Svaret blir ja om det lyser opp en gul flekk under haka. Fra gammelt av kunne spørsmålet være formet litt annerledes: Har du spist (for) mye smør? Denne leken har merkelig nok vært vanligere sør i landet enn nord for Dovre, selv om bruken av navnet smørblomst har vært ekstra vanlig der.
 
I folkemedisinen er engsoleie blitt kokt til grøt og lagt på byller for å modne dem, eller tørket og lagt på kroppen for å lindre gikt. Fra Røldal finnes en tradisjon om at blomsterbladene ble kokt i vann og lagt på nakken for å suge ut onde væter som var årsaken til hodepinen.

Bruken av navnet engsoleie har så lange tradisjoner at det er vanskelig å si hvor det eventuelt er stedegent og hvor det er kommet inn med litteraturen. I alle fall har solei og soløye lange tradisjoner i store deler av landet, i ulike former og sammensetninger, for eksempel soleiblome og smørsoløy.
 
Fra Trøndelag og nordover har smørblomst, eller smørblomster, lange tradisjoner som det vanligste navnet på engsoleien. På Østlandet er dette navnet relativt nytt, men har til gjengjeld satt seg godt, selv om det også blir brukt om andre arter med gule, glinsende blomster.
 
Av andre navn på denne planten kan nevnes blankgull, silkjeblom, skålablom og brurasoleia (fordi den ble brukt i brurakrans sammen med andre blomster). At engsoleien gir en skarp eller brennende smak i munnen hvis man tygger den har bidratt til navnsettingen i mange andre land. I Danmark heter den bidende ranunkel, i Tyskland Scharfer Hahnenfuss og på Island brennisoley.

Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.