Engkvein

Engkvein EM
Engkvein har små, enblomstrete småaks i en åpen brun topp.
Foto: Egil Michaelsen, markblomster.no

Engkvein, Agrostis capillaris, er et flerårig gras med smale blad og små, enblomstrete småaks i en åpen, rødbrun topp

Den danner matter eller grisne tuer og kan bli opptil 80 cm høy, men er normalt 20 - 40 cm. Det er særlig på godt gjødsla mark at den kan bli storvokst med bredere blad. Da minner den mye om storkvein Agrostis gigantea. Den nederste kransen i toppen hos storkvein har flere greiner, dessuten har dette forvekslingsgraset lengre slirehinne. Engkvein blomstrer i juli og august.
 

Voksested

Engkvein er en av landets vanligste grasarter. I tillegg til ofte å være dominerende i skrinn beite- og slåttemark, finnes den i åpen skog og langs stier og veikanter.
 
Engkvein er ofte så dominerende i skrinne enger at den gir sin karakteristiske rødbrune farge til landskapet i områder med mye skrinn slåttemark. Selv om engkvein regnes som et godt beitegras gir den liten grasavling.
 
Så lenge bonden har husdyr på beite gjødsles de skrinne engene så  mye at andre og mer kraftigvoksende grasarter overtar dominansen, men engkveinen klarer seg godt innimellom likevel. Det er fordi den er så konkurransesterk at den er så vanlig.
 
Engkvein ble funnet i hele 479 av 563 analyseruter (85,1 prosent) i Skog og Landskap sitt landsdekkende overvåkingsprogram for karplanter i slåtte- og beitemark, og var den klart vanligste plantearten i analyserutene.

Tradisjonell bruk og nytteverdi

Bortsett fra engkveinengenes estetiske kvaliteter, og at engkveinstrå egner seg godt til å tre markjordbær på, knytter nytteverdien seg først og fremst til beiteverdi for husdyra.
 
Vi gjengir her noe av det som skrives om engkvein på Felleskjøpets nettsider:
Engkvein stiller små krav til jordtype, nærings- og kalktilstand. Den kan ofte bli enerådende under karrige forhold på jord i dårlig kulturtilstand. Engkvein tåler hyppig slått og beiting. Den opptrer gjerne som bunngras mellom storvokste arter, og kan ta over plassen når disse går ut. Arten er mest aktuell til beiter på karrige områder. Den gir god kvalitet ved beiting på et tidlig stadium. Engkveinhøy egner seg best til småfe.
 
Engkvein er også en del brukt i grasfrøblandinger. Skyggetoleransen er middels god. Arten tåler klipping på 6 til 8 mm. Engkvein er lite slitasjesterk, og bør ikke brukes på fotballbaner. I blanding med rødsvingel og engrapp nyttes den til hageplener, golfgreener og fairwayområder. På ekstensive grasarealer bør den såes sammen med rødsvingel og stivsvingel.

Utbredelse

Engkvein er vanlig i hele landet, til opp mot høyfjellet. Den er utbredt i hele Europa, og går i Russland et godt stykke inn i den asiatiske delen av landet. Den ellers bare spredte forekomster i Asia, og har spredt seg med kulturen til Nord-Amerika. Høydegrense i Norge: HO, Odda, 1340 moh.

Engkvein har flere navn

Fordi engkvein ofte var det vanligste graset i gamle voller og slåttenger ble det flere steder enkelt og greit kalt for enggras eller engjagras. På Østlandet er imidlertid bruken av kvein utbredt og må ha lange tradisjoner, i ulike former som ven/vein/kven/kvein og gvein, ofte med endingen -gras.
 
Av andre navn på planten nevner Ove Arbo Høeg enkall, engjakoll, bunteng og puntegras. En bruk av ordet kvein i overført betydning er kjent fra Førde: Når håret var tynt og flisete ble det kalt for 'kveine', noe som selvfølgelig sikter til at en engkveindominert eng også er tynn og luftig, med sine granne strå og smale blad.

Kilder

Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
KONTAKTPERSON