Buevinterkarse

Buevinterkarse er en flerårig korsblomst med sterkt gule blomster, flika blad og lange, utstående skulper med tydelig griffel. Den blir normalt 30 til 80 cm høy. Første året danner den rosetter som står grønne om vinteren, derav navnet vinterkarse.
 
Vinterkarse finnes i to varieteter. Den sørlige varieteten, som nå skal hete rettvinterkarse Barbarea vulgaris var. vulgaris, er mer gulgrønn, mindre greina og har helt rette skulper. Den vanligste varieteten, buevinterkarse Barbarea vulgaris var. arcuata har rent grønne blad, er mer forgreina og har tydelig bøyde skulper. Vinterkarsene ligner mye på vår hjemlige stakekarse Barbarea stricta, men denne vokser fuktigere og har opprette skulper som ligger nær inntil stengelen. Vinterkarse blomstrer på forsommeren, i motsetning til de fleste andre korsblomster med tilsvarende store, gule blomster. Disse skilles fra hverandre på skulpetype og bladform.

Buevinterkarse er vanlig i beitemark og som åkerugras. Fordi den utvikler seg tidlig om våren, vil den kunne fortrenge hjemlige, konkurransesvake arter på tørrbakker, grunnlendte berg og kantvegetasjon med artsrik flora der den vokser i tette bestander. Buevinterkarse ble funnet i 6 av 563 analyseruter (1,1 %) i Skog og Landskap sitt landsdekkende overvåkings¬program for kar¬planter i slåtte- og beitemark.

Buevinterkarse er vanlig i store deler av landet til opp i fjellskogen, men spesielt i lavlandsbygdene i Sør-Norge. Den ble første gang påvist i Norge rundt 1790, og er fremdeles i sterk spredning. Vinterkarse er utbredt i hele Europa, og har spredte forekomster i tempererte deler av Asia. Den er innført med kulturen til Nord-Amerika. Høydegrense i Norge: HO, Ulvik 1220 moh.

Buevinterkarse er en av de svartelista artene som er blitt så vanlig i store deler av landet at det nok vil være umulig å utrydde den. Som åkerugras har den overtatt plassen for andre gulblomstra korsblomster som nå er blitt sjeldne, som åkerreddik og åkersennep.
 
For bonden vil det viktigste tiltaket være å hindre frøspredning. Han bør unngå at fôrrester som kan inneholde vinterkarsefrø kommer over i gjødselen. Tidlig slått og nedlegging i silo er et effektivt tiltak mot frøspredning. Oppsliting eller luking av vinterkarseplanter før blomstring kan være aktuelt, særlig i frøeng. Ved luking er det viktig å få med i alle fall de øvre 5 cm. Eng der vinterkarse har tatt overhånd, er best å pløye opp og bruke til åker noen år.
 
Mange solvendte tørrbakker, grunnlendte berg og kantsoner, særlig på kalkrik grunn, har artsrike plantesamfunn med varmekjær flora og insektfauna. Dersom buevinterkarse først får fotfeste på slike steder, kan den i løpet av få år overta herredømmet helt. For de mest verdifulle lokalitetene der buevinterkarse er eller kan bli et stort problem, er det viktig at luking legges inn som en viktig del av skjøtselsplanen, i tillegg til eventuell rydding av busker og trær.
 
Det er viktig at lokalbefolkningen får nødvendig informasjon. Vi er mange mennesker her i landet som har vårt private "jordbærsted" der vi plukker blomster til vasene våre, og opplever alle sommerfuglene en varm sommerdag. Dersom vi ser at vinterkarse er i ferd med å ta over plassen, bør vi luke vekk så mye vi kan ta oss tid til. Luking av plantene i begynnende blomstring på forsommeren, og oppgraving av rosettene om høsten vil være mest effektivt. Dette krever at vi lærer oss hvordan bladene og rosettene ser ut, så vi ikke luker opp rosetter av sjeldnere planter i stedet for. Om vi graver opp røtter må vi passe på at ikke småbiter blir liggende igjen, fordi hver enkelt småbit kan gi opphav til nye planter som vokser mye fortere enn en frøplante vil gjøre.