Blåklokke

DAL-20080920-075906
Blåklokke er vanlig  hele landet.
Foto: Lars Sandved Dalen/NIBIO

Blåklokke, campanula rotundifolia, er en flerårig plante med smale stengelblad og nyre- eller hjerteforma grunnblad. Den blomster i juli til september.

Den er svært formrik. Lavlandsformene av blåklokke (vanlig blåklokke, ssp. rotundifolia ) har som regel opprette stengler med flere hengende blomster, mens fjellformene (fjellblåklokke, ssp. groenlandica og polarblåklokke, ssp. gieseckiana) er lavvokste eller krypende, med en eller et fåtall blomster, som også er en god del større enn blåklokkene i lavlandet.
 
Blomstene er klokkeformet, med grunne fliker. Denne blomsterformen er tilpasset pollinering av humler. Når de kryper helt inn i blomsten tar de tak i griffelen og får et dryss av blomsterstøv over seg, som de overfører til den neste blomsten de besøker. Vanlig blåklokke kan bli opptil 50 cm høy, men er vanligvis er en god del lavere.
 
Blåklokke kan kanskje forveksles med den langt sjeldnere engklokke Campanula patula, men denne har mer rødlilla blomster med utbredte blomsterfliker.

Voksested

Blåklokke foretrekker tørre og lysåpne voksesteder med ikke alt for næringsrik grunn. Den vokser i tørrbakker, beitemarker, skrinne villenger, rabber, berghyller og åpen skog. Den begunstiges av beite, og er nok i tilbakegang i deler av landet der beitedriften har opphørt, selv om den fremdeles er en svært vanlig plante de aller fleste steder. Vanlig blåklokke er nøytral til kalk, mens fjellblåklokke er noe kalkkrevende.

Utbredelse

Blåklokke er vanlig i hele landet, og vokser også høyt til fjells. Fjellblåklokke er vanlig i fjellet nord til Nord-Troms, og er funnet opp til 1920 moh. i Sør-Norge. Lengst i nord er det polarblåklokke som er den vanligste arten. Totalutbredelsen omfatter de fleste landene i Europa, men den mangler eller er svært sjelden lengst i sør. Blåklokke har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule, og finnes gjennom hele Russland, i Kaukasus og nordre deler av Nord-Amerika.

Tradisjonell bruk og nytteverdi

Det finnes ingen opplysninger om at blåklokke er brukt i folkemedisinen. Derimot finnes noen få opplysninger om at både blomstene og røttene ble spist av barn. Røttene skulle ha en søtlig smak. Som kalendermerke ble blåklokkens første blomstring brukt som tegn på at slåtten kunne begynne.

Brukt i lek

Blåklokke ble tidligere mye brukt i barnas lek. En svært vanlig ferdighetslek over alt i landet består i å forsøke å vrenge blomsten uten at den går i stykker. Om det lyktes skulle et ønske eller tre bli oppfylt; "Kan en rangvende en blåbjøll, så får en den en vil" o.l.. Småjenter har også brukt blomstene som fingerbøl.
 
Blåklokke er det vanligste navnet på denne planten i store deler av landet. Blåbjelle, med varianter, er også svært vanlig. Der hvor de to navnene forekommer sammen er som regel blåklokke det nyeste. Blåbjelle er hyppig på Østlandet, ofte i formen blåbjølle, og meget vanlig fra Sogn og nordover. Fra Telemark til Hordaland er navnet bjølleblom/bjødle¬blom mye brukt. Et annet mye brukt navn i sørvest er fingerbjør/fingerbør.
 
Blåklokke er kommuneblomst for Grong kommune i Nord-Trøndelag.

Kilde

Høeg, O.A. 1975. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
KONTAKTPERSON
Blåklokke.jpg
Blåklokke kan bli opptil 50 cm høy. Foto: Gunnar Engan/NIBIO