Utskrift
Forskerne I NIBIO har gjennom mange år jobbet med tamrein og reindrift. Prosjektidéer har blitt utvikler i nært samarbeid med reindriftsnæringen og tilpasse dagsaktuelle utfordringer.
Jo Jorem Aarseth
Avdelingsleder/forskningssjef
-
Divisjon for skog og utmark
(+47) 918 09 344 jo.aarseth@nibio.no Kontorsted: Tromsø
Tema de siste ti år har hatt et vidt omfang, fra Helse, Miljø og Sikkerhet for reindriftsutøveren, til teknologiutvikling og evaluering av forebyggende tiltak mot tap. Dette faller inn under flere av kjerneområdene som NIBIO skal utvikle ny kunnskap om.
Mange reinbeitedistrikt og siidaandeler har praktisert fôring av rein i mange år. Denne fôringsveilederen er utarbeidet med bakgrunn i denne erfaringsbaserte kunnskapen supplert med forskningsbasert kunnskap om reinens fordøyelse og evne til å utnytte ulike typer fôr.
Det er ikke registrert sammendrag
Veilederen er skrevet for reinbeitedistriktenes som hjelp i deres arbeid med å sikre reindriftsnæringas interesser i arealplaner. Det stilles strenge krav til hvordan reindriftsnæringa skal ivaretas i offentlig planlegging. Kommunal og regional arealplanlegging er regulert av plan- og bygningsloven. Den beskriver både innholdet i arealplaner og krav til planprosesser. Opplegg for medvirkning, høring og konsultasjoner skal sikre reindriftsnæringas deltagelse i planprosesser. I tillegg har statsforvalteren som reindriftsmyndighet og Sametinget sentrale roller. Planmyndighetene er ansvarlig for å organisere planprosessene på en forsvarlig måte. Det er svært viktig for reindriftsnæringa at de deltar aktivt i planprosesser. Planmyndighetene er avhengig av nøyaktig informasjon om næringas arealbruk for å kunne ta hensyn til dette i planene. De viktigste informasjonskildene er distriktsplaner, reindriftas arealbrukskart og tradisjonell kunnskap. Offentlig regulering av arealbruk skjer også gjennom annet lovverk enn plan- og bygningsloven. De viktigste er konsesjoner for energiproduksjon og mineralutvinning. Verneplaner og tilrettelegging for ulike typer ferdsel kan også påvirke reindrifta. Slike saker følger i stor grad plan- og bygningslovens krav om hensyn til reindrift og involvering fra reindriftsnæringa. Ved arealplaner og andre større arealtiltak skal konsekvensene for reindrift utredes. Det er krav om aktiv medvirkning fra reindriftsnæringa og at utreder har tilgang til reindriftsfaglig kompetanse.
NIBIO har i denne rapporten utredet bestemte virkemidler som skal bidra til å sikre hensiktsmessige generasjonsoverganger i reindriften. Rapporten tar for seg rekrutteringssituasjonen i reindriften og tiltak over reindriftsavtalen: tidligpensjonsordningen, etableringstilskudd, særskilt driftstilskudd for ungdom og fagbrevordningen i reindriften. Vi har gjennomført intervjuer med et utvalg av personer som har vært mottakere av de ulike tilskuddene. Vi finner at formålet med de ulike ordningene for en stor del oppfylles og at de som har benyttet seg av tilskuddene i hovedsak er fornøyde. Intervjuene med siidaandelsledere som er i aldersgruppen 57-67 år hvor de har mulighet for å søke tidligpensjon, men har valgt å ikke gjøre det viser imidlertid en bekymring for en forverret økonomisk situasjon dersom de skulle gå over på tidligpensjon. Det er økonomisk krevende å klare seg på tilskuddet til tidligpensjon og det dyretall tidligpensjonisten har anledning til å ha i bevoktning dersom en ikke har muligheter for å skaffe seg annet inntektsgivende arbeid oppfattes som for lavt. Vi foreslår derfor at den som overtar driften til en som tar tidligpensjon gis rett til å søke et rentefritt lån for å kjøpe ut livdyrene til tidligpensjonisten basert på en avtale mellom partene. Vi har også vist til mulige finansieringsordninger for reindrifta i likhet med det øvrig landbruksnæring har gjennom Landkreditt. Disse mulighetene bør etter vår mening være med i en utredning om økonomiske forhold ved generasjonsoverganger i reindriften. ČOAHKKÁIGEASSU: NIBIO lea dán raporttas čielggadan dihtolágan doaibmabijuid mat galget leat veahkkin sihkkarastime ulbmillaš buolvasirdima boazodoalus. Raporttas boahtá ovdán boazodoalu rekrutterendilálašvuohta ja doaibmabijut boazodoallošiehtadusa bokte: árrapenšuvdnaortnet, earenoamáš doaibmadoarjja nuoraide ja boazodoalu fágareiveortnet. Mii leat čađahan jearahallamiid singuin geat leat ožžon dakkár iešguđetlágan doarjagiid. Mii leat gávnnahan ahte daid iešguđetlágan ortnegiid ulbmilat eanas muddui devdojuvvojit, ja sii geat leat ávkkástallan doarjagiiguin leat duhtavaččat. Go leat jearahallan 57–67 jahkásaččaid ahkejoavkku siidaoasejođiheddjiid, geain lea vejolaš ohcat árrapenšuvnna, muhto leat válljen ahte eai daga dan, de čájehuvvo ahte sii leat balus jus ekonomalaš dilli vearáska jus váldet vuostá árrapenšuvdnaortnega. Ipmirduvvo ahte lea ekonomalaččat gáibideaddji birget dušše árrapenšuvnna doarjagiin ja dainna boazologuin maid árrapensionisttas lea vejolaš atnit geahččoboazun, jus ii leat vejolašvuohta háhkat eará dienasbarggu. Dan dihte mii árvalit ahte son gii váldá badjelasas siidaoasi sus gii vuostáiváldá árrapenšuvnna, ahte sutnje addo vejolašvuohta ohcat reantokeahtes loana mainna oastá árrapensionista ealihanbohccuid, mii lea vuođđuduvvon bealálaččaid šiehtadussii. Mii leat maid ovdanbuktán vejolaš ruhtadanortnegiid boazodollui, nugo muđui lea eanandoalus Landkreditt bokte. Mii oaivvildit ahte dat vejolašvuođat berrejit leat mielde go čielggadit ekonomalaš dilálašvuođaid boazodoalu buolvasirdima.
I 2019 vedtok Stortinget innføring av individmerking av rein. I vedtaket forutsettes det at dette ikke gjennomføres før praktiske og tekniske løsninger er på plass. Videre slås det fast at tradisjonelle eiermerker (snitt i ørene) skal videreføres. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har tidligere gjort forsøk med å kombinere tradisjonelle eiermerker med elektronisk merker basert på RFID-teknologi. I denne POP’en kan du lese om erfaringene med dette.
2019 mearridii Stuoradiggi álggahit indiviidamerkema bohccuide. Mearrádus eaktudii ahte dat ii čađahuvvo ovdal go praktihkalaš ja teknihkalaš čovdosat leat sajis. Viidásit daddjo ahte árbevirolaš bealljemerken galgá ain jotkojuvvot. Norsk Instituhtt for bioøkonomi (Norgga bioekonomalaš Instituhtta) (NIBIO) lea ovdal geahččalan ovttastahttit árbevirolaš boazomerkema elektrovnnalaš mearkkaiguin mii lei heivehuvvon RFIDteknologiija vuođul. Dán POP`as sáhtát lohkat eambbo lohkat daid vásáhusaid birra.
Tap av dyr er en utfordring og et sentralt tema i norsk tamreindrift. Dette kunnskapsgrunnlaget beskriver status for hva vi vet om tapsomfang, tapsårsaker og tapsammenhenger innen områdene tap av rein til rovvilt, sykdom, klimarelatert tap, påkjørsler og grunnet kumulative effekter. Videre setter den fokus på forebyggende tiltak og hvilke felt man trenger ytterligere kunnskapsbygging på. Gjennomgående mangler kunnskap om sammenhengene mellom de ulike årsaksfaktorene samt bedre dokumentasjon av det tidlige kalvetapet.
I 2014 ble den offentlige forvaltningen av reindriften omorganisert. Områdestyrene ble avviklet og oppgavene overfør til Fylkesmannen. Områdekontorene ble samtidig en del av fylkesmannsembetene. Dette har gitt økt effektivitet i behandling av plansaker. Forvaltningsstrukturen fremstår nå som tydeligere for kommunene og annen offentlig virksomhet, men som mindre tydelig for reindriftsnæringa. Omorganiseringen ser også ut til å ha gitt den offentlige forvaltningen av reindriften økt legitimitet i samfunnet for øvrig. Det er imidlertid utfordringer knyttet til å opprettholde dialog med reindriftsnæringa og sikre medvirkning i forvaltningsprosessene.....
Det er ikke registrert sammendrag
Formålet med prosjektet var å kartlegge risiko for belastning og skade på reindriftsutøveren under ulike aktiviteter innen reindrift. Ved hjelp av videofilmer, arbeidsoppgavekartlegging, observasjon, intervjuer og registreringer av bl.a. vibrasjoner og hjertefrekvens kunne en vurdere fysisk og mental arbeidsbelastning under ulike definerte arbeidsoppgaver. Åtte arbeidsoppgaver ble identifisert og beskrevet. Av disse er arbeid med dyr i gjerdet det mest fysiske belastende, målt ved hjelp av hjertefrekvens. Dette står i kontrast til det reindriftsutøverne selv opplever som mest belastende, nemlig arbeid utenfor gjerdet (kjøring og vedlikehold og reparasjon av gjerdet). En sammenheng mellom dårlige lysforhold og langvarig opphold i kulde kan tenkes å være årsaken til at arbeid utenfor gjerdeanlegget innebærer en større opplevd belastning. I et gjerdeanlegg er det i tillegg flere folk som jobber sammen, det er mer kontrollerte forhold med lys og større anledning til å variere arbeidet og ta pauser når man trenger det.....
Påkjørsel av tamrein og andre beitedyr er et stadig økende problem både i nordiske land og i Europa for øvrig. I Norge har mer enn 3000 tamrein blitt påkjørt av tog de siste 10 år og dette medfører store dyrelidelser og samfunnsøkonomiske kostnader. Formålet med vårt prosjekt var å teste driftssikkerhet og virkning av et nytt elektronisk reinvarslingssystem langs vei vinterstid. Et viktig delmål i prosjektet var å redusere antall kollisjoner mellom kjøretøyer og tamrein. Varslingssystemet er basert på radiobølger (805.15.4 866MHz). Reinsenderen er på størrelse med en tjuekroning og har en estimert batterikapasitet på 5 år. Støpt inn i en halsklave sender den radiosignaler med rekkevidde på ca. 100 meter. Det ble satt opp 41 mottakere i 2018 og 39 mottakere i 2019 på stikker langs en 4,5 km teststrekning på E6 over Saltfjellet. Disse mottakerne er utstyrt med røde lysdioder som begynner å blinke når reinen nærmer seg. Over 500 voksne reinsimler ble instrumentert med halsklaver og radiosendere i løpet av de to årene som utprøvingen foregikk. Funksjonaliteten av varslingssystemet ble kontrollert og loggført fire ganger i 2018 og ukentlig i 2019 (18 ganger) i løpet av testperiodene. Det ble samtidig lagret datalogg over sendere som hadde aktivert mottakere med SIM kort. En fartsmåler ble i tillegg satt opp i nærheten av teststrekningen i 2019......
Several non-invasive methods for assessing stress responses have been developed and validated for many animal species. Due to species-specific differences in metabolism and excretion of stress hormones, methods should be validated for each species. The aim of this study was to conduct a physiological validation of an 11-oxoaetiocholanolone enzyme immunoassay (EIA) for measuring faecal cortisol metabolites (FCMs) in male reindeer by administration of adrenocorticotrophic hormone (ACTH; intramuscular, 0.25 mg per animal). A total of 317 samples were collected from eight male reindeer over a 44 h period at Tverrvatnet in Norway in mid-winter. In addition, 114 samples were collected from a group of reindeer during normal handling and calf marking at Stjernevatn in Norway. Following ACTH injection, FCM levels (median and range) were 568 (268–2415) ng/g after two hours, 2718 (414–8550) ng/g after seven hours and 918 (500–6931) ng/g after 24 h. Levels were significantly higher from seven hours onwards compared to earlier hours (p < 0.001). The FCM levels at Stjernevatn were significantly (p < 0.001) different before (samples collected zero to two hours; median: 479 ng/g) and after calf marking (eight to ten hours; median: 1469 ng/g). Identification of the faecal samples belonging to individual animals was conducted using DNA analysis across time. This study reports a successful validation of a non-invasive technique for measuring stress in reindeer, which can be applied in future studies in the fields of biology, ethology, ecology, animal conservation and welfare.
Reindeer-train-collisions (RTC) are a challenge for Norwegian society and the northern Norwegian train company Bane NOR with regard to animal welfare, wildlife ecology, animal husbandry, reindeer herding and the working environment for train drivers and employees of Bane NOR. On behalf of Bane NOR the Norwegian Institute of Bioeconomy Research (NIBIO) investigated putative technological solutions to improve RTCs. The study is a result of literature research, interviews with Bane NOR employees, reindeer herders, researchers, companies and road administration project leaders and an analysis of Bane NOR´s own database of animal-train-collisions. The RTC records of the last 11 years (jan 2008 – dec 2018) revealed that prioritizing preventive measures against collisions with female reindeer along the Saltfjellet region during winter, especially during the Arctic night, are most promising. This also happens to be the most damaging time of the year for reindeer herders as they struggle to find damaged animals in the dark. Expensive and timeconsuming search efforts are a major concern with regard to animal welfare. Additionally, damaged animals are often – if at all – found long after the accident and can not be brought into Connection with a specific RTC, i.e. the herders can not claim monetary compensation…….
Increasing populations of large carnivores are leading to tension and conflicts with livestock production, a situation that potentially might escalate. In Norway the objective of the large carnivore policy is two-folded: to ensure viable carnivore populations and to secure a sustainable grazing industry. The main instrument is zonation, with carnivore management zones (CMZs) prioritized for reproduction of the large carnivore species separated from other areas prioritized for grazing livestock. The objective of this paper is to describe current knowledge about the impact of the zoning management strategy on the grazing industry. This is done by documenting status and changes in sheep production, losses of livestock to predating carnivores, and the use of grazing areas inside and outside the CMZs. CMZs offering protection for lynx, wolverine, bear and wolf cover 55% of the Norwegian mainland. 30% of the sheep and 50% of the Sami reindeer grazing areas are found inside the CMZs. Livestock (semi-domestic reindeer excluded) is using 59% of the available natural pasture areas outside the CMZs, but only 26% inside the CMZs. The lowest use of available grazing areas was found inside zones for wolves (12%) and brown bears (6%). Livestock in these zones are confined to fenced enclosures, mostly on the farm itself, or moved to pastures outside the management zone for summer grazing. Livestock losses increased in the affected regions during the period when carnivores were reestablished. Later, losses declined when CMZs were established and mitigation efforts were implemented in these zones. The bulk of sheep and reindeer killed by carnivores are now found in boundary areas within 50 km off the CMZs, where sheep are still grazing on open mountain and forest ranges. Therefore, instruments to protect livestock in areas close to the CMZs are also needed. The number of sheep declined inside the CMZs from 1999 to 2014, but increased outside the zones. The reduction in the absolute number of sheep in the CMZs is balanced by a similar increase outside, thus the total sheep production in Norway is maintained. We conclude that although of little consequence for the total food production in Norway, the economic and social impact of the large carnivore management strategy can be serious for local communities and individual farmers who are affected. There is a need for more exact carnivore population monitoring to quantify the carnivore pressure, better documentation of reindeer losses, and a clearer and stricter practicing of the zoning strategy. Increased involvement of social sciences is important in order to understand the human dimension of the carnivore conflicts.
We investigated the impact of Norway’s current zonal carnivore management system for four large carnivore species on sheep farming. Sheep losses increased when the large carnivores were reintroduced, but has declined again after the introduction of the zoning management system. The total number of sheep increased outside, but declined slightly inside the management zones. The total sheep production increased, but sheep farming was still lost as a source of income for many farmers. The use of the grazing resources became more extensive. Losses decreased because sheep were removed from the open outfield pastures and many farmers gave up sheep farming. While wolves expel sheep farming from the outfield grazing areas, small herds can still be kept in fenced enclosures. Bears are in every respect incompatible with sheep farming. Farmers adjust to the seasonal and more predictable behavior of lynx and wolverine, although these species also may cause serious losses when present. The mitigating efforts are costly and lead to reduced animal welfare and lower income for the farmers, although farmers in peri-urban areas increasingly are keeping sheep as an avocation. There is a spillover effect of the zoning strategy in the sense that there is substantial loss of livestock to carnivores outside, but geographically near the management zones. The carnivore management policy used in Norway is a reasonably successful management strategy when the goal is to separate livestock from carnivores and decrease the losses, but the burdens are unequally distributed and farmers inside the management zones are at an economic disadvantage.
Key observational indicators of climate change in the Arctic, most spanning a 47 year period (1971–2017) demonstrate fundamental changes among nine key elements of the Arctic system. We find that, coherent with increasing air temperature, there is an intensification of the hydrological cycle, evident from increases in humidity, precipitation, river discharge, glacier equilibrium line altitude and land ice wastage. Downward trends continue in sea ice thickness (and extent) and spring snow cover extent and duration, while near-surface permafrost continues to warm. Several of the climate indicators exhibit a significant statistical correlation with air temperature or precipitation, reinforcing the notion that increasing air temperatures and precipitation are drivers of major changes in various components of the Arctic system. To progress beyond a presentation of the Arctic physical climate changes, we find a correspondence between air temperature and biophysical indicators such as tundra biomass and identify numerous biophysical disruptions with cascading effects throughout the trophic levels. These include: increased delivery of organic matter and nutrients to Arctic near‐coastal zones; condensed flowering and pollination plant species periods; timing mismatch between plant flowering and pollinators; increased plant vulnerability to insect disturbance; increased shrub biomass; increased ignition of wildfires; increased growing season CO2 uptake, with counterbalancing increases in shoulder season and winter CO2 emissions; increased carbon cycling, regulated by local hydrology and permafrost thaw; conversion between terrestrial and aquatic ecosystems; and shifting animal distribution and demographics. The Arctic biophysical system is now clearly trending away from its 20th Century state and into an unprecedented state, with implications not only within but beyond the Arctic. The indicator time series of this study are freely downloadable at AMAP.no.
Klassifiseringssystemet EUROP ble innført for slakterein i 2015. Dette skulle stimulere reineierne til å levere slaktedyr med god kjøttfylde og med økt inntjening av den enkelte rein. Effektene av kalveslaktetilskuddet er vurdert, hvordan klassifiseringssystemet for kalv har fungert, og om kalveslaktetilskuddet bør knyttes til klassifiseringssystemet. Konklusjoner er: • Kalveslaktetilskuddet har fungert hensiktsmessig, men behovet er i dag endret • Tilskudd kan knyttes til kvalitet og motivere for langsiktig kvalitetsforbedring • Reindriftsfaglig grunnlag, forankring og tillit bør vektlegges
Det er ikke registrert sammendrag
Question In recent decades, high‐latitude climate has shown regionally variable trends towards warmer and moister conditions. These changes have been predicted to cause afforestation or shrubification of open tundra, increases of warmth‐demanding southern species and plant groups favoured by increased moisture, and decline of species and habitats that are dependent on snow cover. In this study, we explore temporal changes in northern tundra upland plant communities along regional gradients and in local habitats. We ask how vegetation changes are linked with long‐term trends in regional climate and grazing pressure. Location Northern Europe. Methods In 2013–2014, we resurveyed a total of 108 vegetation plots on wind‐exposed and snow‐protected tundra habitats in three subareas along a bioclimatic gradient from the northern boreal to the arctic zone. Vegetation plots were originally sampled in 1964–1967. We related observed vegetation changes to changes in temperature, precipitation and grazing pressure, which all showed regionally variable increases over the study period. Results We found a significant increase of the evergreen dwarf shrub Empetrum nigrum subsp. hermaphroditum in snow‐protected communities and a prominent decrease of lichens throughout the study area. No evidence for extensive tree or larger shrub (Betula spp., Salix spp. or Juniperus communis) encroachment despite climatic warming trends was found. Among studied communities, most pronounced changes in vegetation were observed in snow‐protected boreal heaths on small isolated uplands, where community composition showed low resemblance to the original composition described decades ago. Changes in plant communities correlated with changes in summer and winter temperatures, summer precipitation and reindeer grazing pressure, yet correlations varied depending on region and habitat. Conclusions Northern tundra uplands vary in their resistance to on‐going climate change and reindeer grazing. Isolated treeless heaths of boreal forest–tundra ecotone appear least resistant to climate change and have already shifted towards new community states.
Øygruppen Tarva har siden 2010 hatt status som Utvalgt kulturlandskap, hovedsakelig begrunnet i de store arealressursene med kystlynghei i god hevd. Kystlynghei er en trua naturtype beskyttet av naturmangfoldloven som såkalt Utvalgt naturtype. Naturtypen er avhengig av beiting for å opprettholdes, og grunneier på Tarva har nå søkt konsesjon for hold av 50 tamrein. Samtidig ønsker han å fase ut storfeholdet. Rein er et ukjent beitedyr for forvalting av kystlynghei og i rapporten er det foretatt en gjennomgang av tilgjengelig vitenskapelig litteratur for å belyse rein som beitedyr på bestilling av grunneier. Reinsdyras beitepreferanser er sammenlignet med hvordan gammelnorsk sau (GNS) beiter i kystlynghei. På et generelt grunnlag er det ikke funnet store forskjeller i valg av plantemateriale mellom GNS og rein, begge beitedyra beiter gjerne både på vedvekster, urter og gras. Lav utgjør en betydelig større del av dietten hos rein. Fordi det ikke er funnet vitenskapelige studier som tar opp denne problemstillingen eller studier som undersøker reinens beitepreferanser i kystlynghei spesifikt, er det ikke mulig å trekke noen konklusjon i spørsmålet. Det foreligger heller ingen studier fra områder der røsslyng er utbredt, og det er påfallende at denne planten er fraværende i mange av de viktigste reinbeitedistrikta. Kystlynghei er sårbar for intensiv beting etter lyngsviing. Det blir derfor tilrådd oppfølging av revegetering i kystlynghei etter lyngbrenning, dersom konsesjon for hold av rein blir innvilget. Trakkskader er ikke ventet å bli forverret av å erstatte storfe med rein. Eventuelle dyreetiske betenkeligheter er ikke vurdert i rapporten, men det knytter seg enkelte bekymringer med å flytte rein til områder med et varmere sommerklima enn det de er tilpasset til. Rapporten er utarbeidet av forskere tilknyttet Norsk Viltskadesenter i NIBIO.
Tilleggsfôring av reinen under vanskelige driftsmessige situasjoner, eller som del av driftsopplegget under samling og flytting av reinflokken.
Formålet med prosjektet var å identifisere ulike faktorer som kunne påvirke velferd hos tamrein, og som kunne implementeres i produksjonssystemene, på beite, i gjerdet, på slakteriet, gjennom produktmerking og fremtidige kvalitetssikringssystemer. I den senere tid har det vært et økt fokus på dyrehelse og -velferd i reindrifta. Det har for eksempel vært et fokus på lave slaktevekter, spesielt i Finnmark, der redusert kjøttkvalitet og dårlig omdømme for næringen som helhet har vært trukket frem som mulige konsekvenser. I tillegg har håndteringsstress vist seg å ha negativer effekter på kjøttkvalitet og holdbarhet. Ved bruk av enkle og målbare velferdsindikatorer har en lykkes å vurdere velferd hos produksjonsdyr i landbruket. Hvis lignende systemer for vurdering av velferd hos tamrein kan utvikles, vil det kunne bidra til en, økonomisk økologisk og kulturelt bærekraftig næring. Varekjeder, foredlere og forbrukerne etterspør store slakt av god kvalitet. Med dokumentasjon av god dyrevelferd i hele verdikjeden, kan en markedsføre reinprodukter ut til butikkene og trolig skape et større marked......
The study of structure and economics in Norwegian reindeer herding is commissioned by the Ministry of Agriculture and Food in order to better understand the relations between economic sustainability in reindeer herding and ownership-structure of ownership. Our conclusions are: (1) There is no clear connection between ownership structure and effectiveness in reindeer herding. The main reason is a strong, traditional capacity to cooperate flexibly irrespective of ownership structure. Co-operative groups, named siidas or districts, have long tradition in sami reindeer herding. The effect of flexible organizing is a rational decoupling of efficiency from distribution of ownership to reindeer. The organizational flexibility is also crucial for understanding the sami way of combining private ownership to animals with collective control of rights to exploit pasturage in order to prevent or mitigate “The Tragedy of the Commons”. (2) Values created are distributed exclusively to the benefit of ownership to reindeer with no specific rewards to labor inputs, i.e. practical herding. As flock sizes are strictly limited in response to temporarily destabilized flock numbers causing overexploitation of pasturage in Finnmark county in particular, rewarding large flock numbers adds to the conflict potential. The ceilings on flock sizes deprive small flock holders of natural flexibility for growth and competition on effective herding. The pattern of remuneration thus becomes a threat to future recruitment and long-term competence building.
Dette pilotprosjektet har sett på hvilke kartdata som kan være relevante for å kartlegge konflikter ved reinkalving i tid og rom og benytte denne kunnskapen for å redusere kalvetap. Det er gjort en vurdering av hvilke data som finnes og hva de gir av relevant informasjon. Vi har også vurdert tilgjengelighet, geografisk dekning, teknisk format, kvalitet og rettigheter til bruk av dataene. Per i dag finnes ikke alle datakildene som er nødvendige for å lage risikomodeller for kalvetap eller gode kartapplikasjoner til bruk for å forebygge slike tap. Vi ser imidlertid muligheter for å utvikle konflikthåndteringsverktøy basert på eksisterende data. Slike verktøy kan sammenstille ulike kartkilder og dermed påvise eller forklare potensielle konflikter i tid og rom. Bruk av sporingsdata i denne sammenheng vil kreve metodeutvikling og tilrettelegging, samt avklaring av rettigheter til, og standardisering av, data. Ved tilgang til sanntidsdata kan det også utvikles verktøy som kan varsle konflikter ved reinkalving. Uten tilgang til sanntidsdata vil det kun være mulig å utvikle konflikthåndteringsverktøy for analyser av situasjoner og årsaker i ettertid.
Den norske rovviltpolitikken har en todelt målsetting om å sikre både levedyktige rovviltbestander og bærekraftige beitenæringer. Disse målene skal oppnås gjennom en geografisk differensiert rovdyrforvaltning. I henhold til siste tilgjengelige versjon av Miljødirektoratets digitale kart over «Forvaltningsområder for rovdyr» (datert 6.9.2012) utgjør forvaltningsområdene for gaupe, jerv, bjørn og ulv om lag 55 % av Norges landareal. Innenfor disse rovviltprioriterte områdene finner man 53 % av de som driver aktivt landbruk i Norge; 60 % av alt jordbruksareal i drift; 30 % av landets sauer og lam; og halvparten av arealet som benyttes av samisk reindrift. Med dette som kontekst skal utredningen på en objektiv måte belyse rovviltbestandenes betydning for utviklingen i landbruket. Utredningen skal også vurdere om tilpassingen av beitenæringen i prioriterte rovviltområder, og tilretteleggingen for beitebruk i prioriterte beiteområder, er gjort på en hensiktsmessig måte.
Det er ikke registrert sammendrag
NIBIO har gjennom mange år jobbet aktivt med forskning og utvikling for reindriften. Dette prosjektet er et resultat av en Strategisk Instituttsatsning (SIS) og hovedmålet er å utføre forskning og metodeutvikling som tar tak i reindriftas utfordringer i dag og i fremtiden. Er du reindriftsutøver og har gode innspill til hva det bør forskes mer på er det bare å ta kontakt med våre medarbeidere.
Formålet med prosjektet er å danne et kompetansesenter som skal jobbe med utvikling av sensorteknologi for bruk i landbruk og tamreindrift.
Norsk tamreindrift har mange muligheter, men står også overfor mange framtidige utfordringer, særlig knyttet til arealinngrep, klimaendringer, økende rovviltpress og tap av rein generelt. Vi ønsket å etablere et nettverk med kompetansesterke personer fra næring, forvaltning, friluftsliv og FoU for å rigge et konsortium som var i stand til å løse noen av de utfordringene framtidas reindrift står overfor.
Beiting av tamrein på dyrka mark kan forårsake store konflikter mellom landbruksnæring og reindriftsnæring. Som følge av årlige konflikter med rein på vinterbeite på Helgelandskysten, ble det gjennomført et forprosjekt i Dønna kommune. Målet med dette prosjektet var å høste erfaringer med metodebruk og gjøre en foreløpig beregning av eventuell avlingsskade forårsaket av at tamrein beiter på innmark.
I Norge er reindrift hovedsakelig nomadisk. Dyrene flyttes over store områder minst to ganger i året og de samles i gjerdeanlegg der individer fanges, holdes fast og merkes, medisineres eller sorteres ut til slakt. Arbeidet gjøres manuelt, ofte under lave temperaturer og med relativt stor risiko for belastningsskader for reindriftsutøveren. Formålet med dette prosjektet var å kartlegge kritiske faktorer i reindriftsutøvernes arbeidsmiljø og behovet for helse, miljø og sikkerhetstiltak for denne arbeidsgruppen i Norge i dag.
Reindriftsnæringen møter på lik linje med landbruksnæringen i nord, utfordringer med rekruttering og opprettholdelse av en bærekraftig næring. Forbrukerne etterspør økologisk og naturlig produsert mat, i tillegg til god dyrevelferd i alle produksjonsledd. Reindriftsnæringen og produksjon av reinkjøtt utnytter arktiske naturressurser i de tre nordligste fylkene. Dyrene er lite håndtert av mennesker og kan derfor oppleve samling, flytting, sortering og merking som svært stressende. Vi foreslår her et prosjekt som skal undersøke stressbelastningen hos tamrein håndtert manuelt og ved hjelp av innovative teknologiske system for flytting, driving, veiing, fiksering og sortering.
I større flokker er det ofte utfordrende å identifisere individer. I reindriftsnæringen er det vanlig å merke dyr til eier men spesifikk individmerking kan ha fordeler. Det finnes standard elektroniske øremerker utviklet for andre husdyr på markedet. Prosjektet hadde som formål å undersøke hvilke systemer som finnes og som kan brukes til å skaffe bedre kontroll over individer av rein ved for eksempel sammenblanding av flokker fra ulike eiere, eller rein som befinner seg på feil side av beitegrenser. Prosjektet hadde særskilt fokus på elektroniske øremerker som kunne avleses via drone.
Bruken av trådløse sensorer for å samle inn informasjon fra dyr har blitt stadig viktigere. Dette gjelder bruksområder som omfavner alt fra praktisk landbruk, dyreforskning og det er brukt i turisme-sammenheng mm. Formålet med dette prosjektet var å gjennomføre anvendt forskning innen fagområdet sensornettverk for dyr og etablere et kompetansenettverk innen Botnia/Atlantica-området (Norge, Sverige og Finland) for denne type forskning.
Bruk av elektroniske øremerker og veie/sorteringssystemer i sauenæringen har gitt mulighet for optimal flokkstrukturering og seleksjon av avlsdyr, reduksjon i arbeidskraftsbehov, samt større oversikt over besetningen som helhet. Etter innspill fra reindriftsnæringen selv ble prosjektet finansiert gjennom VRI Finnmark, Reindriftens Utviklingsfond og INTERREG prosjektet Animal Sensor Networks. Formålet med prosjektet var å sammenligne tradisjonelle metoder for merking og håndtering av rein med bruk av elektronisk registrering og sortering. Det ble tatt utgangspunkt i øremerker og vekt tilpasset småfe og firmaet BioControl AS bidro sterkt i utviklingen og tilpasningen av systemet til bruk på tamrein.
.jpg?quality=60)
