Råd om etablering av blomstereng og pollinatorsoner for større aktører
For større aktører: Landskapsarkitekter (planleggere), kommuner, offentlige etater, entrepenører, anleggsgartnere, bønder
KONTAKTPERSON
Lenker
Norsk Standard (NS) 2890.
Hvor passer det å etablere blomstereng?
Det er flott at mange offentlige og private aktører ønsker å legge forholda til rette for pollinatorer ved å etablere blomstereng, men det er viktig å plassere blomsterenga der det er størst sjanse for å lykkes. Blomstereng bør etableres på godt drenerte, opplendte og lysåpne arealer med lite tråkk og slitasje, gjerne i sør- eller vestvendte skråninger. Grunnlendte arealer med fjell i dagen egner seg godt for svaktvoksende arter som bergmynte, blåklokke, engtjæreblom, engnellik, sølvmure og tiriltunge. Områder som brukes til deponering av saltholdig snø eller der det ofte danner seg is eller smeltevann om vinteren bør unngås.
Blomstereng er et flerårig landskapselement, og ved riktig skjøtsel vil antall arter øke år for år. Det er derfor en dårlig idé å planlegge blomstereng på områder som om få år skal brukes til andre formål. Hvis arealet er i privat eie, bør det inngås langsiktige avtaler om bruken av arealet og hvem som skal stå for skjøtselen.
Før en kommune, borettslag eller sameie bestemmer seg for å anlegge blomstereng, er det viktig å informere naboer og ulike brukergrupper om at det ikke kan forventes så mye blomstring de første 1-2 åra.
Sertifiseringsordninger - BREEAM
Miljøsertifiseringsordningen BREEAM er en belønningsstandard for bærekraftkvaliteter. Gjennom ordningen blir det foreslått ulike tiltak for å forbedre en tomts økologiske verdi og for å opprettholde det biologiske mangfoldet i utbyggingsprosjekter. BREEAM gir poeng for etablering av blomstereng med et minimum antall arter, for eksempel gulmaure, rød jonsokblom, prestekrage, rødknapp, knoppurt og vill rødkløver.
Valg av jord
I mange utbyggingsprosjekter har anleggsarbeidene vært så store at det må kjøres på jord før det kan etableres ny vegetasjon. I slike tilfeller bør vi ikke velge matjord fra jordbruksarealer, da denne som regel er for næringsrik og inneholder for mye ugras. Flere norske jordprodusenter tilbyr moldfattig til moldholdig anleggsjord (inntil 6 prosent organisk materiale) som egner seg til blomstereng. Slik jord er som regel basert på natursand, eventuelt tilsatt steinmel, gjenbruksjord og/eller mindre mengder godt omdanna kompost. Noen firmaer produserer anleggsjord som inneholder torv, men det er et mål at bruken av torv skal utfases og erstattes av andre typer organisk materiale.
Anleggsjord skal alltid deklareres etter Norsk Standard (NS) 2890. Et viktig krav er at jorda er fri for rotugras (for eksempel kveke, høymole, åkertistel), grove kulturgras (for eksempel hundegras og bladfaks) og fremmede arter (f.eks. vinterkarse, russekål, kanadagullris, kjempebjørnekjeks og kjempespringfrø). Særlig fremmedartene har stort spredningspotensiale og slike arter bør heller ikke finnes på tilgrensende arealer, iallfall ikke i store forekomster. For å unngå innvandring av fremmedarterer det en god idé om den tiltenkte blomsterenga er omgitt av plen eller andre arealer som klippes regelmessig. Dermed unngår vi også oppslag av trær og busker som skygger og i verste fall kan trenge seg inn i blomsterenga.
Mer litteratur om jord til blomstereng:
Lenker
Norske blomsterenger s.49-54 NS 3420-K|2022. Beskrivelsestekster for bygg, anlegg og installasjoner. Del K: Anleggsgartnerarbeider Statens vegvesen, handbok 761, prosesskode 1. Pkt. 74.44: Innkjøpt vekstjord/anleggsjord Tidsskriftet park&anlegg: Temahefte: Jord til grøntanlegg, 2000 - sammensetning, egenskaper og vekstenes vitalitet.
På større arealer må vi som regel bruke den jorda vi har, enten det er sand-, silt- eller leirjord. Det viktigste da er å styre unna arealer med rotugras eller fremmedarter. Om jorda er litt for næringsrik kan vi fremdeles så konkurransesterke arter som engsmelle, engknoppurt, prestekrage, rundbelg, rødkløver eller rød jonsokblom. Disse inngår i NIBIOs robustfrøblandinger som også kan brukes til pollinatorstriper på dyrka jord. På fuktige arealer vil arter som hanekam, nyseryllik og enghumleblom ha et fortrinn.
I noen tilfeller er matjorda fjerna og vi står tilbake med moldfattig undergrunnsjord, f.eks. av stiv leire. Å etablere blomstereng på slik jord kan virke håpløst, men på sikt er sjansen for å lykkes bedre enn med ugrasfull matjord på toppen. Belgvekster som rødkløver, hvitkløver, rundbelg og fuglevikke danner pålerot og kan hjelpe til å løsne leirjorda, men utfordringa er å få dem etablert. Harving med lett redskap til 3-4 cm djup når jorda er lagelig (passe vanninnhold) og spredning av tynt lag med godt omdanna, ugrasfri kompost kan være en hjelp i startfasen.
Såtid
Ideelt sett bør vi etterligne naturen og så nye blomsterenger på ettersommeren. Dette sier seg selv om enga etableres ved utlegging av friskt gras etter slått av nærliggende artsrike enger. En klar fordel med å så på ettersommeren at vi kan bruke første del av vekstsesongen til en siste mekanisk eller kjemisk brakking for å unngå oppslag av ugras etter at vi har sådd.
I praksis ønsker de fleste entreprenører og anleggsgartnere å utnytte hele vekstsesongen til såing. Så sant vi har kontroll på ugraset og arealet er klargjort året før, er det da også mange gode eksempler på vårsådde blomsterenger. I innlandsstrøk som fremdeles har stabil vinter er en annen mulighet å så seint om høsten, like før telen går i bakken og snøen legger seg i november. Da vil frøa ligge i jorda og spire på fuktigheten etter snøsmeltinga neste vår. Men sein høstsåing egner seg dårlig der vintrene er ustabile og der det er fare for erosjon gjennom vinteren.
Såmengder og såmetoder
Normal såmengde av blomsterengfrø er 0,5 -1,0 kg/daa avhengig av hvor mange storfrøa arter som er i frøblandinga. Som regel tilsetter vi frø av en svaktvoksende naturgrasblanding (sauesvingel, rødsvingel med lange utløpere og engvein) slik at total såmengde kommer opp i 2-4 kg/daa, men dette er fremdeles lite i forhold vanlig praksis ved (sprøyte)såing av større arealer med reint grasfrø. Årsaken til at vi ikke ønsker å tilsette mer grasfrø er at vi er redd for at graset skal konkurrere for mye med markblomstene. Men dette er alltid et kompromiss, for liten såmengde betyr at det sådde arealet blir liggende åpent lenger og dermed er mer utsatt for erosjon og innvandring av uønska arter. En mulig løsning kan være å så den artsrike blomsterfrøblanding (uten gras) bare i flekker (for eksempel 50 flekker pr daa a 0.25-1.0 m2). Blomsterflekkene sås for hand og dekkes med små presenninger eller finerplater før (sprøyte)såing av hele arealet med naturgras.
På grunn av liten såmengde kan det være en utfordring å så blomsterfrøet jamt. Noe bruker handholdte sentrifugalsåmaskiner med sveiv, men disse er utsatt for vind og det er en fare for separering idet frø av ulike arter kastes i ulik avstand avhengig av form og størrelse. Hvis slik maskiner brukes bør blomsterfrøet blandes med et fyllmateriale (for eksempel gammelt plenfrø som er drept ved oppvarming i steikeovn) og arealet må gås over minst to ganger i ulike retninger.
Den sikreste såmetoden er med ‘drop-seeder’ som slipper frøa ned i maskinens bredde, ikke breiere. Dette kan være ulike typer såmaskiner som brukes i landbruket, eller en handskjøvet, rundt 1 m brei ‘drop-seeder’ som ofte brukes på golfbaner. Noen maskiner slipper frøet ut rundt 20-50 cm over jordoverflaten, andre har labber som molder det ned i rader med 3-12 cm avstand. To ganger såing i kryss anbefales hvis labbavstanden er over 6 cm. Ved overflatesåing er det en fordel om maskinen har langfingerharv og valse som molder ned frøet og sørger for jordkontakt, ellers bør vi som regel kjøre over med en trommel like etter såing. Ved direktesåing i eksisterende grasmark må graset være slått helt ned på forhånd, og såmaskinen bør ha skållabber som feller frøet 1-2 cm ned i jorda.
På større arealer og i bratte skråninger er sprøytesåing (hydosåing) den meste effektive såmetoden. Blomsterfrøet (som regel i blanding med grasfrø) blir da blanda sammen med limstoff, cellulosefiber (mulch) og eventuelt gjødsel og sprøyta ut fra en tankbil. I Norge har vi begrensa erfaring med å anlegge blomsterenger på denne måten, men fra andre land rapporters blomsterfrøet spirer minst like godt som ved andre såmetoder.
Sjøl om hovedregelen er at blomstereng ikke skal gjødsles, er det ved etablering av blomstereng på moldfattig, sandjord ofte en fordel å gjødsle forsiktig i etableringsfasen. Aktuell gjødselmengde kan da være 20-30 kg Fullgjødsel 12-4-18 eller 30 kg hønsegjødsel pr daa. På mer moldrik og næringsrik jord er det ikke nødvendig å gjødsle i etableringsfasen.
Etablering av blomstereng med direktehøsta frøblandinger
I Sveits og England er det utviklet høstemaskiner som kjører over artsrike slåttemarker og børster eller slår av modent frø av flere arter samtidig. Den direkta høsta frøblandinga kan deretter sås ut nye områder, som regel etter tørking og forsiktig rensing.
NIBIO har importert to elektriske børstehøstere av typen E-beetle fra Sveits. Disse er stasjonert på Landvik ved Grimstad og Tuv ved Steinkjer og tilgjengelig for oppdrag. Fordelen sammenliknet med å høste høy fra de samme donorengene er at det blir mye mindre masse og handtere, men utfordringene er også de samme, nemlig at ikke alle arter i donorenga vil har modent frø samtidig og at det kan være en risiko for å få med uønska arter med på kjøpet.
Vær tålmodig- etablering av blomstereng tar tid.
Norske naturenger består i hovedsak av flerårige planter. Det første året setter derfor plantene kun bladrosetter, mens blomstringen kommer i gang sommeren etter. Vær klar over at enkelte planter kan trenge flere år på å vokse seg store før de blomstrer. Blomsterenga vil derfor trenge mange år på å utvikle seg. Det kan også sås inn flere arter etter hvert for å øke artsmangfoldet.