Strandeng
Foto: Morten Günther
Strandengene har trolig vært brukt til beite helt fra menneskene begynte med husdyrbruk i Norge. På grunn av regelmessige oversvømmelser av sjøvann er strandengene naturlig treløse, næringsrike og produktive. Slike områder ble i all hovedsak brukt som beite for storfe og hest, men også for sau og den øverste delen ble ofte slått. I dag er de semi-naturlige strandengene vurdert å være en sårbar (VU) naturtype.
Påvirkningen av saltvann i strandengene, gjør at vi finner klare soneringer i vegetasjonen, fra sjøen og innover mot land. I de mest saltpåvirka områdene vokser det kun planter som er tilpassa dette spesielle miljøet (bla. starr og siv). Lenger inne på strandenga, hvor oversvømmelsene er mer uregelmessige domineres gjerne grasteppet av rødsvingel. I tillegg har en gjerne også innslag av urter som fuglevikke, tiriltunge, følblom og hanekam.
I dag trues strandengene av gjengroing fordi bruken av dem har opphørt, eller fordi beitetrykket er for svakt. Nedbygging, drenering, oppdyrking, forsøpling og forurensing medfører også en trussel mot slike areal.
KONTAKTPERSON
