Naturbeitemark
Foto: Pål Thorvaldsen
Naturbeitemarkene er udyrka beitemark som er lite eller ikke gjødsla. Selv om beitemarkene deler mange arter med slåttemarkene, har beitemarkene likevel en anna utforming og delvis også et annet artsinnhold. Dette har sammenheng med hvordan husdyra beiter, påvirkningen av tråkk og effekten av den naturlige tilførselen av husdyrgjødsel. Semi-naturlig eng er vurdert å være en sårbar (VU) naturtype.
Generelt er beitemarkene mer grasdominerte enn slåttemarkene, og de har vanligvis også en mer ujevn fordeling av planteartene. Artssammensetningen påvirkes for øvrig både av klima, jordsmonn, kalkinnhold, fuktighet, hvilke husdyr som beiter i området, til hvilket tidspunkt og hvor sterkt beitetrykket er. Hvis beitetrykket blir for sterkt, vil beitemarkene bli artsfattige.
Næringskrevende arter som stornesle (brennesle) forekommer ofte flekkvis der dyra har faste hvileplasser og der det gjødsles godt opp. Mindre tråkkskader gir dessuten gode frøspiringsmuligheter, og ett- og toårige plantearter er derfor vanligere å finne i beitemark enn i slåttemark.
Vanlige gras- og halvgras i naturbeitemarker er engkvein, gulaks, rødsvingel, bakkefrytle (engfrytle) og bleikstarr. I de kalkholdige beitemarkene kan man for eksempel finne hjertegras, dunhavre og enghavre. Vanlige urter er ulike soleier og søtearter som dyra gjerne vraker, eller stikkete arter som tistler og rosebusker. Se for øvrig serien Bondens kulturmarksflora med arter for de ulike regionene (lenker).
