Hopp til hovedinnholdet

Roper varsko om askeskuddsyken

10-33-DA_20130609-174410-2

Foto: Dan Aamlid

Askeskuddsyken truer askeskogen i Europa. Ny forskning viser at epidemien som startet tidlig på 1990-tallet trolig startet med kun en eller to sporer fra en sopp fra Asia.

Får vi inn mer materiale av soppen kan den genetiske diversiteten øke, og soppen bli farligere. Dette er konklusjonen i en omfattende studie med genomsekvensering av soppen som er publisert i Nature Ecology & Evolution.

Askeskuddsyken truer 95 prosent av alle europeiske asketrær og har allerede drept eller alvorlig skadet mye av askeskogen i blant annet Litauen. Mer enn 80 prosent av unge asketrær i Norge er drept på overvåkningsflater vi har på Østlandet.

Halvor Solheim ved NIBIO er medforfatter på artikkelen og har fulgt askeskuddsjukens forflytninger i Norge hver sommer de siste ti årene.

– I Europa startet spredningen fra Polen der soppen først ble introdusert. Derfra har den spredd seg i alle retninger, og snart vil trolig sjukdommen nå alle deler av Europa hvor ask vokser, opplyser Solheim.

Han forteller at på Vestlandskysten spredde sykdommen seg med en hastighet på ca. 50 km per år.

– Sjukdommen har nå kommet så langt nord som til Trøndelag. I fjor ble den funnet på Fosen ved Reins-klosteret i Rissa kommune. Lenger nord ligger den fine askeskogen ved Hindrem naturreservat.

Prøver fra Storbritannia, Norge, Frankrike, Polen og Østerrike, viser et lavt genetisk mangfold. Mangfoldet av sopp funnet over hele Europa er bare en åttendedel av det som finnes i et enkelt japansk skogsområde.

– Å tillate noe av det asiatiske genetiske mangfoldet å komme inn i Europa, ved nye introduksjoner, har potensialet til å forverre alvorligheten av sykdommen her i Europa, sier NIBIO-forskeren. Dette kan ha potensiale for å drepe den resterende askeskogen som så langt har overlevd askeskuddsyken.

 

Formål

Studere askeskuddsjuke i Norge – årsaker, virkning og kontroll

Samarbeid: Universiteter og forskningsinstitusjoner i Danmark, Estland, Litauen, Russland, Spania og Storbritannia

Finansiering: Norges forskningsråd, EU, Norsk genressurssenter