Store fosfortap i norsk akvakultur

Fiskeoppdrettsanlegg

Foto: Ragnar Våga Pedersen.

Hvert år går rundt 70 prosent av fosforet som tilføres fiskeoppdrettsanlegg tapt. – Sløsing av en svært begrenset ressurs, sier forskere og etterlyser bedre teknologi for fosforutnyttelse og en sterkere politisk styring av næringens vekst.

Fosfor er nødvendig for alt liv, det være seg mennesker, planter eller dyr. På grunn av dette blir fosfor tilført ulike deler av matvaresystemet, og både mineralgjødsel og fiskefôr inneholder næringsstoffet.

Fordi fosforutnyttelsen hos planter og dyr er relativt dårlig, går det en del fosfor til spille, for eksempel i landbruk der overflødig fosfor akkumulerer i jord. Dette er problematisk, ettersom fosfatstein, altså den fosforrike bergarten som fosfor utvinnes fra, er en svært begrenset og ikke-fornybar ressurs.

Nylig gikk forskere fra NTNU og NIBIO sammen og kvantifiserte fosforstrømmene i det norske matvaresystemet i en vitenskapelig artikkel. I arbeidet som ble ledet av Helen A. Hamilton med flere ved Program for Industriell Økologi ved NTNU, slås det fast at fosfortapene i norsk akvakulturnæring er på høyde med fosfortapene i norsk landbruk. På bakgrunn av dette, etterlyser de nå en strengere politikk rundt veksten av norsk akvakultur, og ikke minst utvikling av ny og bedre teknologi for å fange opp og resirkulere fosforet fra det næringsrike fiskeslammet som akkumulerer på havets bunn.

 

Femdobling av næringen innen 2050

Norsk akvakultur representerer den nest viktigste næringen etter oljenæringen med tanke på eksport. Hvert år blir 12.000 tonn fosfor tilført fiskeoppdrettsanlegg i vann gjennom fiskefôr. Av dette går hele 9000 tonn til spille, enten gjennom fôrsvinn eller ved at næringsstoffet ikke tas opp av fisken og dermed forsvinner ut med fiskens avføring. 

Eva Brod, stipendiat ved NIBIO og medforfatter i artikkelen, mener dette ressurstapet er problematisk, særlig med tanke på at akvakulturen i Norge er en svært hurtigvoksende næring hvis størrelse anslås å være femdoblet innen 2050.

– Hvis det ikke utvikles ny teknologi innen den tid og oppdrettsnæringen fortsetter som i dag, ja - da vil en femdobling i næringens omfang også bety en femdobling i fosfortap. Da snakker vi plutselig om 45.000 tonn fosfor som går til spille hvert år. Fosfortap i denne størrelsesordenen vil nødvendigvis virke inn på ressursproblemet i og med at fosfatstein er en ikke-fornybar og begrenset ressurs, sier Brod.

– Dessuten vil jeg jo anta at en akkumulasjon av fosfor på havbunnen kan være negativt for vannkvaliteten på sikt hvis ikke det gjøres noe med. Østersjøen har jo eutrofiert, hvorfor skal ikke norske fjorder og hav stå overfor samme risiko når fosforkonsentrasjonen blir for høy? legger hun til.

vekstforsøk_fotoevabrod.jpg
Stipendiat Eva Brod har funnet ut at fiskeslam fungerer ypperlig som gjødsel. Her er ett av vekstforsøkene hennes der vi ser raigras som er blitt gjødslet med fiskeslam og andre fosforrike avfallsprodukter. Pottene i forgrunnen er blitt høstet, mens de i bakgrunnen er ikke høstet ennå. Foto: Eva Brod.

Fiskeslam ypperlig som gjødsel

Mye av det tapte fosforet slippes som sagt ut med fiskens avføring og legger seg på havets bunn i form av fiskeslam. Fiskeslammet er næringsrikt og kan brukes som gjødsel, men først må det gjennom grundig behandling. Dette er ingen enkel prosess.

– Vi kaller det for fiskeslam, men egentlig er det veldig møkkete vann som blant annet inneholder mye fosfor. For å få tak i næringsstoffene, må vi filtrere vannet slik at vi får en tykkere masse. Og så må slammet fra havet avsaltes fordi landbruksjord ikke tåler så mye salt, sier Brod.

– I tillegg må vi være sikre på at vi har med et trygt produkt å gjøre, altså at slammet er hygenisert og fri for antibiotika. Foreløpig finnes det ikke god nok teknologi for å få til alt dette på en tilfredsstillende og økonomisk måte. Det håper jeg det blir en endring på, fordi fiskeslam fungerer helt utmerket som gjødsel, sier hun.

Dette vet hun i og med at hun nylig gjennomførte vekstforsøk med bruk av nettopp fiskeslam, da fra settefiskanlegg på land. Fisk som blir avlet frem i settefiskanlegg, lever nemlig i ferskvann og tilføres ikke antibiotika. Det fosforrike slammet er derfor enklere å få tak i enn dersom det har sitt opphav i saltvann.

– Når anlegg på land renser vannet sitt, sitter de igjen med, litt avhengig av hva slags teknologi de bruker, et produkt som er pulverisert. Det er dette produktet jeg benyttet meg av i mine vekstforsøk. Jeg testet det fosfor- og nitrogenrike pulveret på planter for å finne ut hvordan det fungerte som gjødsel. Resultatene fra forsøket viste at det fungerte kjempebra, absolutt på lik linje med tradisjonell husdyrgjødsel, forteller hun.

 

Fosforsløsingen må ta slutt

Så hvorfor setter ikke næringen selv inn ressurser for å gjenvinne fosforet som befinner seg i slammet på havets bunn?

Stipendiat Eva Brod mener det skyldes økonomi.

– Fosfor fra fiskeslam er foreløpig altfor dyrt å fange opp til at det er lønnsomt, noe som blant annet skyldes den lave prisen på fosfatstein.  Selv om fosfatstein er en begrenset ressurs, tror jeg det vil ta lang tid før det øker såpass mye i pris at det blir billigere å resirkulere fosfor som allerede er i omløp, sier hun.

– Det vi trenger er noen som utvikler en teknologi som muliggjør gjenvinning av fosfor fra fiskeslam slik at vi får slutt på sløsingen.  I tillegg er det utrolig viktig at beslutningstakere som styrer veksten av akvakulturnæringen kommer sterkere på banen. En femdobling av næringen før ny teknologi for ressursutnyttelse er på plass, er helt sprøtt i et samfunn der tanken er at bærekraftig bioøkonomi skal overta for oljeøkonomi. Slik akvakulturnæringen fremstår i dag, er den alt annet enn bærekraftig. Dette må det gjøres noe med. Fosfor fra akvakulturnæringen bør snarest mulig inngå i et kretsløp på lik linje med det fosfor fra landbruksnæringen gjør, sier hun. 

KONTAKTPERSON
Les mer:

 

Øvrige kontaktpersoner:

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.