Spredningen av krekling i Nord-Norge – en økologisk utfordring

Kreklingen (Empetrum nigrum) er kjent for sine blanke svarte bær som er rike på antioksidanter. Planten er imidlertid også en kilde til økende bekymring.

I løpet av de siste 50 årene har hei- og viddeområder i det nordlige Fennoskandia gjennomgått betydelige endringer. Dvergbusker som røsslyng og blåbær, som en gang omfattet henholdsvis 60 og 35 prosent av sine respektive hei- og viddeområder, utgjør nå mindre enn 25 prosent. Krekling har blitt den dominerende planten i nesten alle typer hei- og viddeområder.

Siden tidlig på 2000-tallet har forekomsten av krekling økt med gjennomsnittlig 60 prosent. Denne endringen har ført til det som kan beskrives som en «grønn forørkning», der landskap gjøres om til vidstrakte områder med krekling.

Prosjektet MONEC («Bør vi forvalte en vill plantes økosystem-bjørnetjenester?») har spilt en ledende rolle i forskningen på disse økologiske endringene. I samarbeid med reindriftsnæringen og andre interessegrupper, har forskerne de siste årene studert kreklingens ekspansjon i tjue reinbeitedistrikter i Troms og Finnmark.

– Ved å sammenligne dagens vegetasjon med undersøkelser fra 1970-tallet og 2003 har vi fått verdifull innsikt i hvordan disse områdene har endret seg, sier Kari Anne Bråthen, prosjektleder og professor i økologi ved UiT Norges arktiske universitet.

– Vi forventet at mangfoldet av plantearter – urter, blomster, gress, planter som er viktige matkilder for en rekke dyrearter – ville øke med et varmere klima. Men det var ikke det vi fant. Det er bare vedaktige arter som har fått økt forekomst, og krekling er nå den klart dominerende planten i de områdene vi har undersøkt på nytt.

Flere økologiske dynamikker i spill

Kreklingens spredning sammenfaller med klimaendringene, men flere typer økologisk dynamikk kan også bidra til utbredelsen.

– Det er særlig verdt å merke seg at spredningen er uavhengig av beitetrykk. Det utfordrer tradisjonelle oppfatninger om at naturlig beiting er effektiv vegetasjonskontroll, sier Bråthen.

– Klimaendringene kan bidra til at kreklingen sprer seg ved å skape forhold som er gunstige for vintergrønne arter, med lengre vekstsesonger og mildere vintre.

Når det er sagt, skulle man tro at varmere og lengre vekstperioder ville være til fordel også for andre vintergrønne arter i regionen, for eksempel tyttebær. Dette ser imidlertid ikke ut til å være tilfelle i kreklingdominerte områder.

En forklaring på dette er at kreklingen har biologiske egenskaper som hjelper den med å ekspandere. Blant annet er planten klonal, det betyr at den formerer seg vegetativt og derfor sprer seg raskt over store områder.

Planten ser også ut til å trives under tøffe forhold, og frigjør biokjemikalier som hemmer nyetablering av konkurrerende planter. Denne undertrykkelsen av andre plantearter skaper betydelige utfordringer når man ønsker å gjenopprette og bevare ulike økosystemer.

Bra for noen, ikke for andre

I Norge blir kreklingbær ofte brukt i syltetøy, saft og desserter. De blir også verdsatt for sitt helsefremmende potensial.

Plantens raske spredning reduserer imidlertid det biologiske mangfoldet, og gjør at det dannes store, homogene områder uten den variasjonen disse økosystemene en gang hadde. Dette gir klare utfordringer for dyr på beite, siden planteetere som reinsdyr må gå forbi mye mer krekling enn før for å finne egnet mat.

– Reinsdyr i Norge og andre nordlige regioner har kreklingblader og kreklingbær som en del av kostholdet, spesielt når det er sparsomt med annen mat, sier Bråthen.

– Bærene gir litt næring, men bladene har lavt næringsinnhold. Derfor er det ikke en foretrukket beiteplante for reinsdyr, hvis de kan velge.

Victoria Gonzalez, rådgiver ved NIBIO Svanhovd, fremhever en annen effekt av ekspansjonen.

– Kreklingens dominans reduserer mengden av tilgjengelig habitat for pollinerende insekter, sier hun.

– I motsetning til blomsterplanter, som er avhengige av at insekter pollinerer dem, spres kreklingpollenet med vinden. Planten produserer derfor ikke nektar for å tiltrekke seg bier og andre pollinatorer. Dette kan føre til en kaskade av effekter. Det påvirker arter som er avhengige av disse insektene – og dermed hele det økologiske samspillet mellom dem.

Allelopatiske kjemikalier blir værende i jorden

Detaljerte observasjoner fra MONEC-prosjektet understreker hvor sterkt krekling påvirker økosystemer gjennom sine allelopatiske egenskaper: Kreklingbladene frigjør kjemikalier som forstyrrer en rekke andre organismer.

– Hvis disse kjemikaliene blir værende lenge i jorda, kan det hindre tilbakevekst av planter og gjøre økologisk restaurering utfordrende i områder der krekling har vært dominerende. Denne hemmende virkningen kan vare ved selv etter at kreklingplantene er fjernet, da jorda forblir ugunstig for andre arter, sier Gonzalez.

For å håndtere disse økologiske endringene anbefaler hun proaktive tiltak, spesielt i viktige beiteområder.

– Kontrollerte branner har, når de gjennomføres riktig, vist lovende resultater når det gjelder å redusere utbredelsen av krekling, sier hun.

Fysisk fjerning av kreklingplanter er en annen metode som kan hindre at arten etablerer seg i nye områder, spesielt hvis ungplanter fjernes fra områder der krekling fortsatt har en begrenset tilstedeværelse.

– Vi har også eksperimentert med måter å beskytte ulike planteområder på og forbedre jordhelsen ved å bruke naturlig gjødsel som tang og husdyrgjødsel. Målet her er å fremme veksten av varierte plantearter, og kanskje øke økosystemenes motstandskraft mot krekling, sier Gonzalez.

Proaktiv forvaltning kan vise seg å være økonomisk fordelaktig.

– Beregninger viser at kontrollerte branner kan gi besparelser som er større enn kostnadene til tilleggsfôr over et tiår, og at de dermed kan være til fordel for reindriftsnæringa, sier Bråthen.

Samarbeid er nøkkelen til vern

Selv om det finnes noen tiltak, er det vanskelig å begrense den stadig økende utbredelsen av krekling i Nord-Norge. Å forstå artens vekstprosesser er avgjørende for å utvikle mer effektive bekjempelsesteknikker.

– Det er viktig å samkjøre økologisk vern med praktiske mål for arealforvaltningen, sier Bråthen.

– Samarbeid mellom interessenter, inkludert reindriftsutøvere, forskere, naturvernere og beslutningstakere, må til skal vi komme frem til enhetlige og bærekraftige løsninger.

Den komplekse dynamikken rundt kreklingens vekst understreker behovet for en informert og koordinert innsats som ivaretar økologiske, økonomiske og kulturelle prioriteringer. Etter hvert som kreklingen sprer seg, er forebyggende og forskningsbaserte tiltak, og involvering av lokalsamfunn, avgjørende for å beskytte økosystemene.

– Målet er ikke å utrydde kreklingen, men å sikre at landskapet, spesielt i områder der kreklingen ennå ikke dominerer, fortsetter å legge til rette for naturlig mangfold og nødvendige økosystemtjenester, sier Bråthen.

– Dette er viktig, ikke minst med tanke på den forsikringen som plantemangfoldet i disse økosystemene representerer i møte med klimaendringer. Planter gir mat til reinsdyr og ville planteetere. Områder der urter og gress trives, har betydelig verdi og bør skjermes mot spredning av krekling.