Hopp til hovedinnholdet

Slik kan du sanke tang og tare til matbordet

lihi_20210605-DSC_1923-2_cropped

Skal vi øke jordas matsikkerhet bør vi i større grad utnytte havets ressurser. Forskerne vil gi oss mer kunnskap om tang og tare - hvilke arter vi kan sanke til mat og hvilke arter vi bør være mer forsiktige med. Foto: Liv Jorunn Hind

70 % av jordkloden består av hav. Likevel kommer bare rundt 2 % av verdens matenergi fra havet. Skal vi øke jordas matsikkerhet bør vi i større grad utnytte de mulighetene som ligger i havet, mener forskerne. Vi begynner med tang og tare. Begge deler kan du lett sanke selv!

Makroalger, eller tang og tare, er en stor og variert gruppe. I norske farvann finnes rundt 500 ulike arter, og på verdensbasis er det beskrevet mellom 10 000 og 20 000. De fleste makroalgene kan deles inn i tre grupper basert på farge: rødalger, grønnalger og brunalger.

I prosjektet ALGEBRA har forskerne i NIBIO løftet fram de vanligste makroalgeartene som finnes i norske farvann.

 

Økende interesse for makroalger

– Vi ønsker å formidle hvordan spiselige alger i Norge smaker, hvor de vokser og hvordan de ser ut. Slik kan folk kjenne dem igjen når de går i fjæra for å høste alger selv, sier NIBIO-forsker Hanne Mæhre.

– Siden mange er usikre på hva algene kan brukes til, har vi også laget noen matoppskrifter for å gjøre bruksområdene til makroalger mer kjent for folk flest.

Vekstforholdene og hvilke alger som finnes i et område, avhenger av faktorer som lys, temperatur, havstrømmer og mengden av tilgjengelige uorganiske forbindelser. Alt dette gjør at innholdet av næringsstoffer varierer mye både mellom ulike arter, gjennom året og mellom ulike områder. Smaken og teksturen varierer også i stor grad mellom de ulike artene.

– I dag er det mest vanlig å bruke makroalger til mat i Øst-Asia. Sør-Korea, Kina og Japan står for størstedelen, med et daglig forbruk på henholdsvis 94, 38 og 2,5 gram makroalger per person, forteller Mæhre.

– I Europa er forbruket svært lavt i dag, men historisk sett har makroalger også vært en del av europeisk kosthold, både til mennesker og husdyr. Også i Europa opplever vi nå større interesse for å utnytte mangfoldet i havet.

 

Utvis forsiktighet ved sanking til mat

Som ved sanking av bær, ville planter og sopp, er det viktig å utvise forsiktighet når man skal høste makroalger til mat. Tang og tare tar opp skadelige stoffer som jod og tungmetaller fra sjøvannet. Generelt er det brunalgene som grisetang, blæretang, sukkertare og butare, som samler mest av de helsefarlige stoffene. Men det er store variasjoner mellom både arter, voksested, alder og årstider. Fingertare er et godt eksempel på en brunalge man ikke bør sanke til mat.

– Generelt sett er ikke tungmetaller i tang og tare et stort problem i Norge. Det skyldes at vi ikke har så mye tungindustri som slipper ut slike stoffer i havet. Likevel er det lokale variasjoner, og det kan være lurt å være før-var når det gjelder inntak av brunalger, sier Mæhre.

– Jod kan særlig være et problem i sukkertare. Det er et paradoks siden denne algen har fått mye fokus i Norge, både når det gjelder bruk og kommersiell produksjon. Sankere bør utvise forsiktighet ved bruk av denne taren. Det gjelder også fingertare og stortare som er i samme familie.

Rød- og grønnalger har generelt mye lavere nivå av jod enn brunalger. Når man skal ut på tangsanking med kniv og bærenett, bør man holde seg til arter man kjenner og vet er trygge. Forskeren mener man kan begynne med arter som søl, vanlig fjærehinne, grisedokke og havsalat.

– Man bør unngå å høste i nærheten av kloakkutslipp, havner, elver og forurensete fjorder. Sank bare helt friske alger. Det beste er å sanke fra vannet, ikke av det som ligger tørt på stranda. Algene må rengjøres godt i sjøvann ved innsamling. De kan også vaskes i drikkevann, men da rett før bruk siden ferskvannet reduserer makroalgenes holdbarhet, forteller Mæhre.

 

Bærekraftig næringskilde

– Siden makroalgene vokser i havet, trenger de hverken jordbruksareal eller ferskvann for å vokse. Dette gjør dem til mer bærekraftige alternativer til mat og fôr enn mange landplanter, sier Mæhre.

I takt med at bruken av makroalger har gått ned i årenes løp, har også mye av kunnskapen om disse ressursene gått tapt. For å kunne øke bruken på riktig måte, er det derfor viktig å øke kunnskapen om disse råvarene blant folk flest.

– Vi har hatt et ønske om å gjøre artskunnskap mer tilgjengelig for folk. I tillegg har vi foreslått mulige bruksområder slik at terskelen for å prøve nye ting blir lavere, forteller Mæhre.

I ALGEBRA-prosjektet har NIBIO, i samarbeid med Tuvsjyen AS, laget prototyper på forskjellige produkter. De har også gjennomført prøvesmaking. Hensikten har vært å tilrettelegge for økt bruk av lokale tang- og tarearter til matbordet.

– Blant annet kan du lage aioli med havtrøffel, algepesto, chips av søl, vegansk godteri, alger i salat, sjøsalat, eller kryddermix med alger, sier forskeren.

 

Disse algene kan du sanke til matbordet

HAVSALAT

Havsalat (Ulva sp.) er en bladaktig marin grønnalge. Den vokser på steingrunn langs hele kysten fra de små fjærebassengene i strandsonen og ned til ca. 20 meters dyp. De grønne bladene har en liten klebeskive som setter seg fast på steiner og fjell langs kysten. I Sør-Norge kan man finne havsalat hele året, men i nord er den bare å se i de varmere månedene. Havsalaten kan vokse veldig raskt under gunstige miljøforhold og ved hjelp av akvakultur kan det være aktuelt å dyrke havsalat både til mat og fôr. Havsalat har høyt karbohydrat- og proteininnhold, lite fett og høyt mineralinnhold. Fersk havsalat har myk tekstur og sterk smak som beskrives som frisk sjø, litt bitter og med hint av grønne urter. Ved tørking oppkonsentreres disse smakene samtidig som en bitterhet kommer frem, spesielt dersom tørket havsalat kokes.

Makroalge: Havsalat
Havsalat. Foto: Ralf Rautenberger

SØL

Søl (Palmaria palmata) er en makroalge som tilhører gruppen rødalger. Den har et hovedblad som går ut til en hefteskive via en liten stilk. Til hovedbladet har den flere avrundede bladspisser med to eller tre fliker, som gjør at den kan minne om en hånd eller en palme. Hefteskiven holder algen fast på stein eller fjell. Søl tåler kulde svært godt og har en vid utbredelse på den nordlige halvkule. Den har lang historie som både mat og dyrefôr og er rik på vitaminer, mineraler og protein. Smaken av søl avhenger av måten den tilberedes på, ved tørking får den en smak av lakris og bacon og ved risting får den en mer nøtteaktig smak.

Palmaria palmata - Søl
Søl. Foto: Ralf Rautenberger

VANLIG FJÆREHINNE

Vanlig fjærehinne (Porphyra umbilicalis) er en vanlig rødalge som finnes langs hele norskekysten. Algebladet vokser ut fra et navleformet feste som er sitter på blåskjell eller tang, herav navnet «umbilicalis», som betyr «med navle». Fjærehinne er rik på protein, vitaminer, mineraler og omega-3. I Storbritannia og Irland spises fjærehinne på tradisjonelt vis, enten stekt eller på og i brød. I Norge er den mest kjent som nori, de tynne flakene som brukes i sushi. Algen har vært dyrket i Kina og Japan i lang tid, og det er også satt i gang prosjekter for å dyrke den i Norge. Nori har en mild smak som minner om muslinger, østers og oliven. Når den ristes i ovnen, blir smaken mer nøtteaktig.

Vanlig fjærehinne. Foto: Ralf Rautenberger
Vanlig fjærehinne. Foto: Ralf Rautenberger

GRISETANGDOKKE (TRØFFELTANG)

Grisetangdokke (Trøffeltang) (Vertebrata lanosa) er en liten rødalge som er litt spesiell på flere måter. Denne algen vokser ikke på fjell eller stein, men symbiotisk sammen med og på brunalgen grisetang, hvor man finner den som tette, mørke rødbrune tuster på opptil 7 cm. I Norge finner man denne arten langs kysten fra Lindesnes til Nordkapp. Denne algen har vakt oppmerksomhet som matalge i flere land på grunn av den karakteristiske smaken og aromaen som minner om hvite trøfler, kombinert med den litt salte og mineralske smaken av østers. Grisetangdokke blir derfor ofte kalt trøffeltang. Algen er spesielt rik på protein og inneholder også en del av omega-3-fettsyren eicosapentaensyre (EPA), som er en av fettsyrene som forbindes med gunstige helseeffekter.

Grisetangdokke. Foto: Ralf Rautenberger
Grisetangdokke. Foto: Ralf Rautenberger

Brunalgene du bør være litt mer forsiktig med

Kommersielt har brunalgene sukkertare og butare fått stor oppmerksomhet i Norge. Forskeren mener likevel private sankere bør følge gode råd om en mer konservativ holdning til høsting av slike alger, noe også Mattilsynet anbefaler. Etter hvert som vi lærer mer om makroalger og deres innholdsstoffer i Norge og Europa, vil vi trolig få mer presise anbefalinger for konsum av makroalger.

 

BUTARE

Butare (Alaria esculenta) tilhører brunalgene. Butaren er lett å skille fra de andre makroalgene ved at den er den eneste som har midtribbe. Denne er en forlengelse av stilken og vokser i flere år, mens lamellene som vokser ut av midtribben blir nydannet hvert år. Stilken sitter på et sterkt festeorgan som forankrer algen godt på fjellgrunn. Det vitenskapelige navnet betyr «spiselige vinger» og henspiller på at lamellene på midtribben flakser som vinger under vann. Butare vokser best ved litt værutsatte områder og tåler ikke temperaturer over 16°C. Den er rik på protein, karbohydrater, mineraler og vitaminer. Smaken er søtlig på grunn av sukkerarten mannitol og den har også en mild smak av sjø. Arten vokser raskt og er allerede etablert innen kommersiell algedyrking i Norge.

Butare. Foto: Ralf Rautenberger
Butare. Foto: Ralf Rautenberger

SUKKERTARE

Sukkertare (Saccharina latissima) er trolig en av Norges mest kjente makroalger. Den finnes langs hele norskekysten, og er også i startfasen for kommersiell dyrking. Sukkertaren har fått navnet sitt på grunn av sukkeret mannitol og aminosyren alanin, som begge smaker søtt. Andre smaker er mild umami, salt, frisk sjø og grønne grønnsaker. I likhet med de fleste brunalgene er den rik på alginat, som kan brukes som fortykningsmiddel, stabilisator og geleringsmiddel. Sukkertare har en relativt enkel struktur, med et lite festeorgan som holder taren fast til enten fjell eller skjell og småstein. Algen har en kort og tynn, bøyelig stilk som sørger for at den ikke rives løs av bølger. På stilken sitter et båndformet gulbrunt blad som er bølget i kanten og kan bli 2-4 meter langt.

Sukkertare. Foto: Ralf Rautenberger
Sukkertare. Foto: Ralf Rautenberger

BLÆRETANG

Blæretang (Fucus vesiculosus) er en brunalge som er lett å skille fra andre makroalger. De flate bladene er olivengrønne til brune, mens den tydelige midtribben har noe lysere farge. På hver side av midtribben sitter det ovale luftblærer, som dannes parvis hvert år. Både det norsk og det latinske navnet viser til disse blærene. Blæretangen vokser i store bestander i tidevannssonen langs hele norskekysten, og finnes gjerne sammen med andre tangarter som grisetang, sagtang og spiraltang. Studier viser at blæretangen inneholder mye tanniner, som har antioksidantegenskaper. Smaken av blæretang er beskrevet som mild umami, aromaen av ristet brød, syrlig og bitter.

Blæretang
Blæretang. Foto: Ralf Rautenberger

 

12-14.jpg

 

Makroalger
Sursild med alger

Tradisjonsrett med ny vri. Sursilden lages på tradisjonelt vis og biter av fersk eller tørket søl eller blæretang tilsettes etter smak. Silden blir best om den får stå i kjøleskap i noen dager før bruk, og søl gir en fantastisk rødfarge til laken.

Lake

2 dl eddik 7 %

3 dl sukker

4 dl vann

Pepper, sennepsfrø, nellik (bruk gjerne en pose sursildkrydder fra butikken)

100 g spekesild

33 g løk

5 - 10 g tørket søl eller blæretang

Klipp eller riv tørket søl i små biter. Overfør ønsket mengde søl til sursildlaken. Skjær spekesildfileter og løk i passende biter. Ferdig sursild med søl.

1667984718383_cropped.jpg
Klipp eller riv tørket søk i småbiter og overfør ønsket mengde til sursildlaken. Foto: NIBIO

 

1667984593238_cropped.jpg
Sursild med søl. Foto: NIBIO

 

Veganske scones med nori

Kjappe scones, eller te-kaker, passer perfekt til kveldsmat og spises med fordel mens de fremdeles er litt lune. Algetilsetningen i denne oppskriften baseres på nori-ark som man kan kjøpe i de fleste større dagligvarebutikker.

380 g hvetemel

9 g revet nori (3 store ark)

35 g bakepulver

Litt salt

115 g fryst margarin

350 ml barista havredrikk

20 ml sitron- eller limesaft

Til topping:

30 ml smeltet usaltet margarin

1-2 g revet nori (1/2 ark)

FREMGANGSMÅTE:

Forvarm ovnen til 230°C

Hell sitron-/limesaft i havremelka, rør og la stå i noen minutter, det vil dannes små klumper

Riv ½ nori-ark og tilsett til smeltet margarin. Sett til side på et varmt sted til det skal brukes

Bland de tørre ingrediensene (mel, revet nori, bakepulver, salt) i en bolle

Kutt den fryste margarinen i 3 cm terninger og tilsett dem til melblandingen. Smuldre margarinen i melet til «deigen» er jevn. Tilsett havremelken og bland alt med hendene eller en tre-skje

Strø mel på bakebordet og hell deigen over. Kna i 2-3 min til du har en fast ball. Rull deigen ut til et rektangel, og fold den sammen i tre deler. Rull ut til et rektangel igjen og gjenta foldingen (dette gir fine lag i de ferdige sconesene)

Kjevle ut deigen til den er ca. 1-1,5 cm tykk og stans ut 6-7 cm runde «leiver» (bruk et glass). Pass på å ikke vri glasset når du løfter det opp – dette vil gjøre at du ikke får tydelige lag i sconesene

Sett rundingene på et stekebrett dekket med et bakepapir. Pensle dem med nori i smeltet smør (fra punkt 3.) Stek sconesene i 12-15 min til de er gyllenbrune

Kjøl ned og nyt dine scones (gjerne litt lune) med myk ferskost eller smør og ost

IMG_20230209_201555_cropped.jpg
Ingredienser til veganske scones. Du kan bytte ut nori fra butikken med vanlig fjærehinne fra havet. Foto: NIBIO
20230210_112157_cropped.jpg
Frister det med scones med nori til kaffen? Foto: NIBIO

 

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.