Selger gårdsmelk fra Norges minste meieri

Det er august. Sommervarmen holder stand, og Gudbrandsdalen viser seg fra sin vakreste side. Jeg og den snart tjue år gamle Toyota Corollaen girer ned og stiger opp Sødorpvegen på solsida av Vinstra, etter å ha passert Ringebu og Hundorp. Fra Bratta er det vidt utsyn ut over det knallgrønne og frodige jordbrukslandskapet, med skog, korn og gras, veier, driftsbygninger – og et grustak langt der nede ved Lågen.

Langs veien dukker det opp et selfie-skilt: #norgetrengerbonden. Et par svinger senere ligger gården Uppigard Skoe. Jeg parkerer foran låvebrua, og med et smil – og et fast håndtrykk – blir jeg ønsket velkommen til gards.

Etter en deilig middag, med grønnsaker og kjøtt fra gården, går turen videre til setra, der jeg skal være med på fjøsstellet og tilbringe to døgn sammen med 16 kyr, en kvige og tre kalver av rasene norsk rødt fe (NRF), jersey og sidet trønder- og nordlandsfe (STN).

Ødhumbla gardsmjølk med egen melkebutikk på tunet

Det unike med Ødhumbla er at Jørn, Berit og kuene tilbyr fersk, lavpasteurisert melk – rett fra kua til forbruker. Et eget abonnement gir kundene tilgang til ei salgsbu for gardsmjølka på gården.

− Gjennom samarbeid, lokal foredling, naturlig fôr, og med en variert flokk av melkekyr har vi fått fram melk av høy kvalitet, forteller Jørn.

− På denne måten får både den kvalitetsbevisste og den proteinhungrige mulighet til å få tak i melk med naturlig fett og protein, slik mange ønsker seg i dag.

Lavpasteurisert melk fra Norges minste gårdsmeieri

I starten var det ikke opplagt at det skulle kunne være lønnsomhet i å selge lavpasteurisert melk direkte fra gården. Men etter at investeringen i pasteur- og meierilokaler – som ble tatt i forbindelse med en tidligere satsning på produksjon av den indiske osten paneer – ble det plutselig aktuelt for Jørn og Berit å satse på den opprinnelige ideen med gårdsmelk. Logo og navn var tidlig klart – kua på emblemet måtte jo være den vakre STN-kua og navnet Ødhumbla kommer av Audhumbla, ei mytologisk ku og et av de første vesenene som ble til ifølge den norrøne skapelsesberetningen.

Jørn forklarer at kundene kan velge mellom å betale med Vipps eller kor, og at det stort sett går greit med selvbetjening. Omtrent 50 abonnenter har vært innom ordningen siden den startet opp i mai 2024.

Tirsdager og torsdager transporters melken fra setra ned til gårdsmeieriet for hurtig og skånsom pasteurisering (72 °C i 15 sekunder) i det som kanskje er Norges minste meieri. Melken er ikke homogenisert, og fettinnholdet varierer ut fra hva kyra har på menyen. Som regel ligger det mellom fire og fem prosent.

Rett før jeg skal fotografere beboerne på gården kommer en av de faste kundene kjørende. Hun parkerer bilen, går inn i den vesle salgsbua, tar ut et par flasker gårdsmelk av kjøleskapet, betaler og smiler fornøyd når vi spør henne om hvordan opplegget fungerer.

− Skal du ha ferskere melk må du kjøpe deg ku

Prinsippet er enkelt: Foredling av egen melk på gården. Alt har gått veldig bra. Det hele er ganske nedpå; det er ingen stor produksjon; «et svært begrenset opplag», som Jørn sier. Skal man dømme etter tilbakemeldingene jeg hørte under oppholdet, har Ødhumbla gardsmjølk fått en svært god mottagelse. Alt som produseres omsettes lokalt – i midtre deler av Gudbrandsdalen.

Det startet med at en kafé på Vinstra, men også Spar-butikken ville selge melken.

− I starten var det veldig moro når vi med én gang fikk respons fra forbrukere av typen: ‘Herregud, så god den melken er!’, sier Berit stolt.

− Det var da vi merket at vi virkelig hadde kommet i gang.

− Ja, jeg kan stå og si at: ‘På denne flaska er det 16 kyr. Jeg vet navnet på dem, når de ble født, hvordan de ser ut og hva de har i fôret sitt’, skyter Jørn inn.

− Mange av ungene i barnehagen har sagt at de vil ha melk fra Ødhumbla, sier Berit.

− Det er jo ekstra viktig for dem som er i aktiv vekst, supplerer Jørn.

− Spar var helt fenomenale. De ville gjerne være med på dette. En veldig positiv butikksjef har ganske mye å si. Butikken tar seg av returflasker som vi så henter ved neste levering.

Jørn er dessuten engasjert i Reko-ringen Midt-Gudbrandsdalen som leverer ut varer både på Ringebu og Vinstra.

– Reko-ringen er kjempefin for oss som produsenter. Det er en enkel måte å få omsatt varene sine på, uten å måtte gå gjennom masse systemer og styr, sier Jørn i et intervju med lokalavisa Dølen.

– Omsetningen gjennom Reko-ringen kan potensielt utgjøre en god del. Dessuten er det viktig å få prata med folk. Jeg tror folk er glade for å få den ferske, gode maten. Melka vår ble jo produsert i går.

– Og som vi sier: Skal du ha ferskere melk, må du kjøpe deg ku.

Populært med lokalprodusert melk

Kundene er lokale bakerier, fjellstuer og høyfjellshotell, men også privatpersoner – gjerne yngre par med unger, som har gjenoppdaget denne «ekte mjølka». Jørn forteller at han har flere kunder som påstår at de godt kan drikke den lokalproduserte melken, men at de ikke tåler kjøpemelk like godt.

− Det kan hende at homogeniseringa og den ekstra prosesseringa på meieriene kanskje gjør at kroppen vår ikke kjenner igjen, og kanskje reagerer negativt på, produktene i melken, sier han.

− Jeg er vant med å drikke melk rett fra tanken, og har ikke drukket pasteurisert melk før nå de siste årene, etter at vi startet Ødhumbla.

− Da jeg vokste opp tok vi upasteurisert melk fra tanken, og drakk den. Ja, det er jo naturlig innhold av bakterier – men det er så lite at kroppen bare har godt av det. Jeg tror det er med på å bygge immunforsvar, sier Jørn.

− Men, det er klart, om du en varm sommerdag tok med deg et spann melk til Lillehammer, og ikke hadde kjølebag i bilen, ja, da ville bakteriene florere.

I motsetning til i enkelte europeiske land er det ikke tillatt med kommersielt salg av ikke-pasteurisert melk i Norge.

Med mastergrad fra NMBU går papirarbeidet lettere

Jørn har en mastergrad i husdyrfag fra NMBU mens Berit er utdannet biologilærer med mastergrad fra samme universitet. De traff hverandre mens Jørn arbeidet som husdyrfaglærer på Mo og Jølster videregående skole i Sogn og Fjordane. Deretter fikk Berit jobb som museumspedagog på Maihaugen på Lillehammer og Jørn arbeidet som produksjonsrådgiver hos Tine og senere med optimering av kraftfôr for selskapet Norgesfôr fram til de reiste tilbake til Vinstra for å ta over gården i 2015. Etter hvert fikk Berit jobb som naturfaglærer ved Vinstra videregående skole.

Berit har selv vokst opp på gård, og hun var i utgangspunktet mer interessert i et liv uten gårdsbruk. Men, når det først ble bestemt at de skulle ta over gården Uppigard Skoe på Vinstra ser de også på utdanningen fra NMBU som en stor fordel for mye av det administrative arbeidet på gården.

− Det at vi fikk anledning til å ta høyere utdanning før vi tok over gården har gjort at vi også har fått gjennomført flere ting – nettopp fordi det er så mye papirarbeid, datasystemer og søknadsskjema involvert i gårdsdriften, sier Berit.

For i landbruket er det en rekke tidsfrister og skjemaer som skal fylles ut og leveres i rett tid.

− Vi kvier oss ikke for å lære et nytt dataprogram eller å søke etter kunnskap – vi er ikke allergiske mot papirarbeid, som jo mange gårdbrukere kan være.

Familiejordbruket er en lagidrett

Kanskje har Berit og Jørn gått mer motstrøms enn mange andre bønder i samme bransje, som har satset på større fjøs og innendørs mekanisering, slik som melkeroboter.

− Da vi tok over gården var vi litt framme i skoa, som vi sier, og fôra intensivt for å få kua til å produsere mest mulig, sier Jørn.

Ulempen med å satse stort er at man trenger større spredeareal og kanskje må leie melkekvoter. Samtidig øker kostnadene til innsatsfaktorer som fôr, strøm og diesel.

− Du gjør deg ganske sårbar, ikke sant. Det har jeg lagt merke til, forteller Jørn.

− Det var noen sånne verdivalg vi tok. Vi bestemte oss for ikke å videreføre å leie melkekvoter, og ikke fortsette å leie jord. Vi ville kun benytte oss av gårdens egne ressurser, sier Berit.

− Som vi brukte å si på Maihaugen: For én ku trenger du så og så mye gras og så og så mye spredeareal for møkk – for det skal jo på en måte henge sammen.

− Det er sikkert artig med 60 kyr, men ikke like artig når du sitter igjen med samme netto som en annen gjør med 16 kyr. Du må kjøre enda mer møkk og du må kjøre enda mer fôr, sier Jørn.

− Det blir en ond sirkel. Det blir en form for bondefangeri, når driftsplanen er basert på helt andre tall enn det du ender opp med.

Resultatet ble at de satset, men på en mer tradisjonell melkeproduksjon og i mindre skala.

− Det er en lagidrett dette her. Det er et familiejordbruk vi driver. Jeg er avhengig av at både mor og far, Berit og ungene er med og hjelper til, sier Jørn.

− Det gjør også at hele systemet er mer robust, for det er flere som vet hvordan ting fungerer. Til sammenligning med gårdsbruk der det kanskje bare er én bruker.

Mer harmoniske dyr gir mer harmoniske mennesker

Når dyra er på setra om sommeren er det Randi, moren til Jørn, som tar seg av fjøsstellet, og Ola, faren, hjelper til med å kjøre traktor og gjennomfører annet vedlikehold på gården.

Jørn forteller at han har blitt mindre risikovillig med årene, men at opplegget de har nå – med færre dyr, et tradisjonelt båsfjøs og mer manuelt arbeid – fungerer.

− Vi tildeler fôret manuelt, og har kanskje gjort det hele mer tungvint for oss selv. Men samtidig vet vi at når vi er ferdige med stellet så er kyra mjølka og det bugner på fôrbrettet. Neste gang vi kommer innom fjøset vet vi at dyra har det de trenger, og at det ikke er noen maskiner eller maskindeler som har satt seg fast noe sted.

− Det gjør noe med både lynnet til dyra og stemningen i fjøset at det er mer ro rundt fôringssituasjonen. Det blir mer harmoniske dyr, og mer harmoniske mennesker.

− Jeg tar gjerne en runde igjen på kvelden, før jeg legger meg, og sjekker at alt er i orden. På denne måten får jeg også en god kontakt med dyra, sier Jørn.

Vurderer å legge om til økologisk

Dagen før jeg kom på besøk var Jørn og Berit i kontakt med Tine Rådgiving for å diskutere muligheten for å legge om til økologisk drift.

− Man er nødt til å drive noen år for å finne ut hva man vil drive med, og hva som fungerer – både for seg sjøl, for dyra og for familien, sier Jørn.

Målet nå er å skynde seg langsomt og ikke vokse for raskt. Det kan bli for mye å gjøre.

− Det har mye å si at vi kan selge fra gårdsbutikk samt at vi har en butikk på Vinstra og andre steder der folk også kan kjøpe melken. På denne måten kan vi få det til å gå rundt på en bærekraftig måte for familien, sier Jørn.

− Dessuten er det viktig at vi sjøl har hånd på rattet, supplerer Berit.

Melkeroboter – ikke bare A4

I en samtale på setra neste morgen forteller Jørn at det er både fordeler og ulemper med melkeroboter.  Varslinger man kan få til alle døgnets tider kan virke belastende og stressende. Det kan fort bli dårlig stemning – både for kua og for brukeren selv.

− Det går nå stort sett greit, men det er også masse frustrasjon rundt de robotene. Det er ikke bare A4 det der, sier Jørn som selv har erfaring med melkeroboter fra tiden som produksjonsrådgiver i Tine.

− En robot koster fort 70−80 000 i året å drifte, og du kan ha avløsere i fjøset ganske mye for det beløpet.

− Men det er klart – du får mer fleksibilitet. Jeg er nødt til være i fjøset klokken sju om morgenen og fem på ettermiddagen. Går det ti minutter over tida er hylekoret i gang.

At dyra er fininnstilt på tida og vet når ting skal skje, fikk jeg selv oppleve de to dagene jeg tilbragte på setra til familien Skoe. Allerede i seks-tiden på morgenen begynte de ivrigste med vennlig rauting mens de krysset de grasdekte og rimfylte slettene opp mot soloppgangen og seterfjøset. Når klokken nærmet seg sju og Randi, moren til Jørn, holdt på med klargjøringen inne i fjøset, stod de ivrigste kyra og nappet i låsmekanismen på porten.

Samtidig er livet som melkebonde uten robot krevende når kona Berit arbeider på skolen og de unge skal på fotballtrening og andre fritidsaktiviteter, eller det er foreldremøte.

− Før ble jo slike ting lagt til etter fjøstid, etter klokken sju om kvelden, for det var så mange som drev med gårdsbruk, sier Jørn.

− Nå sier jeg ikke at vi skal tilbake dit, men det er en konsekvens av å drive det tradisjonelle landbruket, at du på en måte må ofre slike ting som skjer når du må i fjøset.

− Å være en moderne far og drive litt sånn tradisjonelt kan til tider være en krevende sport, sier han.

Satser på flere street-smarte kyr i flokken

Jørn og Berit startet med med helt vanlige NRF-kyr. Så fikk de muligheten til å kjøpe opp en flokk, en besetning, med ungdyr av STN fra en gård i Solør. I tillegg har de noen jersey-fe. Ekteparet har planer om flere ulike storferaser etter hvert – nettopp med tanke på best mulig kvalitet på gårdsmelken.

− Vi har fortsatt mye NRF, men vi bygger oss opp sakte og sikkert med en mer variert besetning, forteller Jørn.

De tradisjonelle norske storferasene har vist seg spesielt godt egnet til livet på setra. De er flinkere til å finne nye beiteområder enn NRF-kyra – som er mer stasjonære. De beveger seg lettere i det ulendte terrenget, og de melker faktisk nokså godt – også sammenlignet med NRF.

− De norske storferasene, slik som STN, har en del positive egenskaper som NRF-en ikke har. STN-dyra er rett og slett mer «street smart», forklarer Jørn.

Viktig med god kontakt med dyra

Nå er det slutten av august og beitesesongen på setra går mot slutten. Utbyttet av godt beitegras er ikke lenger like godt, men Jørn forteller at STN-kyra er flinkere enn NRF til å finne alternative vekster som fortsatt gir god næring.

− Trønderne søker litt mer ut mot kanten av beitet. De tar mer blader av geitrams og også sølvier. De liksom lukter seg fram til de mest næringsrike plantene. Dessuten klarer de å holde trykket oppe på mjølkesida, sier han.

− Trønderne er nok mer tilpasset et liv på seterbeite, enn NRF.

Jørn forteller imidlertid at det ikke alltid er like enkelt å omgås de gamle storferasene. Mens NRF-kua har et fabelaktig mildt og godt lynne, kan for eksempel STN være litt «skvattråt», som de sier i Gudbrandsdalen.

− Ja, i begynnelsen var det litt hopp og sprett og tjo og hei når vi skulle mjølke de nye kyra. De var som gode, gammeldagse kviger.

Og mens NRF-kua har blitt avlet til å bli en veldig «snill» ku, har nok de gamle husdyrrasene mer naturlige instinkter og skepsis mot å la noen «forsyne seg av spenene».

− Du må på en måte opparbeide deg en veldig tillit, både i forkant og i etterkant, for at de skal la seg mjølke, forklarer Jørn.

Mye avhenger av at dyra får god kontakt med mennesker helt fra de er kalver, og at de omgås mennesker som også har et godt lynne.

Vanskelig å kombinere kravet om løsdrift med dyr på setra

Jørn og Berit er svært opptatt av å bevare setertradisjonen. På et eget seterarrangement tidligere i sommer kom det over 70 besøkende. Så interessen er der.

I området rundt midtre deler av Gudbrandsdalen er det fremdeles en god del aktive setrer, men generelt stuper antallet setrer i Norge, og har gjort det i mange år. I 1949 var det registrert 21 812 setrer i aktiv drift ifølge SSB. I 2023 var tallet 750.

− Fjellbeitene er en kjemperessurs som ligger der – mer eller mindre ubenyttet, sier Jørn.

Han forteller at det tidligere var slik at du hadde med hele kuflokken, for eksempel ti kyr, opp på beitet på fjellet. Om du hadde med én ekstra ku så fikk du beskjed om at «Nei, denne må du bare gå ned i bygda med – du har bare beiterett til ti kyr».

I dag er situasjonen en helt annen – beiteressursene blir ofte ikke utnyttet godt nok.

− Her på fjellet vårt er det et skrikende behov etter å ta i bruk den utmarka som ligger rundt oss, sier Jørn.

− Men vi er jo en utdøende rase – jeg ser jo det. Seterdrift er ikke kompatibelt med de nye kravene til løsdriftsfjøs og melkeroboter.

− Å ta en ku som er vant med slike intensive forhold opp til en slik seter som vi driver – med trebåser og faste plasser, ja, det fungerer rett og slett ikke i praksis.

− Det er litt skummelt, egentlig. Når du prøver å gjøre det enkelt nede på gården, sier du i praksis ha det bra til den tradisjonelle seterdrifta.

Ønsker å satse på lokale ressurser

Årene som konsulent hos kraftfôrprodusenten Norgesfôr gjorde Jørn svært oppmerksom på verdien av riktig fôr. Samtidig har de ti årene som bonde på egen gård gjort ham smertelig klar over at husdyrhold og melkeproduksjon er så mye, mye mer enn bare fôring.

− Ja, kraftfôr utgjør faktisk en ganske liten del av det store bildet, sier han.

− Nå er jeg kommet dit at jeg gjerne vil redusere kraftfôrforbruket. For all del – det er mye som er bra og som tåler dagens lys, som for eksempel at vår lokale kraftfôrleverandør tar inn lokalt fôrkorn så langt det er mulig og bruker dette i kraftfôret, men det er også mye i den bransjen som ikke er bra.

I dag importeres mesteparten av proteinråvarene til kraftfôret fra Brasil og andre steder i verden, og soyabønnene kommer med tankskip til fôrprodusenten Denofa i Fredrikstad, der varene losses og inngår i fôr til både fiskeoppdrett og husdyrhold – kylling, svin og storfe. Rundt 70 prosent av de importerte soyabønnene går til fiskeoppdrett, resten går til landpattedyrene våre.

− Vi bør bli flinkere til å benytte ressursene som ligger rundt oss fremfor å gjøre oss avhengige av importert soya, sier Jørn.

Nærhet mellom dyr og mennesker

− Jeg kunne sikkert blitt forsker jeg også, men jeg tenkte at det ble litt traurig, forteller Jørn om kvelden når vi sitter sammen på setra.

− Det er artig å produsere papir, men det er ingenting sammenlignet med det å ta imot nytt liv, eller å produsere noe med egne hender. Særlig det å ha nærkontakt med dyra gir noe ekstra.

Han forteller om forsøk i Nederland der de har begynt å benytte dyr i terapi. Personer med depresjon eller tungsinn får kjenne varmen og nærheten som et dyr kan gi. De får også føle på hengivenhet og takknemlighet over bare å bli sett eller elsket.

Ja, hva skal man si? Selv opplevde jeg dette veldig sterkt de tre dagene jeg var på besøk hos Berit og Jørn – både gjestfriheten og gavmildheten til menneskene på gården, men også all oppmerksomheten jeg fikk fra dyra på beitet og i fjøset.

− Viktige ambassadører og gode forbilder

Nina Svartedal er seniorrådgiver ved NIBIO og Norsk genressurssenter på Ås. Hun har spesielt ansvar og interesse for bevaring av truede norske husdyrraser – ikke minst de gamle norske storferasene som sidet trønderfe og nordlandsfe (STN).

– Det er rundt 1600 ammekyr og bare drøyt 600 melkekyr av STN i Norge i dag. Derfor er det veldig fint at bønder som Jørn og Berit har STN som melkekyr.

– Det er også interessant når Jørn forteller at når kyrne er på seterbeite har STN-kyra hans mindre nedgang i melkeproduksjonen NRF-kyra, sier Svartedal.

Som NMBU-student hadde Vinstrabonden i sin tid sommerjobb med å registrere forskjell i beitemønster mellom nettopp NRF og STN.

– At Ødhumbla har blitt nominert til prisen «Årets lokalmatgründer 2025» er derfor veldig moro. Slike bønder er viktige ambassadører og gode forbilder, sier Svartedal.