Hopp til hovedinnholdet

Samarbeider om å redde truet selart i Det kaspiske hav

Caspian_Sea_Expedition_2023_Tommi_Nyman-81_cropped

Det sentralasiatiske instituttet for miljøforskning (CAIER) i arrangerte nylig en ekspedisjon til Det kaspiske hav. Verdens største innlandshav har alvorlige økologiske utfordringer som blant annet går utover den sterkt truede kaspiselen. Foto: Tommi Nyman

Forurensning, ulovlig jakt, global oppvarming og sykdom truer kaspiselen i Det kaspiske hav. Nå skal genetikkforskere fra NIBIO hjelpe kasakhstanske seleksperter med å redde denne rødlistede arten.

Kaspiselen (Pusa caspica) er en selart som kun finnes i Det kaspiske hav, verdens største innlandshav som ligger mellom Europa og Asia. I århundrer har selen blitt jaktet, og siden årtusenskiftet har bestanden av kaspisel gått ned fra rundt en million individer til litt over 70.000 individer.

Nye beregninger viser at bestanden nå synker med rundt 3-4 prosent årlig.

I 2009 fikk kaspiselen status som truet av Verdens naturvernunion (IUCN). Arten ble rødlistet i 2018, som følge av et initiativ fra the Caspian Seal Research and Rehabilitation Center (CSRRC) i Kasakhastan.

Til tross for dette, fortsetter den ulovlige jakten. Selens eksistens trues også av oljesøl og annen forurensning, sykdom og klimaendringer.

– Olje, industri- og tungmetaller, landbruksmidler, radioaktivt avfall, avløpsvann og husholdningsavfall forgifter selens habitat. Vi har beregninger som viser at opp mot 70 prosent av hunnselene nå kan være sterile. Det vil si at de ikke er i stand til å produsere avkom, sier Aselle Tasmagambetova, grunnleggeren av CSRRC.

Ifølge senterets nettside skyldes en del av kaspiselens tilbakegang at den havner i ulovlig utplasserte fiskegarn.

– Etter at vi åpnet rehabiliteringssenteret vårt i Aktau i Kaskhastan for to år siden, har vi fått inn rundt 70 seler for behandling. Halvparten av disse ble fanget i ulovlige fiskegarn, så dette er absolutt et problem som må håndteres, sier Tasmagambetova.

20230131-03676_Photo_Zhanarbek_Amankulov.jpg
Ekspedisjonen bestod av forskere og marine eksperter fra USA, Norge, Storbritannia, Kasakhstan, Saudi Arabia og Frankrike. Foto: Zhanarbek Amankulov

Genetisk variasjon er viktig for en arts tilpasningsevne

CSRRC ble etablert for å redde kaspiselen, som regnes for å være én av de viktigste miljøindikatorene for Det kaspiske hav. Senteret samarbeider med lignende organisasjoner i nabolandene, og har nylig inngått et samarbeid med NIBIO.

Tommi Nyman er forsker ved NIBIO Svanhovd og ekspert på genetisk variasjon hos dyr. Han har blant annet jobbet mye med den svært sjeldne Saimaa-ringselen (Pusa hispida saimensis) som kun finnes i den finske innsjøen Saimaa.

– Det er en del likheter mellom kaspiselen og selene i Saimaa-sjøen. Men én viktig forskjell er at der selbestanden i Det kaspiske hav er synkende, ser vi faktisk en langsom bestandsøkning hos Saimaa-selen, sier han.

– På 1980-tallet var det om lag 150 seler i Saimaa, men i dag omfatter bestanden i overkant av 400 individer. Mest sannsynlig skyldes dette strenge restriksjoner hva angår garnbruk i sjøen.

Nymans studier viser imidlertid at det er svært lite genetisk variasjon innad i Saimaa-selbestanden, noe som tilsier at det er en stor andel innavl blant selene.

– Innavl er uheldig, ettersom genetisk variasjon er viktig for overlevelsen til truede arter. En synkende bestand i kombinasjon med økt isolasjon, slik tilfellet er for kaspiselen, kan føre til redusert tilpasningsevne, både på individ- og bestandsnivå.

Caspian_Sea_Expedition_2023_Tommi_Nyman_Photo_Zhanarbek_Amankulov-110.jpg
Genetikkekspert og forsker ved NIBIO, Tommi Nyman, med en kaspisk selvalp. Foto: Zhanarek Amankulov

Genetiske analyser av lus avdekker innavl

For å finne ut om innavl utgjør en trussel også for kaspiselen, reiste Tommi Nyman nylig til Kasakhstan for å bli med CSRRC på selekspedisjon. Målet hans var å undersøke selene i Kaspihavet for sel-parasitter, nærmere bestemt lus, som overføres fra en sel til en annen gjennom tett kontakt, altså under parring og amming.

– Gjennom genetiske analyser av lusene fikk vi bekreftet at selbestanden i Saimaa var delt, og at det er stor grad av innavl innenfor hver delbestand, forteller Nyman.

– Luseparene vi fant på selene innenfor samme delbestand hadde nemlig lik genetisk oppbygging. Det betyr at lusene, og vertene deres, mest sannsynlig parrer seg kun med hverandre, og ikke på tvers av delbestander.

Dessverre for Nyman, fant han ingen lus på selene de kom over under ekspedisjonen på det isbelagte Kaspihavet. CSRRC har imidlertid funnet flere lus som de har sendt til Nyman for ulike genetiske analyser ved NIBIO Svanhovds DNA-laboratorium. Planen fremover er å utvide analysene til også å omfatte andre parasitter som finnes i og på kaspiselen.

Caspian_Sea_Expedition_2023_Tommi_Nyman-97.jpg
Mye data ble samlet inn under ekspedisjonen i februar 2023. Det ble blant annet tatt prøver av sel for å identifisere mikroparasitter og biotoksiner. Selmelkprøver ble tatt for genetisk analyse, mens snø- og vannprøver ble tatt for å analysere miljøDNA (eDNA). Foto: Tommi Nyman

Felles retningslinjer mellom landene må på plass

Ms. Tasmagambetova ved CSRRC sier at NIBIOs genetiske analyser på selparasitter kan bidra med verdifull informasjon om kaspiselens opphav, helse og livssyklus, også for fremtidige generasjoner.

– Målet vårt er å samle nok vitenskapelige data slik at vi kan bygge en omfattende database som gir oss full oversikt over populasjonsstruktur, parasitter og kaspiselenes tilstand, sier hun.

Per i dag har landene som omgir Kaspihavet få enhetlige regler eller retningslinjer som bidrar til å beskytte kaspiselen.

Caspian_Sea_Expedition_2023_Tommi_Nyman-66.jpg
En rekke prøver ble tatt av de sterkt truede kaspiselene som lever der, og syke seler som ekspedisjonen kom over fikk livsviktig behandling. Foto: Tommi Nyman

– Ettersom selene beveger seg på tvers av landegrenser, er det viktig at alle landene forholder seg til dem på en enhetlig og systematisk måte, sier Ms. Tasmagambetova.

Hun nevner oljeproduksjonen som pågår i den nordlige delen av Kaspihavet som et eksempel på aktivitet som kan gå utover selenes leveområder.

– Vi må få på plass en avtale mellom de omkringliggende landene for å sikre at alle legger ned betydelig innsats for å bevare livsgrunnlaget for både kaspiselen og andre marine dyr som lever her, sier hun.

– Vi håper at den såkalte Teheran-konvensjonen, som skal fungere som et overordnet styringsorgan for å beskytte miljøet og sikre bærekraftig utvikling i Kaspihavsregionen, kan bidra til å bedre situasjonen. Forskningen vår, med analyser og studier, kan danne grunnlaget for at det utvikles felles retningslinjer og tiltak slik at selbestanden består og etter hvert øker i størrelse.

Caspian_Sea_Expedition_2023_Tommi_Nyman-127.jpg
Forskerne installerte elektroniske sensorer på selene som fikk medisinsk behandling. Instrumentene sporer hvor dyrene befinner seg, enten det er på isen eller i vannet. Foto: Tommi Nyman

 

12304964963_5da0746617_k.jpg

 

Verdensdagen for ville dyr og planter – 3. mars

I dag feirer vi "Verdensdagen for ville dyr og planter". Dagen markeres for å skape bevissthet om alle fordelene bevaring av ville dyr og planter har for oss mennesker.

Dagen har blitt markert hver 3. mars siden 2013. Datoen er valgt fordi det var denne dagen FN i 1973 vedtok en internasjonal avtale som forbyr handel med truede dyr og planter.

Klimaendringer og massedød

Global oppvarming har konsekvenser for alle marine økosystemer, også for Det kaspiske hav. Aselle Tasmagambetova ved the Caspian Seal Research and Rehabilitation Center (CSRRC) i Kasakhstan sier at de nordlige delene av havet er særlig viktige, ettersom det er her selene parrer seg om vinteren.

– Kaspiselene parrer seg, føder, dier og lærer opp selungene sine utelukkende på is. Global oppvarming, også med tanke på det dokumentert synkende havnivået, vil derfor ha stor innvirkning på selenes viktigste habitat, sier hun.

Hun legger til at CSRRC samarbeider med King Abdullah University of Science and Technology i Saudi-Arabia om å utvikle sensorer som sporer selens bevegelser.

– Forhåpentligvis vil data fra sensorene gi oss viktig informasjon om hvordan selene håndterer temperaturendringer. Etter hvert må de kanskje prøve å finne nye områder å leve i, sier hun.

I tillegg til global oppvarming, har det i løpet av de siste tiårene blitt registrert flere tilfeller av massedød blant kaspiselene. Den siste fant sted i november 2022. På initiativ fra CSRRC, ble det satt sammen en gruppe bestående av forskere og statlige organer som undersøkte hendelsen. Gruppen konkluderte med at massedøden hovedsakelig skyldtes lungebetennelse som følge av et utbrudd av blandet influensa og en type meslingvirus (morbillivirus) blant selene.

– Rapporten deres bekreftet også mistanker vi har hatt de siste årene, om at akkumulering av giftige metaller og kjemikalier i vann, jord og is kan belaste selenes immunsystem og gjøre dem mer sårbare for virus, sier Tasmagambetova.

Kaspiselene parrer seg, føder, dier og lærer opp selungene sine utelukkende på is. Global oppvarming kan derfor ha alvorlig innvirkning på deres levevilkår. Foto: Tommi Nyman
Kaspiselene parrer seg, føder, dier og lærer opp selungene sine utelukkende på is. Global oppvarming kan derfor ha alvorlig innvirkning på deres levevilkår. Foto: Tommi Nyman

 

Kaspiselens forsknings- og rehabiliteringssenter (CSRRC)

CSRRC ble opprettet for å beskytte kaspiselen, et dyr som er på randen av utryddelse på grunn av ulovlig og lovlig jakt. I tillegg blir habitatet deres i Det kaspiske hav stadig forringet av forurensning og klimaendringer.

6. august 2019 gikk Saby Charitable Foundation sammen med Central Asian Institute for Ecological Research og etablerte CSRRC i Aktau, Kasakhstan. Hensikten var å øke selbestanden i Det kaspiske hav. 33 prosent av kystlinjen til Det kaspiske hav ligger i Kasakhstan.

CSRRC bruker moderne teknologi for å behandle syke og skadde sel. De forsker også på det skiftende miljøet i Det kaspiske hav, særlig hvordan forurensning og klimaendringer påvirker selbestanden. Senteret overvåker også seler for sykdom.

CSRRC er den første organisasjonen i sitt slag i Kasakhstan. Den er bemannet med spesialister på sel og utstyrt med moderne fasiliteter for rehabilitering.

Nettsted: https://caspiansealrrc.com/

Nettverk for bevaring av sjeldne seler (RAPCON)

NIBIO og CSRRC er medlemmer av RAPCON - et nettverk for å fremme samarbeid mellom institusjoner og individer som jobber med å beskytte sjeldne selbestander verden over. Nettverkets første møte fant sted på den andre verdenskonferansen for forskning på havpattedyr i Barcelona, 7. desember 2019. Havpattedyrkommisjonen (Marine Mammal Commision) leder RAPCON og gir organisatorisk støtte. Neste RAPCON-møte finner sted i Hämeenlinna i Finland 7.-9. mars 2023.

Nettsted:  https://www.mmc.gov/rapcon/

Caspian_Sea_Expedition_2023_Tommi_Nyman-128.jpg
Skipet til CAIER/CSRRC-ekspedisjonen på Det kaspiske hav. Foto: Tommi Nyman

 

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.

Publikasjoner

To document

Abstract

The Saimaa ringed seal (Pusa hispida saimensis) is endemic to Lake Saimaa in Finland. The subspecies is thought to have originated when parts of the ringed seal population of the Baltic region were trapped in lakes emerging due to postglacial bedrock rebound around 9000 years ago. During the 20th century, the population experienced a drastic human-induced bottleneck. Today encompassing a little over 400 seals with extremely low genetic diversity, it is classified as endangered. We sequenced sections of the mitochondrial control region from 60 up to 125-years-old museum specimens of the Saimaa ringed seal. The generated dataset was combined with publicly available sequences. We studied how genetic variation has changed through time in this subspecies and how it is phylogenetically related to other ringed seal populations from the Baltic Sea, Lake Ladoga, North America, Svalbard, and the White Sea. We observed temporal fluctuations in haplotype frequencies and loss of haplotypes accompanied by a recent reduction in female effective population size. In apparent contrast with the traditionally held view of the Baltic origin of the population, the Saimaa ringed seal mtDNA variation also shows affinities to North American ringed seals. Our results suggest that the Saimaa ringed seal has experienced recent genetic drift associated with small population size. The results further suggest that extant Baltic ringed seal is not representative of the ancestral population of the Saimaa ringed seal, which calls for re-evaluation of the deep history of this subspecies.

To document

Abstract

Host-specialist parasites of endangered large vertebrates are in many cases more endangered than their hosts. In particular, low host population densities and reduced among-host transmission rates are expected to lead to inbreeding within parasite infrapopulations living on single host individuals. Furthermore, spatial population structures of directly-transmitted parasites should be concordant with those of their hosts. Using population genomic approaches, we investigated inbreeding and population structure in a host-specialist seal louse (Echinophthirius horridus) infesting the Saimaa ringed seal (Phoca hispida saimensis), which is endemic to Lake Saimaa in Finland, and is one of the most endangered pinnipeds in the world. We conducted genome resequencing of pairs of lice collected from 18 individual Saimaa ringed seals throughout the Lake Saimaa complex. Our analyses showed high genetic similarity and inbreeding between lice inhabiting the same individual seal host, indicating low among-host transmission rates. Across the lake, genetic differentiation among individual lice was correlated with their geographic distance, and assignment analyses revealed a marked break in the genetic variation of the lice in the middle of the lake, indicating substantial population structure. These findings indicate that movements of Saimaa ringed seals across the main breeding areas of the fragmented Lake Saimaa complex may in fact be more restricted than suggested by previous population-genetic analyses of the seals themselves.