Resistens – et økende problem i landbruket

sprøyting erling fløistad_cropped

Sprøyting av åker. Foto: Erling Fløistad.

Motstandsdyktighet mot kjemiske plantevernmidler er et økende problem innen korn, grønnsaker, bær og andre plantekulturer i Norge. Hva skjer, og hvordan skal dyrkerne forholde seg til det?

- De siste årene har norske planteprodusenter opplevd økende problemer med resistente skadedyr, ugras og sopp i flere kulturer, sier seniorforsker Nina Svae Johansen i NIBIO Plantehelse.

 

Ikke-kjemiske tiltak

Resistens betyr å stå i mot. Hos mennesker og dyr kan det være bakterier som utvikler resistens mot antibiotika. I planteverdenen er utfordringen at plantepatogene sopper, skadedyr og ugras blir motstandsdyktige mot kjemiske plantevernmidler. En redusert effekt gir igjen mindre avling, dårligere kvalitet og økonomi.

Det krever at dyrkerne setter i verk tiltak som hindrer at resistensen utvikler seg videre, og aller helst at de klarer å forebygge at resistens oppstår.

- Nøkkelen til dette er først og fremst å bruke ikke-kjemiske metoder for å forebygge og bekjempe angrep av planteskadegjørere så mye som mulig. En må bruke kjemiske midler så lite som mulig, og på måte som ikke trigger resistensutvikling, sier Svae Johansen. 

Nina Svae Johansen_Foto Anette Tjomsland_cropped.jpg
Seniorforsker Nina Svae Johansen, NIBIO. Foto: Anette Tjomsland.
 

Gråskimmel-resistens

Det var svært alarmerende da forskerne oppdaget at gråskimmel, som den mest vanlige skadegjøreren i jordbær og andre kulturer, var blitt resistent mot et eller flere av de mest effektive kjemiske preparatene mot sopp (fungicider). For å unngå store avlings- og kvalitetstap, sprøytes det flere ganger i sesongen både i jordbær og bringebær mot denne soppen. 

- Årsaken til resistens er som regel ensidig og langvarig av bruk preparat med samme biokjemiske virkemåte, sier Nina Svae Johansen. Samtidig påpeker hun at plantedyrkerne ofte har få kjemiske midler å velge i mellom. Og at det i mange tilfeller ikke finnes gode alternativer med biologisk bekjemping eller andre metoder.

- Produsentene kommer fort i en vond sirkel. Når en får dårligere virkning av kjemisk behandling, øker det behovet for en ekstra behandling hvis det ikke finnes andre alternativer.  Det gir ikke bare økt fare for resistens, men også dårligere økonomi og økt risiko for rester i produkter, samt skade på helse og miljø. 

 

27 plantevernmidler kartlagt

NIBIO Plantehelse har kartlagt resistens eller nedsatt følsomhet mot plantevernmidler hos 27 planteskadegjørere. I undersøkelsen som ble publisert i fjor, ble det i alt testet mot 22 godkjente plantevernmidler.

- Kartleggingene viser at flere viktige skadegjørere på korn, potet, oljevekster, grønnsaker, bær og veksthuskulturer har utviklet varierende grad av resistens, sier Svae Johansen.       

I korn er det nå påvist resistens mot de mest brukte ugrasmidlene mot ugras (ALS-hemmere) hos seks vanlige ugrasarter, sier forskerkollega Jan Netland i NIBIO.  Problemet er også her ensidig bruk av samme sprøytemiddelgruppe, i denne sammenhengen såkalte lavdosemidler (sylfonylureagruppa). Hittil er det registrert resistens i populasjoner av vassarve, stivdylle, balderbrå, då, hønsegras og linbendel.

rapsåker_ef-20070523-190832_cropped.jpg
Det er store problemer med resistens mot pyretroider hos rapsglansbille i oljevekster. Overvåking av resistens har pågått siden 2007. Bildet viser en rapsåker som ikke er angrepet. Foto: Erling Fløistad.

Integrert plantevern

- For å unngå resistens er det viktig å tenke integrert plantevern. Altså å bruke så lite kjemiske midler som mulig, og at det er siste utvei når andre tiltak ikke virker. Skal en først bruke kjemiske midler bør det veksles mellom å bruke midler med ulik biokjemisk virkemåte. Altså at en ikke sprøyter ensidig med samme middel over tid.

- Ved dårlig respons på sprøytingen og eventuell mistanke om resistens, må produsenten først dobbeltsjekke at sprøytingen har vært utført riktig. Dersom den dårlige virkningen ikke skyldes mangler ved selve sprøyteteknikken, bør de ta kontakt med rådgiver i NLR eller andre for å få råd. Det er også viktig at naboer har en felles strategi for å forebygge resistens. Får en først inn resistent ugras eller andre skadegjørere, gjelder det jo ikke bare en selv. Samtidig er det større sjanser for at anti-resistens-strategier lykkes når de gjennomføres i hele dyrkingsdistrikt, understreker seniorforsker Nina Svae Johansen.

 

KONTAKTPERSON
Resistens

Resistens mot et plantevernmiddel har oppstått når en populasjon av skadegjørere er blitt motstandsdyktige mot et plantevernmiddel som normalt skulle hatt god virkning. Plantevernmiddelresistens er en arvelig endring hos enkeltindivider i en populasjon av skadegjørere i evnen til å overleve en behandling med et plantevernmiddel som normalt skal ha god virkning når retningslinjene på etiketten er fulgt og behandlingsteknikken har vært optimal.

Siden resistens er arvelig, vil resistensgenene overføres fra en generasjon til den neste. Hver gang det sprøytes med det samme midlet eller andre midler som har samme biokjemiske virkemåte vil de resistente individene overleve og formere seg, mens de mottakelige individene dør. Slik vil andelen av resistente skadegjørere i populasjonen gradvis øke, og til slutt vil plantevernmidlet miste virkningen.

 

Mistanke om resistens?

Dårlig virkning av et plantevernmiddel kan ha andre årsaker enn resistens. Mistanke om resistens som årsak til manglende effekt oppstår først når:

  • det midlet som er benyttet er anbefalt brukt mot den aktuelle skadegjøreren
  • skadegjøreren har vært i riktig utviklingsstadium for at behandlingen skal ha effekt
  • bruksrettledningen på plantevernmiddeletiketten har vært fulgt
  • sprøyteteknikken har vært optimal
  • sprøyteutstyret har vært i orden
  • værforholdene under behandlingen har være gode

Hvis det er mistanke om resistens mot et middel bør bruken av dette midlet og andre midler med samme biokjemisk virkemåte opphøre inntil situasjonen er undersøkt, og det bør søkes råd om videre bekjempelse av den mulig resistente skadegjøreren.

 

Tekst frå www.nibio.no kan brukast med tilvising til opphavskjelda. Bilete på www.nibio.no kan ikkje brukast utan samtykke frå kommunikasjonseininga. NIBIO har ikkje ansvar for innhald på eksterne nettstader som det er lenka til.