La oss snakke om fremtidsskogen

− Det kan være komplisert å skjøtte skogen for fremtiden. Klimaet endrer seg og det er mange hensyn å ta, sier seniorforsker Svein Solberg i NIBIO.

Solberg forsker på skog og klimaendringer, og ser at det kan være utfordrende for skogeiere og andre som planter skog å vite hvilke treslag som vil passe i fremtidsskogen.

− Samfunnet trenger stadig mer tømmer og trevirke. Et grønt skifte fordrer fornybare råvarer, og skogen er en av de største fornybare naturressursene vi har, sier Solberg.

− Samtidig er det viktig å unngå klimaskader på skogen, å ta vare på biologisk mangfold og rekreasjonsverdier, og sikre både binding og lagring av karbon i trær og skogsjord, sier han.

Når det gjelder skogskader knyttet til klimaendringer er det særlig vindfall, snøbrekk, tørke og barkbiller, samt skogbrann som er relevant i denne sammenheng.

– Dette er klimaskader som kan gi totalskade på skogbestandet, påpeker Solberg.

En utfordring blir derfor å gjøre skogen robust mot klimatisk stress og skader.

Robuste skoger

Men hva innebærer det å gjøre skogen «robust»? Betyr det at skogen blir så mangfoldig som mulig, for eksempel ved å plante flere ulike treslag for på den måten å spre risikoen for skade og sykdom? Eller kan skogen gjøres mer robust ved å utnytte kart- og klimadata for å tilpasse skogbehandlingen til lokale forhold?

− Å finne løsninger på dette komplekset er ikke nødvendigvis bare en vitenskapelig oppgave. Det handler også om å ta verdivalg, sier NIBIO-forskeren.

Verdivalg og politiske valg, slik som hvor mye tømmer som hugges og hvor mye karbon skogen fanger, må veies opp mot andre økosystemtjenester – slik som biologisk mangfold, friluftsliv og rekreasjon.

Solberg tenkte at en del av løsningen kanskje kunne ligge i nye måter å jobbe på, der deltakerne finner fram til løsninger sammen gjennom dialog.

– Slike samtaler bør være så konkrete som mulig, de bør helst foregå ute i skogen, i bestemte områder og bestand, sier NIBIO-forskeren.

Slik ble prosjektet «Skogkløkt» til. Her samarbeidet NIBIO og Fritzøe Skoger i Vestfold for å utforske hva «robuste skoger» betyr i praksis – med dialog og diskusjon som den viktigste arbeidsformen.

Dialog om treslag, plantetetthet omløpstid og hogstform

Dialoggruppa besto av skogeiere, forskere og andre interessenter. Samtalene tok utgangspunkt i noen hovedmomenter, slik som treslag, plantetetthet, omløpstid, det vil si hvor mange år det går mellom planting og hogst, samt hogstform.

Når det gjaldt treslag har forskerne antatt at et varmere klima vil favorisere furu og løvtrær over gran, samt at man bør fjerne gran der denne er plantet på furumark. For å spre risiko har anbefalingene, i tillegg til preferanse for treslag med korte omløpstider, vært å øke antall arter slik at ikke alle trærne blir rammet av en gitt type skade eller sykdom.

Når det gjelder hvor tett trærne skal stå har anbefalingen vært at lav tetthet etter ungskogpleie vil gi trær med mer røtter og større diameter i forhold til høyde, og samtidig redusere behovet for sene tynninger; og at dette samlet vil gi en skog som er stabil mot vind og snø.

Kortere omløpstid gir lavere sannsynlighet for totalskade på bestandet, for eksempel forårsaket av stormfellinger, snølast, tørke, barkbiller og skogbrann. Motsatt vil lang omløpstid gi økt risiko for at skogbestandet rammes minst én gang gjennom omløpet av én eller flere slike klimatiske hendelser.

Begrepet «flatehogst» ble foreslått erstattet med begrepet «åpen hogst». Interessentene var enige om å utføre dette ved hogst av små arealer, ved at større bestand deles opp, samt å sette igjen trær på hogstflata.

Både enighet og uenighet om skog

Hvordan gikk det så med samtalene?

− Vi opplevde metoden og arbeidsformen som velfungerende. Særlig ute i skogen oppstod det en vennligstemt og fruktbar dialog, sier Solberg.

− Det ble oppnådd konsensus på en del områder, og det ser vi på som et viktig resultat – tatt i betraktning at gruppa representerer en stor bredde av ulike interesser.

Av rapporten går det frem at det også har vært uenighet innad i gruppa – ikke minst når det gjelder hogstform, skogstruktur og andelen løvtrær.

For eksempel anbefalte Naturvernforbundet å slutte med snauhogst og å arbeide for mer struktur i kronesjiktet og en høyere andel løvtrær.

Men det var også eksempler på former for skogbehandling som det var mindre dissens rundt, for eksempel når det gjaldt valg av treslag på arealer med høy grunnvannstand. Her anbefalte Naturvernforbundet å satse på svartor og hengebjørk – og med naturlig foryngelse av gran under skjerm, der de andre interessentene anbefalte å plante gran i blanding med løvtrær.

− Deltagerne kunne gått litt lenger når det gjaldt valg av treslag og skogbehandling med tanke på de kommende klimaendringene, påpeker Solberg.

− Her kunne kanskje vi som forskere i prosjektet gitt mer input slik at det ble mer diskusjon rundt hvordan utvikle en skog som er i stand til å møte de kommende klimautfordringene, sier han.

Enighet om at snauflatene skal bli mindre i utstrekning

Et viktig funn fra prosjektet «Skogkløkt» var å i større grad tilpasse skogbehandlingen til de ulike vokseområdene (arealkategoriene).

For eksempel ble det anbefalt å redusere arealet på nye snauflater betraktelig. I Oslo kommunes skoger er dette arealet nå på maksimum 20 dekar, mens Fritzøe Skoger i Vestfold har et maksimumsareal på 50 dekar.

− I dialoggruppa var det enighet om å redusere dette arealet, sier Solberg.

Det var også enighet om å anbefale å sette igjen trær på hogstflatene, slik som furu, store bjørketrær, livsløpstrær og trær i kantområdene.

− Alt dette vil være med på å dempe preget av flatehogst, sier Solberg.

Når det gjelder de spesielle grunnforholdene for Fritzøe Skoger (se faktaboks) anbefalte dialoggruppa lerk som et særlig interessant fremmed treslag.

− Lerk tåler tørke godt, ikke minst på områder med god næringstilgang og med variable vannforhold, sier Solberg.

− Men det er viktig at vi bygger opp god kompetanse rundt aktuelle utenlandske treslag.

Når det gjelder biologisk mangfold så er nesten halvparten av Fritzøe Skogers eiendom såkalt naturlig fredet, det vil si at områder er satt ut av drift – enten på grunn av vern, dårlige grunnforhold (lav bonitet) og/eller vanskelig terreng å kjøre hogstmaskiner i.

På spørsmålet om hvor lenge skogen skulle få stå før den burde hugges var svaret fra deltagerne at faren for vindfall, tørke og billeangrep i eldre skog tilsier kortere omløpstid på granskogen.

Endret skogbehandling krever et langsiktig perspektiv

Hva så med gjennomføringen av de foreslåtte tiltakene? Og hva med overføringsverdien til andre skogsområder på Østlandet under 500 meter over havet?

− Den anbefalte skogbehandlingen kan kun innføres gradvis over lang tid. Det hele krever et langsiktig perspektiv, sier NIBIO-forsker Svein Solberg.

− Bestand som allerede er i gang må få fullføre omløpet før man kan iverksette endringer i treslag og tetthet, påpeker han.

Solberg presiserer at det kan være uheldig å starte med små snauhogster i store bestand av ensaldret granskog, og særlig i gammel granskog hvor det er tilløp til tørkeskader og barkbilleangrep.

− Det er ofte heller ikke mulig å sette i gang lukket hogst i slik skog, fordi det kan føre til omfattende vindskader.

Når det gjelder en eventuell oppskalering av anbefalingene fra prosjekt «Skogkløkt» vil det være viktig å ta hensyn til lokale forhold knyttet til spesielle skogskader, slik som vind, rotråte og frost.

− Om målet er å produsere skog som tåler et endret klima må skogeier bruke sin lokalkunnskap som støtte i valg av treslagssammensetning, tetthet og tynningsstrategi, sier Solberg.

Andre forhold som påvirker skogbehandlingen er lokale variasjoner i tømmerpris, biologisk mangfold og rekreasjonsverdi, samt skogeiers egne verdivalg. Skogeier er dessuten bundet av skogbruksloven, naturmangfoldloven og en rekke andre lover med tilhørende forskrifter.

– I tillegg kommer private sertifiseringsordninger, som gir føringer for hvordan skogeier skal drive et bærekraftig skogbruk og ivareta både skogproduksjon og miljøverdier, avslutter Solberg.