Riksrevisjonen refser arealforvaltningen: Vi vet fortsatt ikke hvilken natur vi ødelegger

«Verdifull natur blir bygget ned», slo Riksrevisjonen fast da den tidligere i år la frem rapporten Kartlegging av naturverdier og klimaeffekter som grunnlag for beslutninger i arealforvaltningen.

Rapporten retter kritikk mot myndighetenes arbeid med kunnskapsgrunnlaget for arealforvaltning og konkluderer med at kommunene ofte mangler tilstrekkelig oversikt over naturverdier når viktige arealbeslutninger skal tas.

Nettopp dette var tema da NIBIO samlet forskere fra det nasjonale forskningssenteret INLAND og politikere til debatt under Arendalsuka 12. august: Hvordan kan Norge få den kunnskapsbaserte arealforvaltningen som har vært et mål i flere tiår?

Mangler kunnskap om konsekvensene

Norge står overfor store utfordringer knyttet til arealbruk. Utbygging av boliger, næring og infrastruktur knyttet til energi og transport legger press på naturen. Samtidig må kommuner og myndigheter balansere hensynet til næringsutvikling, klima og naturmangfold.

Under debatten påpekte flere forskere at beslutninger om arealbruk ofte tas på et mangelfullt kunnskapsgrunnlag.

– Det er et åpenbart behov for mer kunnskap om arealene, arealressursene og naturressursene. Men kunnskap alene er ikke nok. Kommunene må også ha kompetanse til å tolke og bruke resultatene på riktig måte når de skal ta beslutninger, sa Gunnhild Søgaard, forskningssjef i NIBIO og leder for INLAND.

Under arrangementet ble det blant annet diskutert hvorfor det er så krevende å bygge gode kunnskapssystemer for arealforvaltning, hva som utgjør tilstrekkelig kunnskap for kommunale beslutninger, og hvordan samarbeid mellom forskning, forvaltning og næringsliv kan styrkes.

Behov for bedre beslutningsgrunnlag

Innleggene viste at utfordringen ikke bare handler om å samle inn mer data, men også om hvordan kunnskapen brukes i planlegging og beslutningsprosesser.

Flere pekte på at det ikke bare handler om manglende kartlegging, men også om ulik kompetanse mellom kommuner, manglende metoder for å vurdere samlede naturbelastninger og et forvaltningssystem der kunnskap ofte behandles sektorvis.

– Vi trenger et felles kunnskapsgrunnlag som er nasjonalt dekkende og bygger på felles standarder. Da får kommuner, politikere, utbyggere og innbyggere tilgang til det samme beslutningsgrunnlaget, sa Søgaard.

Hun understreket også at målet ikke nødvendigvis er å kartlegge alt i detalj, men å utvikle verktøy og indikatorer som gjør det enklere å forstå konsekvensene av ulike arealvalg.

Politisk debatt om veien videre

Etter forskerinnleggene møttes representanter fra ulike deler av politikken til debatt om hvem som har ansvaret for å sikre en mer kunnskapsbasert arealforvaltning. I panelet deltok blant andre Hanne Alstrup Velure (H), fylkesvaraordfører i Innlandet, og Anne Hagenborg (Ap), medlem av Stortingets energi- og miljøkomité.

Politikerne pekte på at kommunene står i krevende avveininger mellom naturhensyn, næringsutvikling, energibehov og lokal verdiskaping, og etterlyste tydeligere rammer og bedre samordning mellom ulike forvaltningsnivåer.

– Vi kommer til å bygge ned mer natur i Norge, blant annet for å få på plass kraftledninger og fornybar energi. Derfor må vi vite hvilken natur vi skal holde oss unna, hvor det er mulig å bygge ut, og hvordan vi kan restaurere natur som er blitt påvirket, sa Hagenborg.

– Det må samles mer og forenkles mer. Da blir det også lettere for kommunene å ivareta ansvaret de har for en helhetlig arealforvaltning, la Velure til.

Forskning på tvers av fagområder

INLAND er et tverrfaglig samarbeid mellom seks forskningspartnere og 35 brukerpartnere, og ledes av NIBIO og NMBU. Målet er å utvikle kunnskap og løsninger som kan bidra til bedre beslutninger om arealbruk.

– Det viktigste er å få et plansystem som er mest mulig forutsigbart. Hvis det er forutsigbart, kan både grunneiere og næringsaktører forholde seg til det, sa Bjørn Håvard Evjen i Norges Skogeierforbund, en av INLANDs brukerpartnere.

Debatten under Arendalsuka viste bred enighet om at bedre beslutningsgrunnlag krever både kunnskap, samarbeid og verktøy som gjør det mulig å veie ulike hensyn opp mot hverandre.