Til dokument

Sammendrag

This article studies the implementation of the European Union (EU)’s Patients’ Rights Directive in Germany and Norway. The objective of the Directive was to allow EU member states to have a say in the regulatory work, ensure predictability and uniformity in the application of EU rules on cross-border care, and enhance a move towards EU harmonisation in this area. So far, the implementation processes in Norway and Germany have mixed results regarding the likelihood of achieving uniformity and harmonisation. Although the Directive has had convergent effects on certain areas of cross-border care, such as setting up National Contact Points and providing patients with the basic right to treatment abroad, implementation also shows divergent patterns. In both countries, adapting to EU rules has strengthened patients’ rights to choose freely among health-service providers in a wider European healthservice market. However, due to legal discretion and country-specific institutions within which the new rules are applied, divergent patterns prevail.

Sammendrag

Artikkelen analyserer drivkrefter bak tilpasninger til EU. Fokus er på Norges handelsrelasjoner med EU på mat- og landbruksfeltet. Dette er felt som delvis omfattes av EØS-avtalen (matvarereguleringer) og delvis er holdt utenfor (landbrukspolitikk). Problemstillingen er: 1) Hvordan har handelsrelasjonene med EU utviklet seg på mat- og landbruksfeltet siden EØS-avtalen trådte i kraft? 2) Hva kan forklare Norges tilpasninger til EU? Artikkelen viser at Norge har tilpasset seg fullt ut på områder som er direkte omfattet av formelle forpliktelser i EØS-avtalen. Norge har også gjennomført en rekke andre tilpasninger til EU, noe som kan forklares med både sakskoplinger og økonomiske interesseavveininger, og med (uforpliktende) intensjoner i forholdet mellom EU og Norge om å legge til rette for handelsliberalisering. Artikkelen viser hvordan kombinasjonen av institusjonelle bindinger og økonomiske interesseavveininger har formet Norges tilpasning til EU, også på områder som ikke var underlagt EØS-forpliktelsene da avtalen trådte i kraft.

Til dokument

Sammendrag

This study analyzes TTIP, its implications for Norway and Norway’s trade policy choices. TTIP will hardly be concluded under Obama's presidency, but the agreement could become a reality within a few years. TTIP aims at comprehensive cooperation in the regulatory area. In the short term there will be limited harmonization of standards but regulatory cooperation between different systems. In the long term, the goal is stronger cooperation in the regulatory area. TTIP will from what we know not lead to a lowering of European health regulations or a "race to the bottom". If TTIP is realized and Norway remains outside, the EEA Agreement will be little affected and the overall economic impact is moderate. If Norway joins TTIP, there will be a significant real income gain, with estimates ranging from 2236 to 6772 NOK per capita in the various scenarios. There is considerable variation across sectors. With Norway outside TTIP there will be a moderate negative impact for a majority of the sectors, especially some manufacturing sectors that face tougher competition in the EU and USA export markets. The oil industry will benefit from increased demand and higher prices. If Norway joins TTIP, a clear majority of industries will benefit; especially business services and a number of other service industries. The public sector gains from TTIP, mainly due to cheaper inputs. TTIP will contribute to the dismantling of import protection for Norwegian agriculture and without compensating measures, production and employment will be reduced. TTIP will still allow some import protection and this margin of maneuver, which depends on future negotiations, is important for the outcome. With a larger margin of manoeuvre and unchanged budgetarty support, most of Norway’s agriculture can be maintained. With less margin of manoeuvre, it will be more challenging. Norwegian accession to TTIP may occur in the form of a standard trade agreement in which Norway or EFTA are formally equal to the EU and the United States. Alternatively, Norway may participate in a European pillar as in today's "Open Skies" agreement on air traffic. If TTIP succeeds in establishing comprehensive regulatory cooperation, the latter solution is most likely. Such a solution implies that Norway will become more closely integrated with the European Union also in trade policy towards third countries. Norwegian entry into TTIP implies that we have to accept the established rules and negotiate bilaterally with the EU and the USA on market access. The negotiations with the USA will apply to all aspects of market access, while negotiations with the EU will apply only to areas in which the EEA agreement is not already deeper. The negotiations with the EU for TTIP entry will thus include, among other issues, tariffs for seafood and agriculture. As an alternative to membership in TTIP, Norway or EFTA may initiate a trade agreement with the USA. Such an agreement would likely be less extensive in the regulatory area. Such an agreement will also provide an economic gain for Norway, but less than accession to TTIP. For Norway as a whole, accession to TTIP creates a real income gain between 12.5 and 35 billion NOK according to various scenarios, while a free trade agreement with the United States results in a gain of about 7.4 billion NOK. TTIP also includes negotiations on so-called Investor-State Dispute Settlement (ISDS), whereby foreign-owned companies can sue a state if they are unfairly or inappropriately treated. Such rights also exist in national law but international tribunals have to some extent extended the interpretation of what is considered unfair. The European Union has proposed a solution in TTIP with a permanent court as well as rules that discipline the interpretation of the principles, and thus avoids that ISDS unduly interferes into the states’ "right to regulate". This and many other issues are analysed in this report and six background papers.

Til dokument

Sammendrag

The strengthening of administrative powers is comprehensively documented within national governments. This article asks to what extent centre formation also happens within international bureaucracies. Based on a large body of data (N=121) within three international bureaucracies, this study adds two new observations: First, administrative centre formation is primarily observed inside the European Commission and only marginally within other international bureaucracies – such as the OECD and WTO Secretariats. Moreover, within the Commission, centre formation is primarily observed at the administrative centre (the General Secretariat) and only marginally within bureaucratic sub-units. Concomitantly, administrative centre formation, when observed, does not seem to profoundly penetrate and transform international bureaucracies writ large. Second, variation in centre formation both across and within international bureaucracies is associated with two often neglected variables in comparative government literature: (i) first, the accumulation of relevant organisational capacities at the executive centre, and second, the vertical and horizontal specialisation of international bureaucracies.

Til dokument

Sammendrag

Sentrale spørsmål i denne rapporten er: Hvordan har handelsrestriksjoner på norsk sjømat kommet til uttrykk i noen utvalgte case? Hvilke faktorer har spilt inn i forbindelse med problemene mellom ulike lands reguleringssystemer, og hvordan har man arbeidet for å komme fram til løsninger i disse sakene? Våre utvalgte case er knyttet til problemer med handelen på markedene i den Europeiske Union (EU), Sør-Korea og Russland. […]

Sammendrag

Este informe explora como fueron aplicadas por la Unión Europea la equivalencia y el reconocimiento mutuo para facilitar el comercio. Por haber estado internacionalmente a la vanguardia en el empleo de estos instrumentos, tanto para su mercado interior como para sus relaciones comerciales externas, la experiencia de la UE es de particular interés. El informe incluye un mapeo empírico de la experiencia de la UE en la aplicación, como instrumentos de facilitación comercial de la equivalencia y del reconocimiento mutuo. El objetivo perseguido es una mayor comprensión de la importancia y relevancia de estas herramientas en un contexto global ampliado, particularmente para el comercio de los alimentos. Basado en estas experiencias se destacan, además, algunos de los desafíos que al emplearlas enfrentan los países permitiendo alguna evaluación tanto de las posibilidades como de las dificultades para alcanzar la facilitación del comercio con estos medios. En el capítulo 2 se incluyen algunos de los enfoques reglamentarios seguidos por la UE en sus intentos para alcanzar su mercado interior, desde la adopción de normativa común al reconocimiento mutuo y el programa de «Mejor Reglamentación» incluido en la estrategia de Lisboa. En el capítulo 3 se discuten las reglas de la UE para las relaciones con terceros países. Adicionalmente, se exploran algunos de los acuerdos de equivalencia y de reconocimiento mutuo de la UE. Se señalan, también, las determinaciones unidireccionales de equivalencia incluidas en las medidas de la UE para la importación de alimentos ecológicos y productos de la pesca. El capítulo 4 presenta los trabajos y posiciones sobre equivalencia y reconocimiento mutuo sostenidos por la UE en la OMC y en la Comisión del Codex Alimentarius. El capítulo 5 incluye una evaluación de la experiencia de la UE con el reconocimiento mutuo y la equivalencia. Finalmente, en el capítulo 6 se presentan algunas conclusiones y consideraciones finales. […]

Til dokument

Sammendrag

Ulike naturlige forutsetninger, tilgang på arbeidskraft og politiske rammebetingelser har bidratt til at Chile har en kostnads- og markedsmessig fordel, Norge et stort vekstpotensial og ledende teknologimiljø, og Skottland visse markedsprivilegier, men begrenset vekstpotensial. Den overveiende delen av disse forskjellene i akvakulturens konkurranseevne skyldes naturgitte og alminnelige markedsforhold. Det er likevel betydelige forskjeller i sektorpolitikken. Norsk fiskerisektor inklusive havbruk står utenfor det integrerte europeiske markedsområdet i EU og norsk politikk prioriterer regional fordeling og nasjonale strukturelle mål. Chile og Storbritannia satser på internasjonal markedsintegrasjon med lite rom for fordelingshensyn i sektorpolitikken. Norsk akvakulturpolitikk er rik på mål og virkemidler som må sees i sammenheng. Det er betydelig gjensidig avhengighet mellom ulike deler av politikken. En særnorsk markedspolitikk og regionalpolitiske prioriteringer står sentralt og medfører at norsk akvakulturpolitikk er relativt komplisert og dermed sannsynligvis noe mindre forutsigbar enn politikken i konkurrentlandene.

Sammendrag

This report explores how equivalence and mutual recognition have been applied by the European Union (EU) in order to facilitate trade. The EU is of particular interest in this area because it has been in the forefront internationally with regard to applying these tools, both in its internal market project and in its external trade relations. The report includes an empirical mapping of EU’s experience with applying equivalence and mutual recognition as trade facilitating tools. The aim here is to increase the understanding of how these tools can be relevant and important in a wider global context, in particular with regard to food trade. Furthermore, based on this experience some of the challenges that countries are faced with when applying these tools are highlighted thus allowing some assessments of the prospects of and difficulties in achieving trade facilitation through these means. Chapter 2 includes an account of some of the regulatory approaches that the EU has pursued in its attempts at realising an internal market, from the adoption of common rules, to mutual recognition and the «Better Regulation» programme included in the Lisbon strategy. Chapter 3 discusses EU’s rules for third-country relations. Furthermore, some of EU’s mutual recognition and equivalence agreements are explored. In addition to these, Chapter 3 includes an account of one-way judgements of equivalence included in EU’s rules for imports of organic food and fishery products. Chapter 4 presents EU’s work and positions on equivalence and mutual recognition in the WTO and the Codex Alimentarius Commission. Chapter 5 includes an assessment of the EU’s experience with mutual recognition and equivalence. Finally, in Chapter 6 some conclusions and final remarks are made. […]

Til dokument

Sammendrag

The purpose of the report is to provide an overview of international guidelines dealing with the application of equivalence and mutual recognition as trade facilitating tools, focusing on the main aspects and application areas of these guidelines. The aim is furthermore to get a better understanding of both existing relevant guidelines and the possible need for development of further guidance in this area. The report focuses in particular on the potential for applying equivalence and mutual recognition in relation to food trade, and relates this to discussions taking place in the WTO and the Codex Alimentarius Commission (CAC). The report seeks to increase the knowledge about relevant guidelines and thus provide a better basis for decisions on whether to move the work on these issues further in the relevant international forums dealing with trade facilitation.

Til dokument

Sammendrag

In this article, we present an empirical account of how the Codex Alimentarius Commission (CAC), as an intergovernmental body, has changed after being referred to in the SPS Agreement of the WTO as the reference point for the elaboration of international food standards. We explore key issues that have recently been discussed in the Codex and which may have a significant impact on international food trade. Further, we develop a theoretical framework based on two alternative versions of institutional theory. We then analyze the observed changes of the role and functioning of Codex from these frameworks. Our conclusion is that a logic of consequences prevails over a logic of appropriateness in explaining nation-state behavior in an international context. Finally, our study of the Codex recognizes the importance of identifying the core interests of states, their strategic use of arguments based on these interests, as well as the institutional framework that affects them.

Sammendrag

This report looks at the special measures for agriculture within the field of taxation and social security. Chapter 1 and 2 deal with general overview of taxes and taxation principles. Chapter 3 give more detailed information of the tax system in the selected countries, US, Canada, Australia, Germany, UK, France, Ireland, Italy and Switzerland. Chapter four deals with notifications to the Committee on Agriculture in the World Trade Organisation (WTO) concerning tax measures. In chapter 5 we have tried to systematize the different tax schemes in the selected countries.

Til dokument

Sammendrag

Rapporten består av fire hoveddeler. I første del presenterer vi tema og problemstillinger. I andre del foretar vi en gjennomgang av SPS-avtalen, CAC og EØS-avtalen som formelle avtaleverk. Deretter ser vi nærmere på hvordan SPS-avtalen i praksis er blitt håndtert gjennom tvisteløsninger. I tredje del ser vi nærmere på fire saker der norsk fiskeeksport er blitt eller kan bli berørt av andre lands eller internasjonale avtalers veterinære eller sanitære bestemmelser/tiltak. I fjerde del foretar vi en oppsummering og viser til noen av utfordringene norske myndigheter står overfor på disse områdene. I tillegg viser vi til områder det kan være aktuelt å studere nærmere i framtidige undersøkelser. Det er flere grunner til at internasjonal regulering av mattrygghet har fått større betydning for den internasjonale handelen med fisk. Uruguay-runden i GATT (1986–93) og etableringen av WTO i 1995 innebar at handelen med mat og landbruksprodukter for første gang ble integrert i særlig omfang i en global handelsavtale. Når det gjelder mattrygghet og tekniske handelshindringer var i den sammenheng SPS-avtalen og TBT-avtalen spesielt viktige. SPS-avtalen gjelder tiltak som skal sikre folkehelsen, dyrehelsen og plantehelsen samtidig som handelen i minst mulig grad skal bli berørt, mens TBT-avtalen gjelder tekniske barrierer mer generelt. En årsak til at disse ble integrert som egne avtaler i WTO, var at tekniske handelshindringer under GATT ble identifisert som den største gruppen av handelsbarrierer, utenom toll, som skaper problemer for eksportørene. I tillegg til det globale regelverket har utviklingen i EF/EU fått betydning for Norge. I forbindelse med etableringen av EFs indre marked som startet opp på slutten av 1980-tallet, ble det innført en rekke nye bestemmelser for å sikre både friere handel og ivaretakelse av forbruker- og helsehensyn. EF utviklet dermed et omfattende regelverk for handel med og produksjon av mat som gjennom EØS-avtalen også ble gjeldende for Norge. Dette regelverket gjelder både for landbruk og fisk. […]

Sammendrag

Temaet for denne rapporten er den internasjonale reguleringen av handelshindringer relatert til trygg mat («food safety»), som ble innført da WTO-avtalen trådte i kraft i 1995. Én del av rapporten går ut på å kartlegge innholdet i det nye «matregimet» og å vurdere hvilke konsekvenser regimet kan sies å ha for avtalepartene som er forpliktet av det. Utgangspunktet er her sentrale definisjoner av internasjonale regimer slik de blir brukt innenfor studiet av internasjonal politikk. «Matregimet» blir operasjonalisert og vurdert på grunnlag av disse definisjonene. Den andre delen av rapporten handler om å finne fram til noen av de mekanismer som regimet kan sies å virke igjennom. For å gjøre dette anvendes to modeller som bygger på ulike antakelser om hvilken betydning internasjonale institusjoner og regimer kan ha for utfallet av internasjonale politiske prosesser. Modell A legger vekt på betydningen av mektige staters interesser og preferanser og det relative maktforholdet mellom dem. Her tillegges internasjonale regimer liten egenvekt og innflytelse. Modell B viser til at aktørene, i tillegg til å være styrt av nytte/ kostnadsvurderinger, også vil være normstyrt. Internasjonale regimer kan ifølge denne modellen påvirke aktørenes preferanser, normer og verdier og dessuten fungere som viktige arenaer for læring. Regimer tillegges derfor stor betydning for utfallet av internasjonale politiske prosesser. […]

Sammendrag

Hovedfokus i denne rapporten er rettet mot hvordan internasjonalisering har påvirket utviklingen i landbrukspolitikken og i sentrale landbruksinstitusjoner fra 1975 og fram til 2000. Viktige spørsmål som belyses, er: Hva preger reformene i dette tidsrommet? Hvilken betydning har internasjonaliseringen hatt for reformprosessene? Hvilke andre faktorer kan forklare gjennomføringen av reformer? Den tettere koplingen av landbrukets utvikling til den internasjonale utviklingen representerer noe nytt i forhold til tidligere, og illustrerer at landbruket er blitt «åpnet» for påvirkning fra nasjonale og internasjonale omgivelser. Internasjonaliseringen har derfor også påvirket den politiske styringen nasjonalt. Rapporten viser at det i løpet av den aktuelle perioden har skjedd en rekke reformer som har endret de landbrukspolitiske prosessene. Inntektsmålet har gått over fra å være et konkret mål med spesifiserte virkemidler, til å bli en mer uforpliktende og generell formulering. Importvernet er - i hovedsak pga. GATT/WTOavtalen - blitt lagt om fra et system med kvantitative reguleringer og sesongmessige importforbud, til et system med tollsatser. Støtten til jordbruket økte kraftig på slutten av 1970-tallet - først og fremst pga. vedtaket fra 1975 («opptrappingsvedtaket ») om å heve gjennomsnittlig inntekt i jordbruket pr. årsverk til gjennomsnittlig industriarbeiderlønn - men har senere stagnert og til dels blitt redusert. Dette skyldes både nasjonale politiske målsettinger og rammer fastsatt i WTO. I tillegg til disse endringene har det på 1980- og 1990-tallet vært et økt konfliktnivå mellom bondeorganisasjonene og staten, samtidig som det er blitt gjennomført flere institusjonelle endringer. Nedleggelsen av landbrukskomiteen i Stortinget er bare ett eksempel. […]

Sammendrag

I dette notatet er det redegjort for noen av de strategiske valg som forskere står overfor når de skal utforme et case-studie design. I diskusjonen har jeg vært spesielt opptatt av forholdet mellom induksjon og deduksjon, forholdet mellom teoretisk og empirisk motivasjon, og ulike aspekter ved det å inkludere henholdsvis ett eller flere case i studien. Poenget har vært å få fram at det er mulig, og ofte nødvendig, å kombinere flere ulike strategier i case-studier. Problemet med mange case-studier er imidlertid at valg av og begrunnelser for slike strategier ikke gjøres eksplisitt. Ved å gjøre disse eksplisitt, kan det bli lettere å vurdere hva case-studien kan generalisere om. Jeg har ellers forsøkt å illustrere noe av den variasjonen i type studier som det er mulig å legge opp til. Samtidig har jeg argumentert for at case-studier kan være (og har vært) nyttige i forbindelse med studie av internasjonale regimer, der studie av enkeltsaker og prosesser ofte vil stå sentralt. En bevisst holdning til forskningsdesign kan bidra til å strukturere en ofte omfattende og kompleks empiri og kan gjøre det lettere å få oversikt over alternative måter å gå fram på for å belyse bestemte problemstillinger. I tillegg vil forskeren på en bedre måte kunne klargjøre hva det er mulig å generalisere om på bakgrunn av de funn som studien avdekker. Det å generalisere er et sentralt ideal i vitenskapelige studier. Jeg har her forsøkt å vise hvordan dette idealet kan følges opp gjennom ulike måter å utforme case-studier på.

Sammendrag

Norge er gjennom EØS-avtalen integrert i EUs indre marked. Lovgivningen på de saker som berøres av det indre markedet er dermed koplet til EUs lovgivningsprosess. I denne artikkelen ser vi på hvilken rolle Stortinget har og kan ha innenfor de rammer som EØS-avtalen gir. Hvordan behandles EØS-sakene i Stortinget? Er vi vitne til en suspensjon av norsk lovgivningsmyndighet?