Osp

ospelund
 
© Oskar Puschmann / NIBIO  

Osp er et av våre vanligste treslag og finnes stort sett i hele landet. Osp vandret inn allerede for 11 000 år siden, rett etter istida.

Som en av de første innvandrerne til landet vårt tåler osp (Populus tremula) både kulde og tørke og vokser i et vidt spekter av habitater. Osp setter mange rotskudd og utløpere, og lenge har man trodd at osp i hovedsak spres vegetativt. Nyere studier viser imidlertid at skogholt med osp som man trodde var kloner, består av individer som er genetisk forskjellige. Så selv om en klon av en osp kan dekke store områder, etableres det planter fra frø innimellom. Seksuell reproduksjon og frøformering har altså mye større betydning enn man før har trodd, og er ikke minst avgjørende for å opprettholde lokal genetisk diversitet.
 
Den vegetative formeringen fra Osp er enorm. Det kan kan komme opp rotskudd i hundrevis fra røttene på enkelte trær, faktisk opptil 40 meter fra mortreet. På tidligere dyrket mark kan osp, ved hjelp av rotskudd, spre seg så mye som en meter i året.
 

Frøene spirer fort

Ospa produserer svært små og lette frø med tynne tråder på, noe som gjør at de lett kan transporteres over store avstander med vinden. Interessant nok har ikke frøene til ospa noen ”matpakke” med seg for å kunne overleve lenge i frøbanker i jorda, eller en vinter under snøen. Så snart frøene lander på bakken er de klare til å spire.
 
Ospa er kjent for å raskt kolonisere nye områder. Den er en lyselskende art og kan på gode lokaliteter klare å konkurrere lenge med gran på grunn av sin eksepsjonelle evne til å vokse raskt i ungdommen. Selv om hvert ospetre sjelden blir mer enn 100 år, kan selve det genetiske individet, det vil si klonen med gamle og nye rotskudd, bli svært gammel, sannsynligvis mer enn tusen år. Kanskje er det nettopp kombinasjonen av vegetativ og seksuell reproduksjon som har gjort at osp har en svært stor utbredelse og klarer seg i et vidt økologisk spekter

Innvandringshistorie og genetisk variasjon

I dag er ospa utbredt over hele Eurasia, fra de Britiske øyer i vest til tippen av Asia i øst, og fra Nord-Afrika i sør til Skandinavia helt i nord. Osp var et av de aller første treslagene som koloniserte Skandinavia etter siste istid. Akkurat hvor ospa overlevde siste istid vet man ikke, men basert på pollenanalyser går man ut i fra at de viktigste områdene var i Mellom-Europa.
 
Man kan også tenke seg at osp, som er et svært kulde- og tørketolerant treslag, kunne overleve nokså nært opptil iskanten. Dette kan også være en av grunnene til at den så raskt vandret inn til isfritt land. På bakgrunn av genetiske analyser tror man også at flere av overvintringsstedene under siste istid var i forbindelse med hverandre ved hjelp av frøflyt.
 

Øst og vest møtes

En undersøkelse, som omfatter variasjon i svært mange gener, viser at osp i Sverige stammer fra blandingen av en østlig (russisk) og en vestlig (skotsk) genetisk linje. Blanding av østlige og vestlige genetiske linjer som møtes i Skandinavia, finner man også hos mange andre arter. En slik blanding av ulike genetiske linjer kan gi økt genetisk variasjon, noe som igjen er med på å øke sannsynligheten for rask tilpasning til klimaendringer.
 
Økt genetisk variasjon får vi også når arter hybridiserer med hverandre. Osp hybridiserer naturlig med den mellom- og sør Europeiske arten Populus alba, kvitpoppel. Hybriden blir kalt gråpoppel. Flere hybrider har også blitt laget mellom osp og amerikanske poppelarter, og flere av dem har vist en svært stor evne til å vokse, noe som kan medføre store problemer hvis en slik art får ”rotfeste”.
 

Viktig modellslekt for forskning

Slekta Populus hører til pilefamilien (Salicaceae), og slekta har ca 35 arter i Asia, Nord-Afrika, Nord-Amerika og Europa. Det er bare osp, Populus tremula som finnes viltvoksende i Norge. Det første genomet til et tre som ble sekvensert var genomet til en Populus, kjempepoppel (Populus triochocarpa), en nordamerikansk art som hører med til gruppa balsampopler. Genomet til poppel ble valgt på grunn av at dens totale arvemasse var liten og kompakt, pakket på bare 19 kromosomer, noe som gjorde det teknisk overkommelig å starte sekvenseringen i 2002.
 

Ospas nytteverdi

Ospevirke kan brukes til en rekke forskjellige formål. Veden har lav varmeledningsevne og brukes derfor gjerne i badstuer. I Nord-Amerika blir osp brukt til møbler. Her hos oss går det kanskje mest i fyrstikker. Ubehandlet virke egner seg godt til ytterkledning fordi det tørker raskt og blir mindre mottagelig for angrep av bakterier og sopp.

En viktig art for biodiversitet

Osp er et viktig treslag for mange ulike arter i barskogen. På barken, som har høy pH-verdi finner vi mange lavarter. Strøet fra ospa gir gode livsvilkår for meitemark, snegler og løpebiller. Fra Amerika er det kjent at opptil 250 forskjellige arter av sopp er knyttet til nedbrytningen av osp. Det er også en svært rik insektfauna knyttet til osp, og mange av disse insektartene er sjeldne eller truet.
 
I følge en undersøkelse utført fra NINA har osp på hogstfelter både flere biller og flere rødlistede biller enn osp i gammelskog. Samtidig trengs også gammelskog for å opprettholde det totale mangfoldet av biller. Særlig osp som har døde eller råtne partier inneholder et spesielt rikt mangfold av vedlevende biller. Det er derfor særlig viktig at slike trær blir stående når man avvirker.

Høyt beitetrykk på osp

Osp, sammen med rogn og selje, er viktige og høyt prefererte beiteplanter for hjortedyr som elg, hjort og rådyr. Som følge av økte bestandtettheter av disse hjortedyrene, er beitetrykket på disse plantene høyt. Om det økte beitetrykket på osp kan ha konsekvenser for populasjonsdynamikk, utbredelse og genetisk variasjon er uvisst.
 
Det man ser er at regenereringen av osp er svært hemmet i områder med høy tetthet av elg om vinteren. I noen områder i Finland er ungosp nesten borte, til tross for at man finner frøplanter. Landskogstakseringens data indikerer også en nedgang i totalt antall unge osper, typisk i størrelsen mellom 5 og 10 meter høye. Dette er planter som sannsynligvis har blitt beitet på for 10-20 år siden, i det tidsrommet man hadde en topp i populasjonstettheten av elg.
 
Samtidig kan nedgangen av ungosp også ha sammenheng med skogbruket. Det er likevel lite sannsynlig at osp og dens genetiske ressurser er truet selv om noen områder uten tvil kan bli hardt rammet som følge av beiting. At osp også har betydelig høyere seksuell regenerering enn tidligere antatt, og et stort potensiale for å spre seg langt, er viktige faktorer som vil bidra til å opprettholde genetisk variasjon i arten.  

Plakat med informasjon om osp

Norsk genressurssenter har utarbeidet en plakatserie med informasjon om norske skogtrær. Følg linken under for gratis nedlasting eller bestilling.
Til plakater om skogtrær
KONTAKTPERSON
ospeblad_møll.jpg
Ospebladene har ofte sølvfargede mønstre. Dette er små ganger lagd av larvene til sommerfuglen ospeminermøll. Larvene gnager bare i bladenes overhud, og skader vanligvis ikke trærne. Foto: Lars Dalen
Særbu

Osp er særbu, det vil si at den har hann- og hunnblomster på forskjellige individer. Hunnblomstene utvikler seg til kapsler som kan være opptil 4 mm lange. Frukter og frø modner tidlig på sommeren, ofte før bladene er fullstendig utviklet. Hos osp er det mange flere hanntrær enn hunntrær , i noen regioner faktisk dobbelt så mange. Avtagende pollenkvalitet etter at det slippes, kan være en av grunnene til at det skal såpass mange flere hanner enn hunner til for å få vellykket pollinering og frøsetting

Osperakler hann - Dan Aamlid.jpg
Hannrakler. Foto: Dan Aamlid / © NIBIO