Or

Svartor_hoved
Foto:  John Y. Larsson / © NIBIO  

Det finnes to viltvoksende orarter i Norge. Svartor er varmekjær, mens gråor er mindre kresen og langt vanligere. Or har inngått en byttehandel med bakterier i røttene: or fårekstra nitrogen fra bakteriene, og bakteriene får organisk næring tilbake.

Svartor er fuktighets elskende og står gjerne i vann hvor den kan lage røtter som fungerer som støttende stylter. Skogtyper med svartor kan bli nærmest sumpaktige, og vegetasjonen kan være svært frodig og rik.

Utbredelse

Svartor er en varmekjær lavlandsart som hovedsakelig vokser langs kysten nord til Sunnmøre. Den er spredt på Østlandet nord til Mjøsa og videre langs kysten til Nord-Trøndelag. Den mer hardføre gråora finnes over hele landet, med unntak av de mest varmekjære skogene på Sørlandet og aller lengst nord i Finnmark. Gråor kan vokse opp til litt over 1000 moh. Gråor vandret inn til landet for ca. 7500 år siden, og svartor ankom noe senere.
 

Slektstrekk og artskiller

Oreslekta tilhører bjørkefamilien. I likhet med bjørk har både svartor (Alnus glutinosa) og gråor (Alnus incana) enkjønnete blomster samlet i egne hann- og hunnrakler som sitter på samme tre. De er altså sambu.
Hunnraklene hos or anlegges på høsten, overvintrer og blomstrer tidlig på våren, før løvsprett. Rakleskjellene forvedes under modningen, slik at fruktsamlingen ser ut som en kongle. «Konglene» faller ikke av når frøene spres, men sitter på treet over vinteren. Ett tre kan derfor ha flere raklegenerasjoner. Orefrøene har luftfylte lister og spres med vind og vann. Trærne blir høyst 20–25 meter og sjelden særlig over 100 år.
Svartorbladene er sagtannete, tverre eller innbuktet i spissen, blanke og grønne under. Både blad og knopper kan være klebrige. Gråorbladene er sagtannete og tilspissete, matte og litt bleke under. Både knopper, kvister og bladunderside er hårete. Hunnraklene og dermed også "konglene" har tydelig skaft hos svartor, men er omtrent uten skaft ("sittende") hos gråor. Orebarken er glatt i ung alder, grå hos gråor og mørkt gråbrun hos svartor.
 

Nitrogenfiksering

Planter er helt avhengige av nitrogen for å vokse. Atmosfæren inneholder 78 % nitrogen, men plantene kan ikke bruke dette direkte. Or får hjelp til nitrogenforsyningen fra en bakterie i slekta Frankia som lever i røttene. Bakterien omdanner fritt nitrogen til nitrat eller ammonium som trærne kan bruke. Bakterien får tilbake organisk næring i form av sukker. Planter i erteblomstfamilien og busken pors er også kjent for tilsvarende former for samliv med bakterier.
 

Bruk av or

Svartor og gråor har vært brukt til mye av det samme. Gråor brukes mye til ved. Or plantes noe som flomsikring. På grunn av nitrogenfikseringen plantes or også til jordforbedrende tiltak for å øke vekst og produksjon hos andre arter.
Svartor brukes til møbler, paneler og dreiearbeider. Svartorvirket kalles «Nordens mahogni» fordi veden lett kan gjennomfarges og brukes til å imitere annen verdifull ved.
Or ble tidligere brukt til tresko. Orevirket er motstandsdyktig mot vann og har vært brukt for eksempel til drikkevannsrør. Veden setter ikke smak og egner seg til oppbevaring av mat. Oreløv ble brukt mye som dyrefôr.
KONTAKTPERSON
Visste du at?

Or er "slepphendte" med bladene sine om høsten og feller dem grønne. De er trolig litt bortskjemte fordi de får ekstra nitrogen fra bakteriene i røttene og dermed kan sløse med en del av næringsstoffene i bladene.

or_rakler.PNG
Svartor med hengende hannrakler og to generasjoner hunnrakler. Foto: Jeanette Brun, NMBU.
Pionérart

En pionérart er en art som kan etablere seg på bar mark. Den har stor spredningsevne og vokser ofte raskt. Pionérartene legger til rette for andre arter ved at de bedrer jordsmonnet. Begge oreartene er pionérarter.